- Her får pressen gjennomgå, ja. Men det må vi tåle, sier Per Edgar Kokkvold, general­sekretær i Norsk Presseforbund som fyller 100 år i høst.

- Medienes oppgave er å sette et kritisk søkelys på alle med makt i samfunnet, og derfor må vi også rette det samme søkelyset mot oss selv, oppgir han som forklaring på hvorfor jubileet markeres med boka «Anti-festskrift» framfor en mer tradisjonell jubileumsbok der historiske tilbakeblikk og festtaler står sentralt.

- Jeg synes det var greit å gjøre det på en annen måte. For selv om norske medier er mer selvkritisk enn mange tror, foregår kritikken i de mer interne rom. Derfor er denne boka en fin måte å vise omverdenen at vi er villig til å bruke samme oppskrift på oss selv som vi bruker mot andre, sier Kokk­vold.

Tønne-saken

Boka består av 20 bidrag fra «skriveføre kvinner og menn», og resultatet er til dels flengende kritikk av norsk presse. Blant bidragsyterne finner man Janne Haaland Matlary som skriver om ukritisk utenriks­dekning, Anne-Kat. Hærland er opptatt av kjendis­journalistikken, finansmann Christen Sveaas svinger pisken over næringslivsjournalistikken i 12 klagepunkter, Georg Arnestad ved Høg­skulen i Sogn og Fjord­ane skriver om Oslo-arrogansen, riksadvokat Tor-Aksel Busch som spør «Har kriminaljournalistikken tatt livet av seg selv?» og Nina Witoszek skriver om norsk godhet og «lyrisk selvpromotering».

- Jeg tror det de fleste av våre sjangre får seg en omgang i denne boka, sier Kokkvold og viser til Vær varsom-plakatens §1.4 for å ytterligere forklare hensikten med en slik bok.

- Der heter det at det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle. Så slike kritiske gjennomganger er rett og slett en oppgave som tilfaller oss.

- Når trykket skrus opp i mediedekningen av store felles­saker, vises det ofte til Tore Tønne-saken i 2002 som endte tragisk med at den tidligere helseministeren tok sitt eget liv. Mediene ble i ettertid kritisert, hva er det som sitter igjen i norsk presse av den saken?

- Mange påberoper seg ­Tønne-saken når de får et kritisk søkelys rettet mot seg for kritikkverdige forhold, og jeg vet at noen saker er lagt til side av den grunn. Og noen ganger kan det være riktig, for det er en enorm belastning å bli kjørt dag etter dag. Men det jeg tror den saken fortsatt viser er at kvalitetskravene for den gravende journalistikken alltid må være høye. Samtidig som vi skal huske på at vi er en del av et lite samfunn, og at det derfor er viktig at pressen lar den som kritiseres gis vide rammer for å kunne imøtegå kritikken. Dessuten må vi alle huske at når alle skal ha sin del av de store fellessakene, sin egen vinkel og vri, så kan små ting fort bli blåst opp og helt ut av proporsjon, minner Kokkvold om.

Blant de mest kritiske bidragsyterne i boka er Georg Apenes (se egne kommentarer i undersak, red.anm.), som i sin tekst er svært bekymret for framtida for Den store samtalen i ei tid der «medi­enes legitimitet er under avvikling».

Litt for pessimistisk

- Jeg lytter alltid til Georg Apenes, sier Kokkvold.

- Men her er han litt for pessimistisk. For eksempel har mye av den politiske journalistikken blitt bedre og mindre krypende for makten. Men Apenes har rett i at der er tendens til at det offentlige rom blir fylt av for mye pjatt. Vi må ta på alvor trusselen om at det offentlige rom privatiseres.

- Er dette en trussel som kan bli enda mer aktuell etter hvert som de digitale endringsprosessene i norsk presse kommer lenger?

- Det skjer en revolusjon innenfor mediebransjen, og den kan vi ikke stanse. Men vi må påse at dette ikke fører til ytterligere privatisering. Den store fellessamtalen må ikke forsvinne.

- Så der er du enig med Klassekampens redaktør Braanen som frykter for hva som vil skje med dagsorden dersom papirinnholdet skyves over på nett ...?

- Helt enig. Men det viktige for oss, etter hvert som endringene finner sted, blir å gjenvinne troen på journalistikken. Vi må tro på at det er pressen som kan formidle det som er verdt å formidle, og gjøre alle i stand til å delta i Den store samtalen. Det må vi stå opp for, også i den forstand at myndighetene må skjønne viktigheten av pressestøtten.

- Hva er det som gjør deg positiv i din tro på framtida for norsk presse?

- Jeg tror at publikum vil fortsette å etterspørre kvalitet. Folks kvalitetsstempel kommer til å redde journalistikken. Derfor er det vår store fellesoppgave å sørge for at kvaliteten er der, og vise at det er forskjell på journalistikk og butikk, sier Kokkvold.

Striden i Adressa

Forrige ukes store interne pressesak i norske medier var Adresseavisens beslutning om ikke å trykke JanOs tegning av Kurt Westergaard og Muhammed-karikatur, og den derpåfølgende publiseringen av tegningen på journalisten.no.

- Karikaturene fortsetter å være en het potet, tenker du noen gang at det er på tide at norsk presse søker en felles løsning på dette spørsmålet?

- Det har jeg aldri trodd på. Vi har redaktører for at de skal ta beslutning. Men det brer seg en irrasjonell frykt for at denne religionen ikke kan krenkes. Det er et feilspor, pressen må ikke slutte å krenke ideologier og religioner, sier Kokkvold

Norsk presseforbunds 100 år blir markert 28. oktober i Operaen med et halvdagsseminar der representanter fra forskjellige deler av statsmakten skal ha samtale og debatter med deler av pressen.