Samma året som je vart født, 1960, kjøfte bæssfar min ei stugu i Nord-Odarn i Hedmark. Han bigd'en om tel ei hitte. Hår sammar sea har je vøri oppi Odarn. Je har fløtt mie rundt, og veit itte heilt om je kan kalle nånstans heme. Mæn om det er no som er heme før mæ, er det dætta stællet je aldri har bodd, Nord-Odarn.Bestefaren min vokste opp på Blommenholm i Bærum utenfor Oslo i begynnelsen av forrige århundre. Selv om morens hans kom fra Trysil og hans eget navn, Hverven, var fra Ottestad ved Stange på Hedemarken, snakket bestefaren min like pent som jeg skriver nå. Og vel så det. Folk som flyttet inn til Oslo-området tilpasset seg gjerne. Også bestemoren min, som var fra Elverum. De levde i en tid hvor sprogstiden var uforsonlig, og de valgte, mer eller mindre bevisst, å snakke og skrive riksmål. De ville være fine byfolk, ikke rå bønder. Men de lengtet altså såpass tilbake til «landet» at de bygde hytte midt i åkeren, midt i tykke skogen i Odalen, sent i livet. Noen få år av mitt liv bodde også jeg i Oslo og Bærum. Min mors mål var riksmål, og hun rettet gjerne på oss barn dersom vi kom i skade for å si appelsin eller banan som min bestekamerat sa, fordi familien hans hadde flyttet ut til Bærumsblokkene fra Oslo øst. Jeg ble vant til å se på slike ord som stygge, noe som skulle renses ut av mitt eget sprog.Mæn før mæ vart heile livet og språket snudd opp ner da familien fløtte tæl Sør-Odarn den sammarn jeg filte tølv år. Je vart språklig førvirre, je fækk «trøbbel med identiteten», som den jødiske filosofen Jacques Derrida skreiv etter at nazista tok fra'n fransken som morsmål under krigen. Lenge etter at je fløtte tæl Odarn leite je etter et spåk, en måte å tala på som kunne forene det je hørte inni mæ med det je hørte rundt mæ. Je vart, som mange unger i Norge har vøri, tospråklig. Je prate ett språk blant venna på skur'n – og et helt annet sprog hjemme. En stund senere i tenårene skrev jeg til og med ord som «sne, efter, og frem». Dette var 1970-tallet, jeg var fundamentalist, som mange andre på den tiden, og søkte et absolutt sammenfall mellom skrift, tale og handling. Og en stund falt det lettere å forandre talen enn skriftsproget. Så mange slags debatter har ebbet ut etter 1970-tallet. Jeg endte opp som en nokså normal bokmålsbruker, men med en voksende kjærlighet til nynorsk. Derfor skriver jeg omtrent slik nå:De siste månedene har debatten om språk blusset opp igjen. Det skyldes forfatteren Kjartan Fløgstad, som i høst ga ut den svært velskrevne pamfletten «Brennbart» der han viser hvordan sporene fra språkstriden omkring 2. verdenskrig går igjen i vår tids språkdebatt. I motsetning til debatten om boka hittil, mener jeg den handler mer om nåtida og framtida enn om fortida. For meg er ingen nyere norsk bok viktigere når det gjelder å forstå hvordan språklig makt er fordelt i Norge.Et poeng i «Brennbart» er at sentrale historikere som Lars Roar Langslet og Hans Fredrik Dahl har begått alvorlige feil i sin historieskriving. Deres måte å skrive historie på, speiles i vår tids sterke motstand mot nynorsk, mener Kjartan Fløgstad. Han sikter særlig til høyresida i Oslo-politikken. Når elever brenner nynorskbøker, minner det stygt om nazisters behandling av bøker de ikke liker.Byrådet i Oslo gjennomfører det de kaller et forsøk i videregående skole, der elevene får mulighet til å velge vekk skriftlig nynorsk. Utdanningsdirektoratet godkjente opplegget i fjor høst. Men