- Det er vanlige mennesker jeg vil skrive om. Det de opplever er ikke alltid så spektakulært, men romanforfatterens blikk kan gjøre dem til helter. Det liker jeg.

Det sier Faïza Guène, den nå 24 år gamle forfatteren som brakdebuterte i 2004 med «Kiffe kiffe i morgen». Romanen fra forstedsmiljøet utenfor Paris, ble raskt en bestselger i hjemlandet Frankrike, hvor den nå har solgt i 400.000 eksemplarer.

To år seinere kom hennes andre roman, «Drømmer for gærninger», også det en bestselger, og det var under en promosjonsturné for denne at ideen til «Siste runde på Balto» kom til.

Miserable liv

- Jeg satt og så et eller annet spørreprogram på TV, og plutselig dukket det opp i meg et bilde av en farsfigur som ikke har noen spesielle interesser utenom slike spørreprogrammer. Det er et nokså miserabelt liv, men jeg fikk lyst til å få ham til å fortelle. Etter hvert dukket kona hans opp i teksten, og jeg tenkte det ville være synd om hun ikke skulle få snakke, hun også.

Så ballet det på seg, som det heter, og etter hvert satt hun med utkastet til en polyfonisk roman, hvor et knippe innbyggere i Joigny-les-deux-Bouts, en liten og anonym by ved enden av en lokaltoglinje, hver fra sitt ståsted forteller det som ganske raskt skal vise seg å være historien om oppklaringen av et mord.

- Etter hvert som det kom flere stemmer til, ble det nødvendig å finne noe som kunne binde dem sammen. Og i slike småbyene, hvor det verken finnes kinoer, teatre eller annet, måtte det bli en kafé, sier hun.

Selv om de ikke lenger er i produksjon, er «Balto» kjent som merket på arbeiderklassens sigaretter. Navnet har opp gjennom årene også blitt et svært vanlig kafénavn - det er like vanlig at den lokale kneipa heter «Le Balto» som for eksempel «Café de la gare», forteller Guène.

At det var den lokale kafeen, med den innrøykte lukten av hverdag og arbeidsledighet Guène beskriver i boka, som ble stedet som knyttet personene sammen, ga seg nesten selv.

Psykolog, lege og vert

- Kafeen reflekterer det banale i stedets misere. Det er alltid de samme som står ved baren: De ensomme sjelene, de spillavhengige, alkoholikerne. Kaféverten må være både psykolog og lege i tillegg til å servere kaffe. Det er egentlig ganske tragisk, sier hun.

Da hun debuterte som romanforfatter bare 19 år gammel, i 2004, ble Guène raskt promotert som en stemme fra forstedene - de fattige, glemte boligområdene i utkanten av storbyen. Om «Siste runde på Balto» spiller ut et persongalleri som ikke ville vært utenkelig i en av hennes tidligere romaner, er likevel Joigny-les-deux-Bouts et helt annet type sted. Selv om den fiktive byen (navnet spiller på det franske uttrykket «joindre les deux bouts», å få endene til å møtes) vitterlig er plassert ved enden av en lokaltoglinje i Paris-regionen, ville det nesten være feil å si at det er en forstad, understreker Guène.

- Miljøet er annerledes enn det du selv kommer fra og har skrevet om tidligere. Hvordan gjorde du deg kjent med det?

- Jeg er verken etnolog eller sosiolog. Når man driver med litteratur, er ikke det viktigste å søke på Google, men å skrive fram ideer. Det jeg liker best med jobben min, er å bruke fantasien. Og det er arbeiderklassen - du kan godt si proletariatet - som interesserer meg. Men jeg har en veldig tro på at menneskene er følelsesmessig ganske like, og romanene mine er alltid persondrevne. Også denne gangen var selve intrigen det siste jeg skrev om.

Forstadsforfatter?

Selv om det er arbeiderklassen og arbeidermiljøer som interesserer Guène, og det er disse miljøene og menneskene hun finner det mest nærliggende å skrive om, er hun lite begeistret for å bli omtalt som «forstadsforfatter».

- Jeg vet ikke hvor lang tid det må gå før folk forstår at «forstadsforfattere» ikke finnes. Om naboen min var forfatter, ville han jo ikke ha skrevet akkurat det samme som meg, sier hun, og legger til når hun skulle ønske at bøkene ble lest som litteratur og ikke som bekjennelser fra forstadene, er det ikke først og fremst på grunn av behovet for anerkjennelse fra kolleger i forfattermiljøet.

- Suksessen med bøkene har ikke endret betydelig på livsstilen min. Selv om jeg kommer fra et såkalt «vanskelig» område, har jeg vokst opp i en stabil familie hvor jeg har fått mye kjærlighet - og dét er jo noe av grunnen til at ting har kommet lett til meg. Jeg synes det er påfallende at med en gang en person fra forstadene gjør noe innen et intellektuelt domene, blir opprinnelsen et tema. Det virker som mediene og storsamfunnet synes det er greit at vi lykkes innen musikk eller idrett - men med en gang det er snakk om kunst eller litteratur, er det hjemsted som blir vinklingen. Men jeg står jo ikke hver dag foran speilet og sier til meg selv at jeg kommer fra forstadene, sier Guène.

Hun tror det er hjemstedet som er årsak også til at mange har blandet henne som forfatter sammen med noen av personene i bøkene. Da «Kiffe kiffe i morgen» kom ut i Frankrike, var omtalen oftere å finne på sidene for sosialpolitikk enn i bokbilagene.

- Det er så vanskelig for folk å forestille seg at jeg, en ung jente av arabisk opprinnelse og bosatt i forstadene, faktisk har skrevet en roman. Men folk i forstadene er mer ulike enn det journalistene klarer å forestille seg, sier hun, og insisterer:

- Jeg har virkelig ikke lyst til å ha forstadsmerkelappen hengende på meg. Det virker så reduserende. Jeg foretrekker å definere meg som en ung forfatter som skriver om arbeiderklassen. Tidligere statsminister Jean-Pierre Raffarin snakket om «La France d’en bas» - «det lavtstående Frankrike» - og jeg har lyst til å ta dette uttrykket tilbake.

Sosiale komedier

I «Siste runde på Balto» opplever en av romanpersonene at en kollega på jobben begår selvmord på grunn av de vanskelige arbeidsforholdene. Dette ble skrevet bare få måneder før en bølge av selvmord veltet over storselskapet France Télécom. Selskapet har fått knallhard kritikk i mediene for sin personalhåndtering, og er nå under etterforsking. Slike episoder viser at livets misere ikke er forbeholdt forstadsbeboerne, mener Guène.

- Dette angår alle, og om bøkene mine kan være med å gjøre oppmerksom på slike ting, er det fint. Men det jeg aller helst vil, er å fortelle om i utgangspunktet ordinære mennesker, som endrer seg under vårt blikk.

- De vi har en tendens til å forakte, har ikke sjelden noe å lære oss, sier hun, og legger til at de for så vidt dystre beskrivelsene hun begår i sine romaner, ikke kunne blitt til uten innslag av humor og ironi.

- Slik det politiske klimaet er i dag, er det umulig å skrive romaner uten å komme inn på det. Men når folk forteller meg at bøkene mine får dem til å le, blir jeg glad. Det jeg skriver, er sosiale komedier. Å le er ikke de rikes privilegium.