- Det er litt som å gi prisen til Gabriel García Márquez på nytt, sier Gisle Selnes, litteraturprofessor ved Universitetet i Bergen. I går ble det klart at årets nobelpris i litteratur går til den peruanske forfatteren Mario Vargas Llosa. Ingen stor overraskelse, mener Selnes. Og ikke spesielt spenstig heller:

- Det har jo kommet både en og to generasjoner latinamerikanske forfattere etter den såkalte «boomgenerasjonen» på 1970-tallet. Om Svenska Akademien hadde tenkt litt som da den norske Nobelkomiteen ga en «håpets fredspris» til Barack Obama, ville de kanskje valgt en yngre forfatter, sier han.

Selnes understreker at dette er en prestisjetung litteraturpris, med alt det innebærer, men som alternative meritterte kandidater til Llosa nevner han den argentinske forfatteren César Aira og meksikaneren Carlos Fuentes.

- César Aira vil få Nobelprisen, og han har en helt annen estetikk enn boom-generasjonen. Han er en produktiv forfatter med en fabulerende, nesten avantgardistisk stil.

- Den største stjernen

Llosa er født i 1936 og tilhører sammen med nevnte Marquez altså den såkalte «boom-generasjonen» i latinamerikansk litteratur. De regnes fremdeles som kontinenters viktigste forfattere, sier litteraturviter Fredrik Giertsen, som har skrevet hovedoppgave om Llosa:

- Det er denne generasjonen som er de store. Og av dem alle mener jeg Llosa, som er den yngste, er den største stjernen. Men Marquez stakk av med mye av oppmerksomheten da han fikk prisen i 1982, uten at jeg vil si at den var urettferdig. Men dette har jeg ventet på. Llosa har lenge vært høyaktuell for prisen, sier Giertsen, som peker på at det er lenge siden prisen gikk til en latinamerikansk forfatter. Sist gang var Octavio Paz i 1990.

Hadde gitt opp håpet

På tross av sin sterke posisjon var heller ikke Llosa nevnt i de intense forhåndsspekulasjonene før årets utdeling. Mange, blant annet Maria Schottenius i Dagens Nyheter, trodde prisen i år ville gå til en poet. Andre spådde at det nå (endelig) ville være en nordamerikansk forfatter sin tur. Både Philip Roth, Don DeLillo og Cormack MacCarthy figurerte høyt på bookmakernes lister. Isteden var det altså navnet til en gammel ringrev komiteens leder Peter Englund leste opp i går. De har gitt prisen til Llosa for hans «kartlegging av maktens strukturer og knivskarpe bilder av individets motstand, revolt og nederlag», heter det i komiteens uttalelse.

Selv hadde Llosa gitt opp håpet, og trodde ikke lenger han var en aktuell kandidat.

- Jeg hadde virkelig ikke ventet meg dette. Navnet mitt ble nevnt for mange år siden, men uten at jeg visste om det var på alvor eller ikke, sier forfatteren på telefon fra New York til NTB.

- Jeg trodde at jeg var helt glemt av Svenska Akademien og visste ikke engang at prisen skulle deles ut denne måneden, sier han, som ikke trodde det var sant da Englund ringte ham med nyheten rett før utdelingen.

- Brutt med klisjeen

- Jeg synes dette er fint, sier Pedro Carmona-Alvarez, som egentlig hadde håpet mest på den syriske poeten Adonis.

Den chilensk-norske forfatteren kjenner latinamerikanske litteratur godt, og mener det var på tide kontinentet igjen fikk en nobelpris.

- Llosa er en av de store og han er kanskje også den som har holdt seg best som litteraturpolitiker, sier Carmona-Alvarez.

- Med det mener jeg at mens Márquez har skrumpet inn til ei drue, som fremdeles heier på Castro, så har Llosas vending fra radikale ungdom til en moderat, sølvhåret, gentlemansambassadør for litteratur, brutt med den tidvis parodiske klisjeen om det magisk-realistiske Latin-Amerika. Det nyanserer verdens bilde av kontinentet. Og det er positivt.

Som forfatter, mener Carmona-Alvarez derimot at Llosa har tapt seg i alderdommen.

- Jeg har ikke lest alt, men det jeg har lest fra de siste 20 åra, er delvis middelmådig, sammenliknet med de store romanene fra tidlig 1980-tall, som «Dommedagskrigen», der han forsøker å ta pulsen på hele Amerika, ikke bare Latin-Amerika. Men bevares, han har skrevet mange fantastiske ting. Debuten « Los jefes», fra 1959, har en leken og helt annen tone enn Márquez for eksempel.

Kulturpersonlighet

Gisle Selnes kaller Mario Vargas Llosa en «kulturpersonlighet», like mye som en forfatter.

- Han har en inkluderende holdning til litteraturvitenskap og essayistikk, i tillegg til hans aktive politiske engasjement. Han er en latinamerikansk forfattertype på linje med den meksikanske nobelprisvinneren Octavio Paz.

Selv setter Selnes mest pris på Llosas tidlige forfatterskap, de lekne bøkene fra tidlig 1960-tall.

- Likevel er det nok de store politiske romanene han vil bli husket for.

Politisk engasjert

Som så mange andre var Llosa marxist på 60-tallet, men da han stilte til presidentvalg i Peru i 1990 var det som erklært thatcherist. Høyres stortingsrepresentant Torbjørn Røe Isaksen har flere ganger tidligere flagget sin entusiasme for Mario Vargas Llosa. Som forfatter:

- Jeg liker Vargas Llosa først og fremst på grunn av bøkene. Men det er klart det er spennende med en forfatter som går fra et marxistisk grunnsyn til et liberal-konservativt ståsted. Forfatterskapet hans er jo også preget av en sterk antiautoritær tenkning, der han er opptatt av å avsløre diktaturets innerste vesen, sier Røe Isaksen som trekker fram «Samtaler fra katedralen» fra 1969 og «Bukkefesten» fra 1980 som sentrale utgivelser med diktaturet som bakteppe.

Sistnevnte har Røe Isaksen sågar skrevet et essay om.

- Han har vært på lista i mange år, og dette var høyst fortjent. Jeg er veldig glad i han som forfatter, han har en episk bredde og et språk så svulstig at det nesten renner ned over sidene, sier Røe Isaksen.