det var en forutsetning at eksperimentet skulle følges opp med solid evaluering og forskning på konsekvensene. Saken er imidlertid så dårlig forberedt at ingen norske fagmiljøer vil ta på seg forskningsoppdraget. Oslo kommune har bare fått ett tilbud. Det er fra Gøteborg, og direktøren i utdanningsetaten, Astrid Søgnen, skal i løpet av januar vurdere om det er godt nok til å sette i gang forsøket. Jeg ønsker ikke lykke til!Hva er argumentene for forsøket? Det finnes nok av motargumenter: En ny nordisk undersøkelse (presentert blant annet i Dagsavisen 14. januar 2005) viser at norske ungdommer kommer best ut når det gjelder språkforståelse på tvers av landegrensene. For de fleste av oss er det åpenbart at det henger sammen med sidemål i undervisningen – og levende dialektbruk. Oslo-skolens eksperimentering er et brudd med 120 års tospråklighet i Norge, fra jamstillingsvedtaket i Stortinget i 1885 til innføringen av skriftlig prøve i begge målføre i gymnas – eller videregående skole – i 1907. Norges tospråklige kultur er mer truet enn på lenge, godt hjulpet av ivrige Høyre- og Fremskrittsparti-politikere. Inn i den debatten kastet Kjartan Fløgstad noe «Brennbart». Med god grunn tok det fyr. For det finnes andre forfattere som går langt i retning av å dyrke helt andre språkformer enn nynorsk. Selv om jeg ikke mistenker Helene Uri for å ville fordrive nynorsken fra skoleverket, argumenterte hun sterkt for riksmålet i en kronikk før jul. Om kronikken «Ut av språkskapet» (Dagbladet 30. november 2004) ikke avslørte så mye nytt om Helene Uris oppvekst på vestkanten i Oslo, føyer den seg inn i en interessant tendens: Flere og flere yngre norske forfattere skriver et mer og mer konservativt bokmål.At Arne Berggren, som vel har vokst opp omtrent i samme kultur som Uri, skriver «sne» i «Advent», er kanskje ikke så oppsiktsvekkende. Merkeligere synes jeg det er at Jonny Halberg, fra Jørstadmoen ved Lillehammer, bruker former som «bjerk» og «øksen», riktignok lagt i munnen på en serber, i romanen «Gå til fjellet». En sammenlikning av Halbergs romaner «Flommen» (2000) og «Gå til fjellet» (2004) gir inntrykk av en forfatter som på forbausende kort tid har redusert bruken av a-endelser og diftonger, til fordel for et mer konservativt bokmål.På en tilfeldig valgt side i «Flommen» (140) finnes blant annet disse ordene: «innafor, huska, stemninga, lukta, flytta, blei, skifta, skrubba, mjølk [riktignok også melkekartong], kasta, pella, klaga, åpna». I hele romanen virker det radikale bokmålet nokså gjennomført. Men bare fire år seinere, i en roman som beskriver den samme østnorske bygda, er språket forandret. «Gå til fjellet» beskriver riktignok et politisk, økonomisk og kulturelt omslag, og det ville vært elegant om disse forandringene kunne avleses som konsekvente endringer i språket. Dessverre fører det i stedet til merkelig inkonsekvente konstruksjoner og sammenstillinger, som «beinkulden» (68). Hva med å velge mellom «benkulden» eller «beinkulda»? Både ordene «hugge» (158) og «hogge» (159) brukes av den samme serberen, Dragan Vukovich, som jeg nevnte ovenfor. Det er mulig Halberg bevisst vil gjøre ham språklig og dialektmessig usikker i en og samme replikk (som strekker seg over to sider). Men for meg virker ikke vaklingen som et uttrykk for bevisst språkbruk. Den konservative dreiningen av selve fortellerstemmen fra «Flommen» til «Gå til fjellet» tyder i stedet på en forfatter som