- Alt forandret seg da jeg kom til Balkan på 1990-tallet.

Den danske forfatteren, journalisten og samfunnsdebattanten Carsten Jensen har siden slutten av 1970-tallet reist verden rundt som reporter. Det har resultert i bestselgere som «Jeg har sett verden begynne» og «Jeg har hørt et stjerneskudd». Nå har han samlet 30 års reiseskildringer i boka «Ut». Det er også blitt fortellingen om Jensens oppgjør med venstresidas idéverden.

Møtet med virkeligheten

I «Ut» kan vi følge Jensen fra tiår til tiår. Da han reiste ut i verden som ung marxist, hadde han kofferten full av svar. Over 30 år seinere sitter han med langt flere spørsmål. Og han har kastet bort sinnelagsetikken til fordel for konsekvensetikken.

- I begynnelsen reiste jeg i grunnen ut som en slags illustratør. Jeg lette etter steder og konflikter som passet inn i teoriene våre. Som rettferdiggjorde og beviste at de var riktige. Det gikk overhodet ikke opp for meg at jeg på den måten ikke kom noen vei, forteller Jensen.

Massakren

- Men da jeg besøkte Balkan på 1990-tallet, falt det verdensbilde jeg hadde fullstendig fra hverandre, sier Jensen.

Datoen var 16. desember 1991. Jensen hadde reist til Kroatia for å dekke krigen på Balkan. Denne dagen sto han i døra til et kapell i den lille kroatiske provinsbyen Podrovska Slatina. Foran han lå ofrene for systematiske massemord, utfrøt av den serbiske hæren i landsbyen Vocin.

- Likene var forferdelig mishandlede. De var smadret fysisk, brent og brukt motorsag på. Dette var første gangen jeg så døde mennesker. Det var et sjokk simpelthen. Og den første tanken som meldte seg var: Dette må ta slutt. Disse menneskene som har gjort dette, må stanses. Og vi kan ikke gjøre det med et foredrag om det godes makt eller de humanistiske verdier.

Ondskapens ansikt

Hvordan ser denne ondskapen ut, spurte Jensen seg selv da han sto i kapellet. Svaret fikk han kort tid etterpå, da han ble presentert for en av de som hadde vært med på å utføre massakren, og som noen av de overlevende hadde tatt i arrest.

Fangen bar han preg av å ha blitt jult opp.

- Jeg spurte fangevokterne om de hadde slått ham. De svarte at det var feil spørsmål. De sa jeg heller burde spurt: Hvorfor slo dere ham ikke i hjel?

Svaret på det var at de heller ville ha ham stilt for retten.

- Og der har vi loven som den instansen som forhindrer oss i å falle inn i barbariet, sier Jensen.

Mistet uskylden

- Hva skjedde med deg da du så dette? I boka kommer det fram at det må ha vært en svært avgjørende opplevelse?

- Ja, det var det virkelig. Også menneskelig. Jeg kom til Balkan som et beskyttet barn. Ikke bare av den skandinaviske velferdsstaten, men også som et barn av de 50 årene som fulgte etter andre verdenskrig, der det var fred i Europa. Dette unntaket i vår historie, der en ny generasjon for første gang ikke måtte gjennom den nesten obligatoriske manndomsprøven det er å gå i krigen. Det var en periode der man ikke trengte å ta ting så alvorlig, der man ta lett på allting.

Denne holdningen tok en brå slutt for Jensen:

- Den perioden sluttet for meg på Balkan, med mordet på en kvart million mennesker.

- Da gikk jeg inn for at den eneste måten dette kunne stoppes på, var gjennom militær intervensjon.

Dette standpunktet fikk mange av Jensens tidligere meningsfeller til å plassere ham ute på høyrefløyen

- Plutselig fikk jeg høre at jeg tilhørte en eller annen ny høyreside. Men det egentlige syndefallet handlet om at det å være venstreorientert skulle være identisk med å være pasifist. At det er den moralske ryggraden på venstresida.

Ansvarsetikken

På dette tidspunktet i intervjuet kan Carsten Jensen nesten høres ut som et ekko av Aslak Sira Myhre, som med boka «Herskap og tjenere» tidligere i høst nettopp tok et oppgjør med venstresidas hang til sinnelagsetikk og moralisme. Den boka har Jensen ikke lest, men han har selv foretatt den samme analysen.

