- Å gi ut en diktsamling er som å skjære ut et stykke av seg selv. Men tilberedt - ikke rått.

Det sier Torgeir Rebolledo Pedersen om det å gi ut sin trettende - eller var det fjortende? - diktsamling. For selv om premissene har endret seg for poetene, som for den øvrige bokbransjen, siden hans debutår 1983, er opplevelsen av å sende teksten ut, fortsatt ganske lik.

- Det mediale rommet for poesien må vi selv sprenge ut. Jeg forsøker i hvert fall selv, gjennom å krysse grensene mellom fint og folkelig, ungt og gammelt. Så håper jeg jo at det når ut til folk. Dét er ikke så lett å innrømme.

- Nei?

- Det har jo vært en ideologi blant forfattere, særlig poeter, om at man holder på med sitt, og dét er dét. Jeg er opptatt av å formidle.

Bruddflater

I «Erfaring og forsvinning» er det de store temaene som tas opp: livet, forgjengeligheten, overleveringen mellom generasjonene - spørsmål Rebolledo Pedersen også har tatt opp i tidligere samlinger.

- Jeg er glad i livet. Nå er jeg 61 år gammel, og har holdt på noen år som menneske og kunstner. Noe endrer seg etter at man fyller 60. Man vet at man bare har en tilmålt tid. Jeg ville at denne boka skulle være en elegi og hymne til livet. Det synes jeg også den har blitt, i sin salige blanding mellom harme og glede, sier han.

Bruddflatene i livet - det å gå fra kjærlighet til likegyldighet til (i verste fall) hat - forutsetter at det i utgangspunktet finnes en lenke å bryte, påpeker forfatteren. I titteldiktet skriver han blant annet:

vi er velkomstenes avskjeder/

vi erfarer og forsvinner//

erfarer for å falle bedre/

for en gang å falle best

og senere:

hvor jeg har snublet og hvor mange ganger/

for å kunne gå så fint//

hvor jeg er såret og hvor mange ganger/

for å kunne gro så pent

- Er livet en øvelse i nederlag?

- Ja. Man må på en eller annen måte komme seg opp igjen. Om du ikke er suicidal - og det har jeg ingen grunner til å være - har du egentlig ikke noe valg. Men jeg bærer preg av å ha en personlig sorg, at jeg mistet min sønn i en bilulykke. Han var 21 år. Det er litt derfor jeg har dedisert boka til mine to gjenlevende barn. Det er viktig å innlemme barna i det en gjør, selv om de ikke alltid forstår det der og da.

Selvhevdende dikt

Rebolledo Pedersen understreker at han ikke skriver selvbiografisk, selv om dikter-jeg’et «til forveksling ligner en poet som heter Torgeir».

- Det finnes mer private dikteriske erfaringer. Men jeg er ikke redd for å være personlig. Det er tross alt erfaringsbrønnen jeg har fra mitt eget liv som gjør at jeg kan skrive.

- I Knausgård-debatten ble det hevdet at poeter aldri har behøvd å forholde seg til problemstillingen om private erfaringer - at dikter-jeg’et alltid har vært gitt som noe eget, uavhengig av forfatteren?

- Dikt er selvhevdende på den måten at de får erfaringer til å virke kunstige. Jeg har alltid prøvd å være ærlig i diktene mine, og oppdaget at om jeg er for privat, er jeg ikke lenger ærlig. Dikt handler om stilisering.

Rebolledo Pedersen var tidlig opptatt av tegning - han er utdannet arkitekt - og sier at han like gjerne kunne blitt kunstmaler.

- Tidlig i livet var jeg mest en observatør, en betrakter. Etter hvert som jeg ble sikrere på å gjøre ting, ble jeg også en deltaker. Men for å være poet, er det aller viktigste å se, å ha blikk for ting. Det er slik dikt blir til: ved å stilisere blikk og hendelsesforløp, eller motsetningene i dem. Derfor ble jeg poet. Det gir større frihet. Poesien er etter min mening det frieste av alle kunstuttrykk.

Det har ikke forhindret ham i å dyrke andre kunstformer. I tillegg til poesi, har han skrevet både kabareter, korverk og operaer. Arbeidet med musikken er en forlengelse av hans forfattervirksomhet, ifølge ham selv.

- En dikter er en eksistensiell sanger. Jeg har et romantisk syn på poetrollen - og da mener jeg ikke på en eskapistisk måte, tvert imot. Poetens nedfelling av sannheter om kjærlighet og død, er del av en felles sang. Det er fint å alliere seg med komponister for å få dette ut.

- Hvordan ser du på poesiens stilling i dag?

- Vi er trengt opp i et hjørne. Så la oss bruke det! La oss stille oss opp der og prøve å gjøre noe av oss. Nærheten mellom publikum og en diktoppleser er unik. Den kan ikke erstattes av noe.

Ferskvannslyriker

- «Erfaring og forsvinning» henter mange av sine motiver fra naturen. Medfører ikke dette valget en viss fare for å virke forslitt?

- Man kan like gjerne virke forslitt ved å skrive «urbant». Men jeg vender meg mer og mer mot naturen, ja. I motsetning til mange av mine beste venner, er jeg ingen vestlandspoet. Jeg er ferskvannslyriker, og heller enn torsk og sei er det abbor og gjedde som rører seg i mine dikt. Mitt tilfang av natur kommer ikke fra bøk, men fra tett granskog. Jeg har sans for det fåmælte, det hedmarkske, og er glad i ei vanlig elv med en vanlig abbor og et vanlig grantre. Jeg har ei lita hytte i Nord-Odal, hvor min bestemor kommer fra. Det er et sted jeg trenger å oppleve. Mange reiser til Provence, det får jeg aldri råd til. Heldigvis og uheldigvis.

I motsetning til mange poeter som skriver sine dikt som mer eller mindre sammenhengende tekster eller forløp, gir Rebolledo Pedersen alltid sine dikt en egen tittel.

- Jeg er opptatt av at diktene skal være individer. Noen ligner på hverandre, andre ikke. Men alle skal ha sin individualitet.

- Hvorfor det?

- De rommer så mye. I beste fall rommer de hele verden. Da fortjener de et navn.