«The Road» er et utypisk eksempel på en lang tradisjon for endetidsframstillnger, hevder Vagant-redaktør Audun Lindholm i Klassekampens debatt om filmen og boka.

- Den postapokalyptiske romanen, enten det er forestillingen om en atomutslettelse eller en sivilisasjonsframbrakt økologisk katastrofe, er en moderne variant av en lang tradisjon for endetidsfantasier, forteller Lindholm, som på 90-tallet også ga ut science fiction-fanzinen Sol.

Etter katastrofen

Etter katastrofen-romaner var særlig utbredt under den kalde krigens atomtrussel. I Norge er Tor Åge Bringsværds «Ker Shus» fra 1983 ifølge Lindholm det fremste eksemplet, med sine muterte mennesker som lever i en mytisk tidsalder i ruinene av det teknologiske samfunnet. Sjangeren har særlig vært utbredt i USA, der den gjerne behandler et oppsmuldret samfunn hvor små grupper overlevende kjemper mot hverandre.

- At tilbake til naturen-scenarier har florert i amerikansk litteratur, er lite overraskende: Det er ikke mer enn 150 år siden den amerikanske borgerkrigen, som fulgte etter en intensiv periode der den hvite mann gradvis erobret det man anså som villmark.

To bøker som definerer den postapokalyptiske romanen er George R. Stewards «Earth Abides» (1949) og Walter M. Millers «A Canticle for Leibowitz» (1960), som begge handler om hvordan den kunnskapsbaserte sivilisasjonen bryter sammen.

- I motsetning til sine Faust-inspirerte europeiske sjangerbrødre, der de vitebegjærlige menneskene når grensen for hvilke krefter de kan mestre, er den amerikanske etter katastrofen-romanen ofte løsningsorientert: Hvordan skal man kunne bygge en ny sivilisasjon på restene av den gamle?

Forfatter mot sjanger

Cormac McCarthys «Veien» går ikke sømløst inn i denne tradisjonen, ifølge Lindholm.

- Tvert imot: Den representerer et møte mellom en forfatter og en sjanger som står i motsetning til hverandre. Ser vi skjematisk på det, vil science fiction bygge framtida - det er den amerikanske modernitetens sjanger. Mens McCarthys univers er preget av en religiøs forståelse av menneske og natur, der det dreier seg om å tøyle våre tilbøyeligheter og oppsøke nåde, sier han.

- Tittelen er et tydelig hint til den allegoriske pilegrimsfortellingen, som her er forflyttet til en verden der tanken på Gud og framtida er blitt umulig. Den gjenværende meningen er rent biologisk, og handler om overlevelse - fra dag til dag. Men er denne meningen tilstrekkelig? Det er et beckettsk spørsmål: Hvis du vet at løftene om hva som venter deg i den andre enden av veien, er tomme, vil du likevel klare å motivere deg til å fortsette? Er artens viderebringelse tilstrekkelig grunn til å holde seg i live, når det mest humane kunne være det enkelte kaller «aktiv dødshjelp»? Guttens mor har for eksempel valgt å ta sitt eget liv. Det er et legitimt valg, gitt situasjonen.

Felles urmyte

Det finnes likevel en grunnleggende likhet mellom McCarthys litterære univers og science fiction-tradisjonen.

- McCarthys verden har hele tida vært westernromanenes verden, som deler en urmyte med science fiction: the frontier - tanken om ekspansjon inn i ukjent land og utemmede omgivelser. Nybyggerne dro stadig lenger vest og nord; i McCarthys tidligere grensetrilogi er det Mexico som representerer det nye territoriet. Et velkjent amerikansk dilemma melder seg med full styrke i forfatterskapet: Hva gjør man med frontier-myten fra grunnlovsfedrenes tid, når det ikke lenger finnes hvite flekker på kartet? Når ekspansjonen er over og alt kartlagt, tømmes denne mytologien for mening, og perverteres til survivalism, statsskepsis og krigsromantikk. Science fiction er den fortsatt livskraftige delen av denne myten, der man beveger seg videre ut i verdensrommet, eller skaper nye verdener i den kjente ved hjelp av teknologi, som med kyberrommet.

