Klassekampen har gjennomgått utdanningen til de 82 statsrådene, statssekretærene og politiske rådgiverne i den rødgrønne regjeringen. Tallenes tale er klar: Regjeringens politiske ledelse er svært lite representativ for befolkningen som helhet.

* 74 av regjeringsapparatets medlemmer, rundt nitti prosent, har tatt utdanning på universitets- eller høyskolenivå. I befolkningen ellers har bare en av fire tilsvarende utdanning.

* 49 av regjeringsapparatets medlemmer, nærmere seksti prosent, har tatt mer enn fire års utdanning på universitet eller høyskole. Tilsvarende tall for befolkningen ellers er 6,4 prosent. Det er med andre ord ti ganger så vanlig å ha lang universitetsutdanning i regjeringen som i befolkningen som helhet.

* 72 prosent av befolkningen står uten utdanning på høyskole eller universitetsnivå. I regjeringens politiske ledelse har står bare åtte, mindre enn ti prosent, uten høyskole- eller universitetsutdanning.

* 29,9 prosent av befolkningen står med fullført grunnskole som høyeste utdanning. Denne gruppen er ikke representert i det 82 mann store regjeringsapparatet overhodet.

Pølsemakeren på SMK

Yrkesfaglige studieretninger er svært dårlig representert i regjeringsapparatet. Bare syv i de rødgrønnes politiske ledelse har gått yrkesfaglige studieretninger. Av disse har fire tatt yrkesutdanning innenfor primærnæringene fiske og landbruk, mens er utdannet hjelpepleier. Bare to av 82 medlemmer i regjeringsapparatet har bakgrunn fra de tradisjonelle håndverks- og industriyrkene.

En av disse er pølsemakeren Svein Fjellheim, som er statssekretær på Statsministerens kontor. Fjellheim humrer når Klassekampen presenterer ham for tallene.

- Det er viktig at man har ulik ballast. Det er så absolutt ingen ulempe å ha erfaring fra yrkeslivet og et fagbrev, sier han.

- Merker du at du har en annen bakgrunn enn de andre i regjeringsapparatet?

- Jeg føler det ikke som tyngende, nei. Men det er klart at jeg som har min bakgrunn fra kjøttindustrien har en litt annen innfallsvinkel og måte å tenke på enn de som ikke har erfaring fra fagbevegelsen og yrkeslivet på samme måte.

Pølsemakeren understreker at arbeiderbevegelsen i en årrekke har arbeidet nettopp for økt utdanning.

- Det fantes en tendens i fagbevegelsen tidligere til å gjøre akademikerne til en fiendegruppe. Slik har aldri jeg tenkt. Norsk fagbevegelse har slåss for utdanning i hundre år, og det er barna og barnebarna til de som tok den kampen, og som kanskje ikke hadde utdanning, som nå dominerer regjeringsapparatet, sier Fjellheim.

- Det ville vært stusslig om det bare var folk med min bakgrunn i regjeringen. Jeg blir mektig imponert over kompetansen en del har på mange områder. Men det er viktig at vi har rom for ulik kompetanse.

- Verken i Kunnskaps-, arbeids- eller næringsdepartementet er det folk som har bakgrunn fra yrkesfaglige studieretninger. Er ikke det et problem?

- Nå vil ikke jeg insinuere at disse departementene gjør en dårlig jobb, for det gjør de ikke. Men de ville stått seg kanskje enda bedre om de hadde folk i ledelsen som hadde fagbrev, sier han.

Lite representativt

Forfatter av boka «Frp-koden» og utreder i Manifest Analyse, Magnus Marsdal, er mer kritisk til regjeringens sammensetning.

- Dette er et symptom på at vi har et representativt demokrati som er veldig lite representativt. Fraværet av arbeidsfolk i styre og stell er beslektet med arbeidsfolks enorme overrepresentasjon blant hjemmesitterne. Det er noe ytterst skandaløst i at de som har mest bruk for demokratiet bruker det minst, sier han.

- De som fra før har penger, makt og utdanning har også mest makt i demokratiet, en makt man kunne tenke seg at fungerte som en motvekt mot elitemakten. Det er lang vei fra gulvet på Thon Hotell eller i et privat renholdsselskap opp til dem som lager lovene og reglene for arbeidslivet, sier han.

Marsdal sier det er en tendens blant politikerne til å tenke at utdanning er saliggjørende for enhver gruppe i enhver situasjon.

- Utdanningsmiddelklassen har en tendens til å se på andre mennesker som litt mindre vellykka utgaver av seg selv. Man ser for seg at alle samfunnets problemer kan løses gjennom utdanning. Dermed nedvurderer man praktiske ferdigheter, sier han.