«Hvem skal du stemme på ved presidentvalget?»

«På Lula.»

«Men han tar jo ikke gjenvalg!»

«Jeg stemmer på Lula. Og litt på Dila Rousseff fordi hun er Lula.»

Rundspørringen fra delstaten Pernambuco i det lutfattige nordøstlige Brasil blir overført direkte på den landsdekkende tv-kanalen Globo. I tre sekunder er programlederen stum som en østers. Blikket flakker. Så stammer han fram at Lula går av «med støtte fra 77 prosent av befolkningen - et av de sterkeste resultatene i Brasil til dags dato».

Voksende økonomi

I studio debatterer kommentatorene så Luis Inácio Lula da Silvas åtte år som statsleder i Brasil, Latin-Amerikas største økonomi og den niende største globalt.

Paneldeltakerne forsøker iherdig å kritisere presidenten, men tallenes tale gjør kritikken til skamme. For eksempel har Brasils brutto nasjonalprodukt (BNP) per innbygger økt med 163 prosent siden 2000. Og det siste året har bruken av kredittkort økt med 20 prosent.

Begge økninger savner sidestykke ellers i verden og viser hvor store endringer brasilianerne har opplevd under den tidligere metallarbeideren og fagforeningslederens styre.

Innen 2011 regner Brasil med å bryte en magisk barriere for halvindustrialiserte land, ved å nå et BNP per innbygger på 10.000 dollar - rundt 60.000 NOK.

Bare i år vil den brasilianske økonomien vokse rundt 7 prosent. Landet var nemlig et av de siste til å bli rammet av finanskrisa etter boligkrakket i USA, og et av de første til å komme ut av den.

Makro-mirakel

Har så Lula lykkes på alle fronter? Svarene fra tilfeldige brasilianere på gata både i Pernambuco og Rio de Janeiro er utvetydige: Brasil har fortsatt en vei å gå for eksempel med hensyn til korrupsjon, men ellers peker alle piler oppover.

De vi spør, snakker om økt kjøpekraft og lysere framtidsutsikter. Da Lula tiltrådte som president, var 37 prosent av brasilianerne definert som middelklasse. I dag er andelen 51 prosent.

De makroøkonomiske mirakeltallene til tross, Brasil er fortsatt et av landene i verden der ulikheten er størst. Til gjengjeld har den blitt noe mindre under Lula. 20 millioner mennesker har tatt skrittet ut av den verste fattigdommen, og 31 millioner mennesker har avansert fra arbeiderklassen til lavere middelklasse.

I et land med 190 millioner innbyggere kan slike endringer ses i gatebildet.

Eksempelet Pernambuco

For eksempel er den før omtalte Pernambuco-delstaten forandret. Her er Lula født, den yngste av sju barn i en fattig familie. Moren forlot Lulas alkoholiserte og voldelige far, og i 13 dager humpet familien langs datidas støvete veier sørover mot São Paulo, Brasils vekstmetropol. Reisen er for øvrig filmatisert av Fábio Barreto i «Lula, o Filho do Brasil» («Lula, Brasils sønn») fra 2010.

I dag er oppslutningen om Lula 96 prosent i presidentens egne barndomsgater. Ikke dårlig for den tidligere metallarbeideren som på 1970-tallet startet sin politiske karriere på planet av en lastebil - og med det daværende militærdiktaturets hemmelige politi rundt seg.

I São Paulo fortsatte Lula med brennende appeller for arbeidernes rettigheter, og han ble etter hvert medstifter av det som i dag er regjeringspartiet PT - Partido dos Trabalhadores, eller Arbeiderpartiet. Etter å ha vært evig toer i presidentvalgene i 1989, 1994 og 1998, knep han valgseieren i 2002 og gjentok bedriften fire år seinere.

Satser lokalt

Siden 1970-tallet har millioner av fattige brasilianere fulgt i Lula-familiens fotspor. De reiser fortsatt til byene, men i mindre utstrekning enn før, blant annet takket være Lula-regjeringens sosial- og arbeidsmarkedsprogrammer.

