«Alarm! Tanker om en kultur i krise» er utgitt på det lille kristne forlaget Luther, og er ifølge pressemeldingen «årets mest kontroversielle debattbok», ført i pennen av en religionshistoriker som «i kjent stil leverer spark både høyt og lavt».

Kapittel- og mellomtitler som «Norge som en av verdens mest gudsfiendtlige nasjoner», «Prinsesse Märtha Louise som New Age-inspirert okkultist», «Nietzsche er død» og «Sexorgier som statsstøttet samfunnsideal» levner liten tvil om forfatterens ståsted.

Selv nekter Hanne Nabintu Herland å gå med på at hun er et høyresidefenomen.

Habermas og Gud

- Det er riktig at jeg tar for meg et bredt spekter av temaer, men de stammer alle fra én tanke, nemlig den Jürgen Habermas framførte da han mottok Holberg-prisen i Bergen i 2005. I sin tale overrasket Habermas mange ved å advare mot å ikke ta religionen på alvor, forteller Herland.

- Venstresiden har gjort den feilen å se religionen som den store fienden. Habermas mener på sin side at vårt liberale, sekulariserte samfunn ikke har tatt inn over seg hvor viktig deler av det etiske fundamentet i den tradisjonelle, europeiske kulturen faktisk er, og i hvilken grad denne siden av vår kulturarv har evnen til å motivere individet til solidaritet og gode handlinger, sier Herland, og legger til, for egen regning:

- En forutsetning for at demokratiet skal fungere, er at borgerne og folket til en viss grad bryr seg om hverandre, og for å kunne gjøre det må de ha et minste felles multiplum av folkeskikk og dannelse. Det må ligge en solidaritetsforståelse i bunn, ellers vil demokratiet i Vesten forvitre, sier Herland, som mener det liberale samfunnet, og det hun kaller den «ensidig sekulære staten til sekstiåtterne», har reformert seg vekk fra det tradisjonelle europeiske fundamentet.

- Interessen har blitt større for sex, dop og festing enn hardt arbeid. Resultatet blir at gamle damer i Spania nå ønsker seg tilbake til Franco-tiden, advarer Herland.

- Grenseløse

Hedonisme. Raske penger. Tilfeldig sex.

Jakten på nytelse har ført Europa inn i et moralsk underskudd, og det er sekstiåtternes løsslupne forhold til oppdragelse, straff og skam som bærer mye av skylden, mener Herland.

- Her er vi ved kjernen i det marxistiske menneskesynet: At mennesket er godt, og at dersom noe går galt, skyldes det systemfeil i samfunnet rundt oss. Dette forklarer for eksempel sekstiåtternes hang til å synes synd på lovbrytere. De kulturradikale har en ideologisk motstand mot grensesetning, selvbegrensning og selvdisiplin. Bare ordene jeg nevner her, er nok til å få enkelte av dem til å ynke seg. Av en eller annen grunn er vi vant til å tenke på dette som tradisjonell høyretenkning. Isteden holder vi oss med et system som fungerer som en slags legitimering av egoisme og selvrealisering. Det er en vulgarisering av de medmenneskelige forholdene oss imellom. Vi er nødt til å sette inne en brems, mener forfatteren.

- Hadde vi oppført oss bedre dersom vi hadde blitt holdt litt mer i tømme, mener du?

- Jeg ser mennesket som dualistisk, og splittet mellom gode og onde tilbøyeligheter. Jeg anerkjenner at jeg også har drifter og ønsker som jeg trenger å ta kontroll over. Religionenes budskap er å tøyle disse tilbøyelighetene i oss. I islam snakker man om å føre «indre jihad», og på samme måte er kristendommens grunntanke å bidra til å legge trykk på mennesket, slik at det oppfører seg tilstrekkelig empatisk og solidarisk mot sin neste. Vi må anerkjenne behovet for å kunne stille moralske krav overfor hverandre. Jeg kan ikke jeg gis retten til å bruke andre mennesker i jakten på min egen nytelse, advarer Herland.

- Akademisk ensretting

I går kveld kunne tv-seerne se Harald Eia gå løs på norsk akademia i programmet «Hjernevask» på NRK. Hanne Nabintu Herland kjenner seg igjen i beskrivelsen av manglende meningsfleksibilitet hos norske samfunnsforskere:

- Humaniora og samfunnsforsking har vært en bastion for sekstiåtterne. Den uttalte strategien deres var å erobre diskursen, å ta meningsrommet i samfunnet og sikre seg definisjonsmakten, sier Herland.

- I samfunnsforskingen i Norge i dag finner man en totalitær meningstvang. Det er trist å se hvor mange akademikere det er som tar kontakt med meg og sier seg enige med meg i mine framstøt, samtidig som de er redde for å vise støtten offentlig. I Norge har vi flere hundre kjønnsforskere, flesteparten av støttes økonomisk av Likestillingsdepartementet. Hvor mye forskingspenger tror du disse folkene ville få, dersom de gikk åpnet ut mot departementets egne standpunkter?

- Det problematiske ved det du sier her, er at vi aldri vil få muligheten til å kontrollere hvor mange «skjulte» støttespillere du faktisk har. Du tror ikke kjønnsforskeres angrep på deg kan ha mer med det å gjøre at de oppfatter deg som lite faglig sterk enn at de er redd for at departementet skal ta fra dem forskingsmidlene?

- Du har rett i at det er vanskelig å sjekke om det jeg sier er riktig, og for min del kan du godt stryke hele uttalelsen min dersom du ikke tror meg. Når det gjelder kjønnsforskerne, bør de ha klart for seg at jeg ikke uttaler meg om disse spørsmålene som forsker. Jeg er religionshistoriker og skriver bøker og kronikker om samfunnsaktuelle problemstillinger med utgangspunkt i mitt eget fag. Jeg støtter meg på andres forskning, særlig folk som vi ikke hører så mye om her hjemme i Norge. Jeg skriver om skilsmissestatistikken, om abort og om seksualitet. Er det virkelig slik at disse temaene kun skal være forbeholdt en liten gruppe kjønnsforskere? spør Hanne Nabintu Herland.

Hun mener grepet de kulturradikale kreftene har om samfunnet har utviklet seg i totalitær retning.

- Venstresidens tradisjonelle oppgave er å være maktkritisk. Problemet oppstår når det er venstresiden selv som har blitt makta, og bruker universitetene og departementene til å sementere sin posisjon. Da jeg var student ved Universitetet i Oslo gjorde jeg meg erfaringer som lot meg forstå at hvis jeg ville gå videre med faget mitt, var det en del forskere jeg ikke kunne snakke om, selv om jeg selv oppfattet dem som interessante. Dem snakker man ikke om her, var beskjeden jeg fikk, sier Herland, som understreker at beslutningen om å velge et liv utenfor universitetslivet var hennes egen.

- Hvorfor sitte på et kontor og skrive vitenskapelige artikler tre andre mennesker kommer til å interessere seg for? Jeg velger heller å bruke kreftene mine på å forenkle akademisk tenkning og bruke den i samfunnsnyttig øyemed.