I «Ut» beskriver han sin egen reise fra sinnelagsetikken og over i den mer pragmatiske konsekvensetikken, eller «ansvarsetikken» som han kaller det. En holdning der man risikerer å få blod på hendene, medgir han:

- Man kan måtte treffe en beslutning som koster mennesker livet. Det må man på en eller annen måte håndtere.

For Jensen var dette en hard oppvåkning, forteller han selv. Som et barn av velferdsstaten og 1970-tallet, da han ble marxist, hadde han for lengst tilsluttet seg ideen om at mennesket er grunnleggende godt.

- Men jeg var helt sikker på at ondskapen jeg så på Balkan, var autentisk ondskap. Som man må forholde seg til som en del av det menneskelige. Og jeg erkjente at om et demokrati ikke er rustet og parat til å måtte forsvare seg med våpen, så kommer det til å bli et offer for det, sier Jensen.

- Det var derfor jeg også opprinnelig støttet den amerikanske intervensjonen i Afghanistan. For man måtte reagere på det som foregikk der. Fordi et demokrati ikke kunne sitte passivt og se på det.

I denne sammenhengen er ikke alltid forholdet mellom den riktige moralen og den riktige politikken harmonisk, påpeker han:

- Makt er ikke for idealister. Og vi har sett at når idealister får makt, så utretter de forferdelige ulykker. For idealister går ikke på kompromisser.

Danske tilstander

Jensen er en markant samfunnsdebattant i Danmark. Han har vært knallhard i sin kritikk av den danske regjeringen og av den harde innvandringsdebatten i landet.

- Du får mye kjeft for standpunktene dine?

- Ja, det kan du trygt si. Enda jeg selv oppfatter meg som mer og mer moderat, eller hva man nå skal kalle det, sier Jensen.

- Man skulle jo tro man ville komme fram til en form for forsoning med sitt land. Det har jeg sannelig ikke gjort. Men det skyldes også at jeg lever i et land som jeg politisk i stigende grad anser for å være ekstremistisk.

Mens han selv, ifølge eget utsagn, politisk har beveget meg mot en nærmest pragmatisk midte, har det politiske flertallet i Danmark gått lengre og lengre til høyre, sier Jensen. Resultatet er en offentlighet som mangler en reell debatt, fordi det store flertallet dyrker en enighet i spørsmål som krigen i Afghanistan, innvandring og klimakrisa.

- Men der hvor vi virkelig er ekstreme, er i retorikken vi bruker. Det brukes et ordforråd som er klassisk demagogisk, og som får en til å tro at det danske folketinget ligger rennesteinen, eller at deres medlemmer akkurat har kommet ut av en bodega klokka fem om morgenen, skide fulle, sier Jensen

Selvsensur

Denne tøffe tonen løftes ofte fram som et eksempel på at Danmark har kommet svært langt i å utøve ytringsfriheten. Man kan ane en stolthet over at «alt er lov», som om det er et tegn på at Danmark er et sant demokrati. Mens det motsatte egentlig er tilfellet, mener Jensen:

- Dette er det George Orwell kalte «hate speech». Det er blitt vår nasjonale eksportvare, det vi er mest stolte av. Denne endeløse strømmen av hat har liksom blitt et bevis på at demokratiet i Danmark fungerer, sier Jensen.

Selv har han tatt til orde for en annen bruk av ytringsfriheten:

- Selvfølgelig hører det med til ytringsfriheten at man skal kunne si hva man vil. Men i den forestillingen ligger det også en tillitserklæring til mennesker, om at vi utøver en form for selvsensur. Det er et ord som har fått svært negativ klang i Danmark, men etter min mening er selvsensur en sivilisasjons fundament.

- Det er en vanskelig posisjon å ta, du kan fort bli stemplet som en som ønsker å begrense ytringsfriheten.

- Ja, dette er en vanskelig sone å bevege seg i. Men jeg snakker jo ikke om at staten skal måtte begrense hva vi skal få si og ikke si. Jeg snakker derimot om den form for uuttalte grunnlover som ligger i en sivilisert omgang mennesker imellom. Man sier ikke alt man tenker.

- Du snakker om forskjellen på hva du har rett til og hva som er klokt?

- Ja. Men den forskjellen ha jo blitt fullstendig nedbrutt. Og det mener jeg er et tap av sivilisasjon. Som vi er helt uoppmerksomme på, sier Carsten Jensen.