- Journalister liker å snakke om virkelige ting, om sannhet. Det ligger i sakens natur.

Det sier Einar Ibenholt, forlagsdirektør for generell litteratur i Gyldendal. Han forteller at utviklingen i bokbransjen gjennom hele 00-tallet tilsier at skjønnlitteraturen ikke bare vinner fram, men «knuser» sakprosaen når det gjelder salgstall. Likevel er det denne høsten dokumentarer som har stjålet medienes oppmerksomhet: Det gjelder Tore Rems Bjørneboe-biografi, Morten Strøksnes’ Kongo-dokumentar, Hannah Helseths debattbok «Generasjon Sex», og ikke minst Geir Selvik Malthe-Sørensen og Kjetil Bortelid Mælands bok om Treholt-saken. Felles for flere av disse bøkene er at de har et innhold som ikke bare egner seg til debatt - de leverer også rene nyheter.

Nyhetspremisser

Nettopp nyhetspremisset er viktig for å nå fram i offentligheten, mener professor i sakprosa ved Universitetet i Oslo, Johan Tønnesson. Han forklarer den økte oppmerksomheten sakprosaen har fått de siste årene - også denne høsten - med at det er kommet utgivelser som opplagt er viktige for den norske offentligheten.

- Boka om Treholt-saken genererer nyheter, og det innen et felt som dessuten berører et nasjonalt traume. Det er klart at dette virker helt annerledes enn om det hadde kommet en skjønnlitterær bok om saken. Bjørneboebiografien er interessant i så måte. Man kunne spørre seg hvorfor det er så mye oppmerksomhet knyttet til en middelmådig norsk skjønnlitterær forfatter - men også denne boka blir viktig i offentligheten fordi Bjørneboe var så mye mer, ikke minst var han en kontroversiell sakprosaforfatter, uttaler Tønnesson.

Under Litteraturfestivalen på Lillehammer i 2008 ledet Tønnesson en paneldebatt med temaet «Sakprosaen kommer!». Og viljen til å jobbe ordentlig med sakens prosa har bare blitt større siden den gang, mener han.

- Forlagene og forfatterne legger åpenbart mer arbeid i tekstene. Terje Stemland påpekte i Aftenposten i helga at han ofte har hatt en mistillit til sakprosa som prosa, men at det viser seg at den i noen tilfeller kan heve seg opp til stor litteratur. Viljen til å gjøre dét har nok vokst de senere årene.

I forrige uke gjorde Morgenbladets Maria Reinertsen en gjennomgang av de sakprosabøkene som faktisk blir mest solgt: blant dem troner en rekke kokebøker, selvutviklingsbøker, og Laila Lanes’ bok «Skynd deg å elske», om ektemannen Jan Henry T. Olsens alzheimersykdom.

- Dette er bøker man fort kan ha en nedlatende holdning til. Men de svarer til en virkelighetshunger som har vært en tendens i hele samfunnet de senere årene. Folk hungrer etter andres virkelighet, og

etter å omskape sin egen. Også hybridbøkene, som Knausgårds «Min kamp», svarer til dette. Men «Min kamp» kan like gjerne føre til økt interesse for romansjangeren, sier han.

Ikke nok å være god

Einar Ibenholt mener at det er det virkelighetsnære som blir avgjørende for om skjønnlitterære utgivelser får gjennomslag eller ikke.

- Også når skjønnlitterære bøker lanseres, er det tekstens forankring i virkeligheten eller i forfatteren selv som blir journalistenes vinklinger. En lansering som bare knyttes til at «dette er en kjempegod bok», holder ikke journalistisk, sier Ibenholt. Han fortsetter:

- Et viktig rasjonale for vår eksistens som forlagshus, er å være relevante for offentlig debatt. Det er både en del av vårt samfunnsoppdrag, og en tilpasning til medievirkeligheten. Derfor stresser vi det faktuelle både i skjønnlitterære og sakprosautgivelser.

- Er sakprosaen bedre enn tidligere?

- Det utgis i hvert fall langt flere bøker enn tidligere. Og kravet til profesjonalitet i bransjen øker, noe som åpenbart gjør bøkene bedre.

- I forbindelse med lanseringen av Strøksnes’ Kongo-bok ble det trukket fram at han gjorde en jobb som journalistene selv ikke hadde mulighet til, på grunn av dagspressens krav om jevnlige leveringer og så videre. Gjør disse sakprosaforfatteren en jobb journalistene bør gjøre?

- Det er fristende å svare ja på det. Avisene har kuttet ned på den tunge, researchkrevende delen av sitt virke, og dermed kjøres noe av det oppdraget over i bokbransjen. Når avisene råtner på rot, tar bokbransjen over den rollen undersøkende journalister burde hatt.

Kjendisfaktor

Prosa-redaktør Karianne Bjellås Gilje har de siste årene registrert en økende interesse for sakprosa. Det er allerede gått to år siden hun skrev en lederartikkel i Prosa om temaet, og denne høsten er hun glad for å konstatere at det er utgitt flere gode bøker om sentrale samfunnsspørsmål som har fått fortjent oppmerksomhet.

- Jeg tenker for eksempel på Anders Sømme Hammers bok om Afghanistan, men også flere oversatte bøker, som David Finkels «Våre beste menn». Dette er bøker som har en offentlighetsverdi mer enn en kjendisverdi.

- Hva kjennetegner de bøkene som får gjennomslag i offentligheten?

- Nyhets- og kjendisfaktor spiller selvsagt inn, men det er gledelig at mye av den sakprosaen som skaper overskrifter denne høsten er godt skrevne bøker som gjerne utnytter sakprosaens litterære fortellerpotensial. Norske forleggere, journalister og sakprosaforfattere har nok blant annet sett til USA, der tradisjonen for dokumentarer som er noe annet enn løse artikkelsamlinger er sterkere enn her til lands.

Bjellås Gilje tror også at når et felt innen bokbransjen får økt oppmerksomhet, skjerper det hele feltet.

- Den økte oppmerksomheten sakprosaen kan føre til at forlagene både bygger opp dokumentarredaksjonene og stiller krav til seg selv om at det skal jobbes med teksten både innholdsmessig og språklig, sier hun.