- Dette hjørnebordet passer bra, det var nemlig Arve Solstads stambord, sier Trygve Aas Olsen, og viser vei innover i Bibliotekbaren på Bristol.

Det er helt på sin plass å gjøre et intervju om Dagbladets historie i «Storoksens» gamle revir. Hans avgang som sjefredaktør i Dagbladet i 1990 markerer et tidsskille i avisas historie:

- Etter Solstad har alle sjefredaktører i Dagbladet på et eller annet nivå mislyktes, sier Aas Olsen.

Dårlig ledelse

I dag slipper han boka «Sex, drap og dårlig ledelse», beretningen om hvordan Dagbladet «mistet troverdighet, penger og lesere». Aas Olsen var selv ansatt i avisa fra 1987 til 2002. Nå er han leder for Etter Børs-redaksjonen i Dagens Næringsliv.

- Dårlig ledelse er et nøkkelord i denne fortellingen, sier Aas Olsen, som peker på at den redaksjonelle linja har vært særs vinglete helt siden Solstads avgang:

- Avisa har vært belemret av en «genikultur», som sier at den som har fått en lederjobb, per definisjon har rett. Dette kommer fra redaktører som Skavlan og Solstad, den gang det var en solkongeledelse i avisa. Det har ført til at hver ny sjefredaktør har skiftet profil og retning på Dagbladet, sier Aas Olsen.

- Hver gang Dagbladet har fått en ny redaksjonell ledelse, har avisa skiftet profil. Og det er drepen for en løssalgsavis.

Mista seg selv

Aas Olsen ramser opp i rask rekkefølge: Etter Solstads avgang ble operasjef Bjørn Simensen hentet inn. Han sto for en utvikling av avisa «i alle rettinger», men en rekke ulike bilag. Så kom Harald Stanghelle, som gjorde et fortvilet forsøk på å stanse opplagsnedgangen som inntraff i 1995 med innføringen av den etter hvert så fatale du-journalistikken. Deretter var det endelig Arve Solstads kronprins, Jon Olav Egeland, sin tur. Han ville ta avisa tilbake til tradisjonen, men mislyktes imidlertid på det ledelsesmessige, og måtte kaste inn håndkleet etter mistillit fra sine egne mellomledere. Dermed Thor Gjermund Eriksen over, og under han og hans nære «partner in crime», nyhetsredaktør Eivind Ljøstad, ble førstesidene mer enn noensinne preget av du- og kjendisjournalistikken. Da Anne Aasheim kom inn ble det med forsøket på å gjenreise «kultur- og debattavisa», mens nåværende sjef Lars Helle igjen har kastet om på profilen og ifølge ansettelsesintervjuet ønsker å lage en avisa som «skal jage skandalene og skape sensasjoner».

Mer enn at de enkelte valgene av profil ar vært gal, er det denne vinglingen som har vært Dagbladets største problem, og til sist sørget for å knekke lesernes lojalitet, er Aas Olsens analyse.

- Et oppslag som selger 30.000 ekstra en dag, kan være en katastrofe for en løssalgsavis hvis de trofaste leserne føler seg snytt.

Gjennom de utallige profilendingene fjernet avisa seg også lenger og lenger fra kjerneverdiene.

- De som elsket Dagbladet kjente ikke lenger avisa igjen, de følte seg sviktet, mener Aas Olsen.

Mistet grunnholdningen

Krisa slo for alvor inn over avisa på det apolitiske 90-tallet, da ideologiene og med det partipressa falt. Da pressen ble avpolitisert mot slutten av 80-tallet ble den også profesjonalisert, noe mange aviser hadde svært godt av. Men det er Dagbladet som kanskje har tatt den største negative konsekvensen av den samme utviklingen. I 1994 nådde Dagbladet nesten 230.000 i opplag. Deretter gikk det bratt nedover.

- Dagbladet var ikke en politisk avis i tradisjonell forstand, men gjennom at den hadde en tydelig og grunnleggende holdning til samfunnet, noe som også viser seg i nyhetsjournalistikken og i prioriteringene, sier Aas Olsen.

Tilknytningen til partiet Venstre var løs, mye løsere enn de andre store avisene hadde til sine «moderpartier».

- Derfor flokket også intellektuelle seg rundt Dagbladet. Fordi det var en åpen arena, der ulike meninger kunne bringes til torgs, sier Aas Olsen.

Et avgjørende øyeblikk

9. november 1989. Denne datoen er for alltid etset inn i verdenshistorien som natten da Berlinmuren falt. Og for en av de mest fortalte anekdotene om Dagbladet, i alle fall blant dem som ikke lenger jobber der: Mens samtlige europeiske aviser med en viss respekt for seg selv slo opp den historiske hendelsen, valgte redaksjonssjef Jan-Erik Larsen å slå opp saken «La barna banne» - et intervju med barnepsykolog Magne Raundalen. Slik ble innledningen til et tiår som skulle bli svært vanskelig for avisa.

Berlinmurens fall markerte den klassiske venstreradikalismens fall, og overgangen til de avpolitiserte 90-åra. Dette ble også tiåret da Dagbladet kuttet båndene til sin egen radikale tradisjon, påpeker Aas Olsen.

- Det Dagbladet burde gjort på 90-tallet, var å forsøke redefinere sin rolle som en radikal avis, sier han.

- Avisas ledelse kunne valgt å gjøre et forsøk på å definere hva det ville si å være radikal i denne nye tida.

- Hvorfor valgte de ikke å gripe den muligheten?

- Mantraet den gangen var at «politikken er død», noe som førte til at det ble forferdelig vanskelig å være radikal på den tradisjonelle måten. Og Dagbladet klarte ikke finnen noen annen måte å være det på. Da ga avisa opp sitt politiske prosjekt. De slapp det helt, og de gjorde det frivillig.

- Men uten forankring i et prosjekt, viste det seg at Dagbladet ikke var noe særlig, heller ikke som nyhetsavis. Kanskje ikke så rart det, når kvalifiserte nyhetsjournalister ble satt til å regne ut boligpriser og hva som var sunnest av blomkål og brokkoli.

- Hvem å bære ansvaret for den utviklingen?

- Det er et kollektivt ansvar. Stanghelle gjorde et heroisk forsøk på å stanse en dramatisk opplagsnedgang. Men da opplaget stupte etter OL og fotball-VM i 1994, ante de ikke hva de skulle gjøre, og ble grepet av panikk. Og så begynte de med du-journalistikken. Da kjølna forholdet mellom Dagbladet og kjerneleserne for alvor.

- Har avisa noen gang kommet seg fra dette anfallet av panikkangst som inntraff i 1994?

- Nei, egentlig ikke. Avisa har ikke helt funnet seg selv igjen etter det, dessverre. Det har vært mye leiting og mye virring rundt.

- Jeg legger merke til at du sier «dessverre».

- Ja, jeg synes det er synd. Og akkurat den samme sorgen og vemodet tror jeg Dagbladets gamle kjernelesere føler også. De opplever at avisa har sviktet dem. Ambisjonen med denne boka er å fortelle disse menneskene, som elsket Dagbladet, hva som skjedde, sier Trygve Aas Olsen.