For eksempel skaper det såkalte PAC-programmet lokal vekst gjennom store statlige bevilgninger til infrastruktur- og boligprosjekter.

I 2009 ble Lula av FN kåret til verdensmester i bekjempelse av sult på grunn av det storstilte «Null sult»-programmet, som har redusert underernæring blant barn med 46 prosent nasjonalt og hele 74 prosent i Nordøst-Brasil. Et annet sosialt program er det såkalte Bolsa familia («Familiepakken»), der fattige familier belønnes om de lar barna få gå på skole. Det omfatter 42 millioner mennesker.

Samlet har Lula siden 2003 skapt 14 millioner arbeidsplasser og hevet minstelønna med 53,6 prosent. Samtidig er inflasjonen holdt noenlunde i sjakk, til tross for den store forbruksveksten.

Dilma neste?

At favoritten til å vinne presidentvalget 3. oktober, regjeringspartiets Dilma Rousseff, har vært koordinator for det omtalte PAC-programmet, viser hvor sterk kontinuiteten er i brasiliansk politikk.

Da Lula tiltrådte tidlig på 2000-tallet, fortsatte han den liberale økonomiske kursen hans forgjengere hadde holdt siden midt på 1990-tallet, til tross for advarslene fra den nasjonale og internasjonale finanseliten. Strategien innebar beinhard styring med statsfinanser og offentlig utgifter, med ekstra stor vekt på å holde den tidligere så ødeleggende inflasjonen under kontroll.

Samtidig satte Lula i gang storstilte prosjekter i offentlig regi og brakte utenlandske investeringer i Brasil til rekordhøyt nivå. Til sammen ga strategien - som også andre søramerikanske statsledere har fulgt - nytt liv til den da skrøpelige brasilianske økonomien. Blant annet har Brasil nå blitt verdens tredje største matvareprodusent.

I år har magasinet Time kåret ham til verdens mektigste leder, og Newsweek hadde ham høyt oppe på lista i 2008. Faktisk kan Lula bli en av de mest vidgjetne søramerikanske statsledere gjennom tidene. Det skyldes ikke minst hans engasjement for den tredje verden, hans kontakt med land som Iran og Kina, hans brennende taler i FN, i Davos, og på klimatoppmøtet i København i desember 2009.

En ny æra

Det forestående presidentvalget i Brasil markerer slutten på en epoke og innleder eller fortsetter en ny.

Brasils økonomiske vekst kan deles i tre perioder. Først den såkalte Estado novo - den nye stat - i perioden 1930-45 under populistlederen og arbeiderforkjemperen Getúlio Vargas. Deretter «vekstmirakelet» seint på 1950-tallet og tidlig på 60-tallet under Luscelino Kubitschek, da hovedstaden Brasilia ble bygd opp.

Og ifølge brasilianske statsvitere defineres tredje periode av Lulas presidentembete og PTs tilsidesettelse av sosialdemokratiske PSDB (Partido da Social Democracia Brasileira) som Brasils mektigste og mest toneangivende parti.

Kritikere peker på at Lula-regjeringen delvis har finansiert statens utgifter gjennom salg av verdipapirer med skyhøye renter, som den brasilianske eliten har kjøpt og tjener godt på. I 2009 utgjorde slike renter 5,4 prosent av Brasils BNP, og summen av dem er 13 ganger større enn verdien av Lulas sosiale programmer. De samme kritikerne påpeker at Lulas to mandatperioder har vært en fest for markedet og utenlandske investorer.

Søndag 3. oktober vil partikollega Dilma Rousseff enten vinne eller bli tvunget ut i en andre valgomgang tre uker seinere mot liberaleren Jose Serra, tidligere guvernør i São Paulo. Serra har paradoksalt nok blitt det Lula tidligere har vært: den evige toer.