stilistisk er på usikker grunn.Jeg tror ikke Uri og Halberg er alene om dreiningen mot konservativt bokmål. Om noen år skulle det ikke forundre meg om språkforskere finner at det parallelt med forsøket på å fordrive nynorsk ut i skolen, skjedde en dreining mot riksmål i norsk sakprosa, skjønnlitteratur og mediespråk.Helene Uri velger i sin kronikk langt på vei å se bort fra de politiske sidene ved det å være språkbruker. Jeg er skeptisk til en slik avpolitisering av språket. Jeg tror ikke på Helene Uris beskrivelse av riksmål som «hjertespråk», et slags barndommens opphavsspråk som det er mulig å finne tilbake til. Min alternative historie, med en oppvekst både i Oslo, Bærum og Odalen, viser ikke bare at mange av oss nordmenn, nye og gamle, ikke har et slikt språklig rent hjerte å skilte med utapå skjorta eller blusen. Så fort man er i stand til å reflektere over morsmålet, er språk alltid også et valg. Særlig fordi vi taler inn i en norsk offentlighet som er til de grader dominert av bokmål.Helene Uris bruk av en slags organisk opprinnelighetssjargong for å begrunne riksmål minner meg om en episode under debatten mellom Kjartan Fløgstad og Hans Fredrik Dahl på en kafé i Oslo før jul. Gang på gang i debatten brukte Dahl det totalt malplasserte ordet «brosjyre» om Fløgstads pamflett «Brennbart» (boka er på 142 sider, med 149 fotnoter. Når så du sist en brosjyre med flere fotnoter enn sider?). Ganske langt ute i debatten benektet Dahl at han hadde brukt ordet brosjyre, men han ble etter hvert kraftig korrigert av publikum (jeg var en av dem). For meg er mediehistorikeren Dahls bruk av «brosjyre» et godt eksempel på hjertespråk. Det hjertet er fullt av, renner munnen over med. Og ørene hører ikke etter. Den som snakker, reflekterer ikke over makten eller maktmisbruket som er innbakt i språket. Dominerende massemediers konservative bokmål utfolder seg gjerne slik at kjeften går, tastaturet klaprer, uten at øynene skjelner eller ørene hører etter hva en sjøl sier. Resultatet kan leses på utallige framskutte kommentarplasser i store Oslo-aviser hver uke, der det sjelden reflekteres over makten den har som skriver på en slik plass.Som historikeren Øystein Rian og flere i debatten har minnet om, er riksmålsbrukerne slett ingen undertrykt minoritet i Oslo. Store aviser og forlag har tvert i mot favorisert bokmål og undertrykt nynorskbrukere i mange tiår. Utviklingen forsterkes ytterligere av vår tids gjennomgående kommersialisering av mediebransjen. Nynorsk oppfattes som en festbrems i en absurd, evigvarende kjøpefest. Kårene for dem som skriver nynorsk blir ikke bedre ved at forlagene og avisene lar være å rekruttere folk som kan kritisere, oppmuntre og røkte språket. Man kan skjelle og smelle mot medienes fortrengning av nynorsk, og det er blitt gjort i flere aviser i det siste. Men kanskje er andre metoder bedre for oss østnorskinger som er vokst opp med bokmålsgraut?Kva skal ein gjere? Eg må seie at eg etter debatten i haust sterkt vurderer å tale og skrive meir nynorsk. Eg har lenge hatt filosofen Gunnar Skirbekk som førebilete i så måte. I likhet med meg, vaks han opp i Hedmark. I motsetnad til meg, valde han svært tidleg å skrive og tale nynorsk. Når eg spør han i dag, oppgir han tre grunner til det. Gode grunnar.Den første er litterær, seier Skirbekk. Nynorsk er eit meir presist språk, om ein til dømes vil undersøke eksistensielle grunnspørsmål, slik han gjorde i boka «Nihilisme?» frå 1958. Og slik Jon Fosse, fødd året etter, framleis gjer, i bok etter bok, drama etter drama. For meg er den litterære grunnen den viktigaste. Sterke namn som Olav H. Hauge, Kjartan Fløgstad, Eldrid Lunden, Ragnar Hovland, Jon Fosse og Olaug Nilssen gjer at den nynorske litteraturen lever som aldri før. Å seie noko anna, slik til dømes Hans Fredrik Dahl prøver, er historieforfalsking.Den andre grunnen for Skirbekk var kontakten med familien, mellom anna nynorskbrukarar frå Østerdalen. Som tredje grunn nemner han at han sjøl hadde god kontakt med hedmarksdialekta då han vaks opp på Hamar. Dei to siste grunnane kunne ein gjerne utvide til å gjelde heile kontakten med røtene, med gamalnorsk og det gamle norske, sjølve grunnlaget for at vi er nokre menneske som bur akkurat her, i Noreg, og ikkje kor som helst i verda.Migrasjon og globalisering gjer sjølsagt at dei to norske skriftspråka kjem i kontakt med og utfordrast av andre språk. Men dét forandrer jo ikkje at vi er nokre få menneske som meir eller mindre frivillig har vald å bu her og dele røynsler langs vegen mot nord.Så ulike Kjartan Fløgstad og Jon Fosse enn er som forfattarar, utan dei hadde ikkje eg visst kven eg var. Eg hadde ikkje vore nokon, trur eg. I alle fall ikke nokon som kunne lese, erkjenne og uttrykke kven eg er. På norsk.Utvidet versjon av P2-kommentaren, sendt i NRK P2, 15. januar 2005(Odalsdialekten er en personlig rekonstruksjon uten krav på hjertespråklig autentisitet. Nynorsken er første offentlige forsøk etter videregående skole)@sitat:«Nynorsk oppfattes som en festbrems i en absurd, evigvarende kjøpefest»@@sitat:«Så fort man er i stand til å reflektere over morsmålet, er språk alltid også et valg»@

Samma året som je vart født, 1960, kjøfte bæssfar min ei stugu i Nord-Odarn i Hedmark. Han bigd'en om tel ei hitte. Hår sammar sea har je vøri oppi Odarn. Je har fløtt mie rundt, og veit itte heilt om je kan kalle nånstans heme. Mæn om det er no som er heme før mæ, er det dætta stællet je aldri har bodd, Nord-Odarn.Bestefaren min vokste opp på Blommenholm i Bærum utenfor Oslo i begynnelsen av forrige århundre. Selv om morens hans kom fra Trysil og hans eget navn, Hverven, var fra Ottestad ved Stange på Hedemarken, snakket bestefaren min like pent som jeg skriver nå. Og vel så det. Folk som flyttet inn til Oslo-området tilpasset seg gjerne. Også bestemoren min, som var fra Elverum. De levde i en tid hvor sprogstiden var uforsonlig, og de valgte, mer eller mindre bevisst, å snakke og skrive riksmål. De ville være fine byfolk, ikke rå bønder. Men de lengtet altså såpass tilbake til «landet» at de bygde hytte midt i åkeren, midt i tykke skogen i Odalen, sent i livet. Noen få år av mitt liv bodde også jeg i Oslo og Bærum. Min mors mål var riksmål, og hun rettet gjerne på oss barn dersom vi kom i skade for å si appelsin eller banan som min bestekamerat sa, fordi familien hans hadde flyttet ut til Bærumsblokkene fra Oslo øst. Jeg ble vant til å se på slike ord som stygge, noe som skulle renses ut av mitt eget sprog.Mæn før mæ vart heile livet og språket snudd opp ner da familien fløtte tæl Sør-Odarn den sammarn jeg filte tølv år. Je vart språklig førvirre, je fækk «trøbbel med identiteten», som den jødiske filosofen Jacques Derrida skreiv etter at nazista tok fra'n fransken som morsmål under krigen. Lenge etter at je fløtte tæl Odarn leite je etter et spåk, en måte å tala på som kunne forene