Gnostikeren McCarthy

Lindholm mener «Veien» gir svaret på hva som skjer når McCarthys viktigste materiale, det ville vestens voldelige myter, ikke lenger er virksomme.

- Forfatterens løsning for å kunne fortsette utforskingen av sine motiver, besettelser og spørsmål om menneskenaturen, er å la sivilisasjonen oppløses. De ytterste spørsmålene blir først presserende i ekstreme situasjoner. Eller mer negativt: Paradoksalt nok er de såkalt evige spørsmålene ofte ikke spesielt aktuelle. Dette har alltid vært konservative forfatteres dilemma.

- Dette lyder som en politisk lesning som vektlegger annet enn de økologiske scenariene?

- «Veien» er en slags gnostisk blanding av Beckett og Hakkespettboka - en framtidig bibel for survivalister. Den har nok allerede fått plass mellom hermetikken og ammunisjonen i en god del bunkere rundt i de amerikanske skogene. Menneskenaturen er for McCarthy uforanderlig egoistisk og aggressiv; dette forfatterskapet er selve antitesen til Rousseau og andre progressive traktater. Hos ham er det lite annet enn loven og lojaliteten som hindrer oss fra å henfalle til barbari - kanskje religionen, for de som har mot eller dumskap nok til å tro. Her er McCarthys religiøst fargede konservatisme på kollisjonskurs med science fiction-tradisjonen. Nietzsche, Marx og science fiction springer ut fra samme idéhistoriske situasjon, der geologien og evolusjonsteorien endrer forestillingsverdenen vår, samtidig som framtiden blir et problem - og en mulighet. For science fiction-forfatteren står vi foran daggryet. For McCarthy befinner vi oss i skumringstimen.

Historien som samarbeid?

Kontrasten blir tydelig om man leser McCarthy opp mot Kim Stanley Robinson, som er mest kjent for sin romantrilogi om en framtidig terraforming (en prosess som gjør en fremmed planet mulig å leve på for mennesker, red.anm.) av Mars.

- I forordet til en novelleantologi fra 2001 sier Robinson at en rekke endringer de siste tiårene av 1900-tallet «har gått sammen om å gjøre hele vår sosiale verden til en kjempemessig science fiction-roman, som vi alle skriver på i dette store samarbeidet som kalles historien». Forestillingen om et slikt samarbeid er nok fremmed for einstøingen McCarthy, som i et av sine få intervjuer har hevdet at det ikke finnes samfunn uten blodsutgytelse, og at «forestillingen om at arten kan forbedres på noen som helst måte, at alle kan leve i harmoni, er en svært farlig idé».

Cormac McCarthys bøker er det stikk motsatte av teknologibøker, men forfatteren er svært vitenskapsorientert. Han har sagt at han heller omgås naturvitenskapsmenn enn forfattere, og at han setter eksakt kunnskap over det meste.

- McCarthy er intenst oppmerksom på menneskets fysiske omgivelser. I «Veien» blir dette særlig tydelig i ladde detaljer som den ene gjenværende colaboksen, kjeledresser med logoer og betongkonstruksjonene langs veien. Og ikke minst gjennom vekten han legger på beskrivelser av redskaper og hvordan de håndteres; selv den mest ubetydelige gjenstand endevendes med tanke på mulige bruksområder. Her må man igjen finne løsninger på grunnleggende utfordringer, som oppvarming, oppbevaring og transport, sier Lindholm.

- «Veien» maner fram en visuelt enestående verden, herjet av skogbranner og dekket av evig aske. Romanen står igjen i minnet i kraft av sine mørke, pulserende setninger og intensiteten i livskampen. Men sammenliknet med sine sjangermessige forgjengere, er «Veien» påfallende idéfattig. Det gjør den da også et poeng ut av selv: «The world shrinking down about a raw core of parsible entities».