Avisene har kuttet ned på gravejournalistikken slik at det oppdraget i stedet er kjørt over i bokbransjen, sa Gyldendal-direktør Einar Ibenholt i Klassekampen tirsdag. Og ser man på de tre siste vinnerne av Brageprisens sakprosakategori, kan det se ut som han er et poeng: Både Kjetil Østli, Bjørn Westlie og Frank Rossavik er journalister.

Dagens Næringsliv-journalist og sakprosaforfatter Bjørn Westlie, som vant Brageprisen i 2008 for «Min fars krig», mener at det ikke er unaturlig at journalister etter hvert finner veien til forlagene.

- Mange journalister er spurver og fornøyd med det, men jeg tror mange av oss har høyere ambisjoner. Vi vil være ørner, ha et vingespenn og fly. Det kan man ikke gjøre på tosiders avisartikler, sier han.

- Bare ulike formater

Westlie mener at påstanden om at gravejournalistikken har bedre kår i bokbransjen enn i de tradisjonelle mediene er feil.

- Det er bare ulike formater. Helle Aarnes’ prisbelønte bok om tyskerjentene var i utgangspunktet en artikkelserie i Bergens Tidende. Aftenpostens historie om drosjesvindelen ble også til bok. Det viser at gravejournalistikken ikke er borte fra redaksjonene.

Når mange journalister går til bokbransjen, handler det først og fremst om forlagenes behov for tilfang av nye forfattere, mener Westlie.

- De sømfarer alle skrivende mennesker for å få dem til å gi ut bøker. En del av forklaringen kan være universitets- og høyskolesektorens poengsystem, som gjør at akademikerne heller skriver for hverandre enn for allmennheten.

Men uansett hvilke forklaringer man legger til grunn, er det dokumentarbøkene som har fått medienes oppmerksomhet denne bokhøsten. Med Morten Strøksnes’ Kongo-dokumentar, Geir Selvik Malthe-Sørensen og Kjetil Bortelid Mælands bok om Treholt-saken og Afghanistan-journalist Anders Sømme Hammers «Drømmekrigen» som eksempler, mener derfor bokbransjen tar over den rollen undersøkende journalister burde hatt.

Forlagene skummer fløten

Ibenholts analyse har fått Heidi Molstad Andresen, lederen av Stiftelsen for En Kritisk og Undersøkende Presse (SKUP), til å ta til motmæle i et innlegg på journalisten.no.

- Det er ikke forlagene som tilrettelegger og finansierer alle disse prosjektene, sier hun til Klassekampen.

- Fra forlagene får forfatterne ofte kun et beskjedent forskudd, mens de må hente resten av støtten fra aktører som Fritt Ord og NFF.

Dessuten mener hun at forlagene ofte skummer fløten av medienes research.

- Mange av disse dokumentarbøkene har startet som reportasjer eller serier i norske medier, og så har forlagene sett bokpotensialet i dette, sier hun og trekker fram VG-journalistene Rolf Widerøe og Hans Petter Aass’ bok om Nokas-ranet som et av mange eksempler.

- Journalistene bak disse bøkene har opparbeidet kunnskapen de sitter på gjennom mange år i redaksjoner som har satset på og investert i undersøkende journalistikk.

- Men har ikke trangere budsjett og økt leveringspress gått ut over den tradisjonelle gravejournalistikken?

- Bildet er nyansert. Undersøkelser fra Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening viser at mange journalister nå må levere mer på mindre tid enn før. Det kan gi den undersøkende journalistikken trangere kår, og det gjør SKUP bekymret. Samtidig har antallet innsendte bidrag til SKUP-prisen vært stabilt de siste ti årene. Det viser at det fortsatt er mulig å prioritere god journalistikk også i nedgangstider, sier hun og viser til at flere medieledere, deriblant Bergens Tidendes sjefredaktør Trine Eilertsen, har vært eksplisitte på at det ikke er gravejournalistikken som ryker når det må kuttes.

- Det er slike redaksjoner Medie-Norge må lære av når vi skal hegne om gravejournalistikken. Vi trenger medieledere som prioriterer tydeligere.

- Tar man utgangspunkt i Treholt-boka, så er jeg redd for at en fast ansatt journalist i norske medier aldri ville fått grønt lys for å gå løs på en sak av denne typen og format. Det er et tankekors, sier Molstad Andresen.