det je hørte inni mæ med det je hørte rundt mæ. Je vart, som mange unger i Norge har vøri, tospråklig. Je prate ett språk blant venna på skur'n – og et helt annet sprog hjemme. En stund senere i tenårene skrev jeg til og med ord som «sne, efter, og frem». Dette var 1970-tallet, jeg var fundamentalist, som mange andre på den tiden, og søkte et absolutt sammenfall mellom skrift, tale og handling. Og en stund falt det lettere å forandre talen enn skriftsproget. Så mange slags debatter har ebbet ut etter 1970-tallet. Jeg endte opp som en nokså normal bokmålsbruker, men med en voksende kjærlighet til nynorsk. Derfor skriver jeg omtrent slik nå:De siste månedene har debatten om språk blusset opp igjen. Det skyldes forfatteren Kjartan Fløgstad, som i høst ga ut den svært velskrevne pamfletten «Brennbart» der han viser hvordan sporene fra språkstriden omkring 2. verdenskrig går igjen i vår tids språkdebatt. I motsetning til debatten om boka hittil, mener jeg den handler mer om nåtida og framtida enn om fortida. For meg er ingen nyere norsk bok viktigere når det gjelder å forstå hvordan språklig makt er fordelt i Norge.Et poeng i «Brennbart» er at sentrale historikere som Lars Roar Langslet og Hans Fredrik Dahl har begått alvorlige feil i sin historieskriving. Deres måte å skrive historie på, speiles i vår tids sterke motstand mot nynorsk, mener Kjartan Fløgstad. Han sikter særlig til høyresida i Oslo-politikken. Når elever brenner nynorskbøker, minner det stygt om nazisters behandling av bøker de ikke liker.Byrådet i Oslo gjennomfører det de kaller et forsøk i videregående skole, der elevene får mulighet til å velge vekk skriftlig nynorsk. Utdanningsdirektoratet godkjente opplegget i fjor høst. Men det var en forutsetning at eksperimentet skulle følges opp med solid evaluering og forskning på konsekvensene. Saken er imidlertid så dårlig forberedt at ingen norske fagmiljøer vil ta på seg forskningsoppdraget. Oslo kommune har bare fått ett tilbud. Det er fra Gøteborg, og direktøren i utdanningsetaten, Astrid Søgnen, skal i løpet av januar vurdere om det er godt nok til å sette i gang forsøket. Jeg ønsker ikke lykke til!Hva er argumentene for forsøket? Det finnes nok av motargumenter: En ny nordisk undersøkelse (presentert blant annet i Dagsavisen 14. januar 2005) viser at norske ungdommer kommer best ut når det gjelder språkforståelse på tvers av landegrensene. For de fleste av oss er det åpenbart at det henger sammen med sidemål i undervisningen – og levende dialektbruk. Oslo-skolens eksperimentering er et brudd med 120 års tospråklighet i Norge, fra jamstillingsvedtaket i Stortinget i 1885 til innføringen av skriftlig prøve i begge målføre i gymnas – eller videregående skole – i 1907. Norges tospråklige kultur er mer truet enn på lenge, godt hjulpet av ivrige Høyre- og Fremskrittsparti-politikere. Inn i den debatten kastet Kjartan Fløgstad noe «Brennbart». Med god grunn tok det fyr. For det finnes andre forfattere som går langt i retning av å dyrke helt andre språkformer enn nynorsk. Selv om jeg ikke mistenker Helene Uri for å ville fordrive nynorsken fra skoleverket, argumenterte hun sterkt for riksmålet i en kronikk før jul. Om kronikken «Ut av språkskapet» (Dagbladet 30. november 2004) ikke avslørte så mye nytt om Helene Uris oppvekst på vestkanten i Oslo, føyer den seg inn i en interessant tendens: Flere og flere yngre norske forfattere skriver et mer og mer konservativt bokmål.At Arne Berggren, som vel har vokst opp omtrent i samme kultur som Uri, skriver «sne» i «Advent», er kanskje ikke så oppsiktsvekkende. Merkeligere synes jeg det er at Jonny Halberg, fra Jørstadmoen ved Lillehammer, bruker former som «bjerk» og «øksen», riktignok lagt i munnen på en serber, i romanen «Gå til fjellet». En sammenlikning av Halbergs romaner «Flommen» (2000) og «Gå til fjellet» (2004) gir inntrykk av en forfatter som på forbausende kort tid har redusert bruken av a-endelser og diftonger, til fordel for et mer konservativt bokmål.På en tilfeldig valgt side i «Flommen» (140) finnes blant annet disse ordene: «innafor, huska, stemninga, lukta, flytta, blei, skifta, skrubba, mjølk [riktignok også melkekartong], kasta, pella, klaga, åpna». I hele romanen virker det radikale bokmålet nokså gjennomført. Men bare fire år seinere, i en roman som beskriver den samme østnorske bygda, er språket forandret. «Gå til fjellet» beskriver riktignok et politisk, økonomisk og kulturelt omslag, og det ville vært elegant om disse forandringene kunne avleses som konsekvente endringer i språket. Dessverre fører det i stedet til merkelig inkonsekvente konstruksjoner og sammenstillinger, som «beinkulden» (68). Hva med å velge mellom «benkulden» eller «beinkulda»? Både ordene «hugge» (158) og «hogge» (159) brukes av den samme serberen, Dragan Vukovich, som jeg nevnte ovenfor. Det er mulig Halberg bevisst vil gjøre ham språklig og dialektmessig usikker i en og samme replikk (som strekker seg over to sider). Men for meg virker ikke vaklingen som et uttrykk for bevisst språkbruk. Den konservative dreiningen av selve fortellerstemmen fra «Flommen» til «Gå til fjellet» tyder i stedet på en forfatter som stilistisk er på usikker grunn.Jeg tror ikke Uri og Halberg er alene om dreiningen mot konservativt bokmål. Om noen år skulle det ikke forundre meg om språkforskere finner at det parallelt med forsøket på å fordrive nynorsk ut i skolen, skjedde en dreining mot riksmål i norsk sakprosa, skjønnlitteratur og mediespråk.Helene Uri velger i sin kronikk langt på vei å se bort fra de politiske sidene ved det å være språkbruker. Jeg er skeptisk til en slik avpolitisering av språket. Jeg tror ikke på Helene Uris beskrivelse av riksmål som «hjertespråk», et slags barndommens opphavsspråk som det er mulig å finne tilbake til. Min alternative historie, med en oppvekst både i Oslo, Bærum og Odalen, viser ikke bare at mange av oss nordmenn, nye og gamle, ikke har et slikt språklig rent hjerte å skilte med utapå skjorta eller blusen. Så fort man er i stand til å reflektere over morsmålet, er språk alltid også et valg. Særlig fordi vi taler inn i en norsk offentlighet som er til de grader dominert av bokmål.Helene Uris bruk av en slags organisk opprinnelighetssjargong for å begrunne riksmål minner meg om en episode under debatten mellom Kjartan Fløgstad og Hans Fredrik Dahl på en kafé i Oslo før jul. Gang på gang i debatten brukte Dahl det totalt malplasserte ordet «brosjyre» om Fløgstads pamflett «Brennbart» (boka er på 142 sider, med 149 fotnoter. Når så du sist en brosjyre med flere fotnoter enn sider?). Ganske langt ute i debatten benektet Dahl at han hadde brukt ordet brosjyre, men han ble etter hvert kraftig korrigert av publikum (jeg var en av dem). For meg er mediehistorikeren Dahls bruk av «brosjyre» et godt eksempel på hjertespråk. Det hjertet er fullt av, renner munnen over med. Og ørene hører ikke etter. Den som snakker, reflekterer ikke over makten eller maktmisbruket som er innbakt i språket. Dominerende massemediers konservative bokmål utfolder seg gjerne slik at kjeften går, tastaturet klaprer, uten at øynene skjelner eller ørene hører etter hva en sjøl sier. Resultatet kan leses på utallige framskutte kommentarplasser i store Oslo-aviser hver uke, der det sjelden reflekteres over makten den har som skriver på en slik plass.Som historikeren Øystein Rian og flere i debatten har minnet om, er riksmålsbrukerne slett ingen undertrykt minoritet i Oslo. Store aviser og forlag har tvert i mot favorisert bokmål og undertrykt nynorskbrukere i mange tiår. Utviklingen forsterkes ytterligere av vår tids gjennomgående kommersialisering av mediebransjen. Nynorsk oppfattes som en festbrems i en absurd, evigvarende kjøpefest. Kårene for dem som skriver nynorsk blir ikke bedre ved at forlagene og avisene lar være å rekruttere folk som kan kritisere, oppmuntre og røkte språket. Man kan skjelle og smelle mot medienes fortrengning av nynorsk, og det er blitt gjort i flere aviser i det siste. Men kanskje er andre metoder bedre for oss østnorskinger som er vokst opp med bokmålsgraut?Kva skal ein gjere? Eg må seie at eg etter debatten i haust sterkt vurderer å tale og skrive meir nynorsk. Eg har lenge hatt filosofen Gunnar Skirbekk som førebilete i så måte. I likhet med meg, vaks han opp i Hedmark. I motsetnad til meg, valde han svært tidleg å skrive og tale nynorsk. Når eg spør han i dag, oppgir han tre grunner til det. Gode grunnar.Den første er litterær, seier Skirbekk. Nynorsk er eit meir presist språk, om ein til dømes vil undersøke eksistensielle grunnspørsmål, slik han gjorde i boka «Nihilisme?» frå 1958. Og slik Jon Fosse, fødd året etter, framleis gjer, i bok etter bok, drama etter drama. For meg er den litterære grunnen den viktigaste. Sterke namn som Olav H. Hauge, Kjartan Fløgstad, Eldrid Lunden, Ragnar Hovland, Jon Fosse og Olaug Nilssen gjer at den nynorske litteraturen lever som aldri før. Å seie noko anna, slik til dømes Hans Fredrik Dahl prøver, er historieforfalsking.Den andre grunnen for Skirbekk var kontakten med familien, mellom anna nynorskbrukarar frå Østerdalen. Som tredje grunn nemner han at han sjøl hadde god kontakt med hedmarksdialekta då han vaks opp på Hamar. Dei to siste grunnane kunne ein gjerne utvide til å gjelde heile kontakten med røtene, med gamalnorsk og det gamle norske, sjølve grunnlaget for at vi er nokre menneske som bur akkurat her, i Noreg, og ikkje kor som helst i verda.Migrasjon og globalisering gjer sjølsagt at dei to norske skriftspråka kjem i kontakt med og utfordrast av andre språk. Men dét forandrer jo ikkje at vi er nokre få menneske som meir eller mindre frivillig har vald å bu her og dele røynsler langs vegen mot nord.Så ulike Kjartan Fløgstad og Jon Fosse enn er som forfattarar, utan dei hadde ikkje eg visst kven eg var. Eg hadde ikkje vore nokon, trur eg. I alle fall ikke nokon som kunne lese, erkjenne og uttrykke kven eg er. På norsk.Utvidet versjon av P2-kommentaren, sendt i NRK P2, 15. januar 2005(Odalsdialekten er en personlig rekonstruksjon uten krav på hjertespråklig autentisitet. Nynorsken er første offentlige forsøk etter videregående skole)@sitat:«Nynorsk oppfattes som en festbrems i en absurd, evigvarende kjøpefest»@@sitat:«Så fort man er i stand til å reflektere over morsmålet, er språk alltid også et valg»@