- Venstresidas forhold til religion har vært et aktuelt tema helt siden arbeiderbevegelsens begynnelse, sier Trine Søreide Jansen. Hun er historiker, og tok hovedfag ved universitetet i Århus med oppgaven «Komintern og dannelsen av de skandinaviske kommunistpartier 1919-24» i 2000.

Forfatter Gert Nygårdshaug var første mann ut i Klassekampens serie om venstresidas forhold til religion. Torsdag i forrige uke tok han et knallhardt oppgjør med det han ser som en ny aksept for religionen på venstresida. Nygårdshaug insisterte på nødvendigheten av en hardtslående ateistisk venstreside som ikke gir rom for det han kaller «overtro». Religionen er en konkret trussel mot menneskenes evne til å løse akutte problemer, uttalte han.

Men en slik avvisning av religiøse mennesker og institusjoner har lite for seg, mener biskop og kristensosialist Tor B. Jørgensen. Han ble intervjuet av Klassekampen lørdag, og argumenterte for at religionens negative sider i enda større grad vil få anledning til å utvikle seg om den holdes utenfor den offentlige debatten.

Pragmatisme

Diskusjonen er altså ikke ny, og rundt forrige århundreskifte var det arbeiderbevegelsens ideologiske skrifter som lå til grunn for en sterk og uttalt motstanden mot religionen. Religion var opium for folket, og ville lede proletariatet bort fra sin sikre veg mot revolusjon, ifølge Marx. Men allerede med Lenin kom det flere nyanser.

- Lenin mente at religion burde være en privatsak i forhold til staten, men ikke i forhold til partiet, forteller Jansen, som i dag er ansatt ved Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek i Oslo.

Lenins dobbeltsidige posisjon hadde bakgrunn i en russisk tradisjon hvor den ortodokse kirka hadde stor samfunnsmakt. Mye av brodden mot religionen hadde i Russland et maktpolitisk aspekt, hvor den nye kommunistiske bevegelsen ønsket å tilta seg større makt i samfunnet på bekostning av kirka.

Også i Norge var arbeiderbevegelsen preget av en ideologisk knallhard religionsmotstand de første årene.

- Ved Arbeiderpartiets dannelse i 1891 gikk partiet hardt ut: Statskirken skulle avskaffes, kristendommen ut av skolen. Men nokså raskt ble linjen myket opp - ikke på grunn av en grunnleggende endret ideologi, men av rent pragmatiske årsaker, sier historikeren.

Spesifikt skandinavisk

Når det kom til spørsmålet om religion, skilte skandinavisk arbeiderbevegelse seg fra både den russiske og den europeiske på flere måter. Mens man i Russland altså hadde den ortodokse kirka som en maktpolitisk motstander, hadde man i europeiske land som Belgia og Frankrike en framvekst av religiøse arbeiderbevegelser parallelt med den sekulære. Den skandinaviske arbeiderbevegelsen skulle derimot balansere mellom innslaget av religiøsitet blant medlemmene på den ene sida, og religionskritikken på den andre.

- Sånn jeg leser historien, opplevde arbeiderbevegelsen at velgergrunnlaget var mer religiøst enn det man hadde antatt. Dermed tonet man etter hvert ned religionskritikken. Du kan si den ble «gradbøyet» utover 1930-tallet, og enda mer etter andre verdenskrig, sier Jansen.

For mens det var i lederskiktet på venstresida og i arbeiderbevegelsen man fant de argeste motstanderne av religionen, var menige medlemmer mer tilbøyelige til å akseptere andres tro.

- Mange av de vanlige medlemmene i Arbeiderpartiet og i fagbevegelsen levde side om side med bedehuskulturen rundt i landet. De innså at hvis bevegelsen skulle trekke til seg flere medlemmer, var de nødt til å ha et åpent sinn.

Forståelsen for dette gikk etter hvert også mer inn hos lederne, som så at de ville støte potensielle medlemmer fra seg ved å være for bastante i sitt syn på religion. Etter hvert vurderte ledelsen i Arbeiderpartiet det slik at så lenge den enkeltes religiøse overbevisning ikke stred mot det man skulle gjøre som partimedlem, kunne religiøsitet aksepteres. Dette åpnet for at kristne arbeidere kunne aksepteres.

Muligheten for at troende arbeidere kunne inkluderes i arbeiderbevegelsen, ble enda sterkere fordi kirka ofte var misfornøyd med arbeidernes livsførsel, mener Jansen, som ser det som et paradoks at verken arbeiderbevegelsen eller kirka når det kom til stykket var fornøyd med verdisettet til menneskene de ville rekruttere til sine organisasjoner.

- Slik er det også i dag, sier hun.

Vekkelsesbevegelse?

Det er lenge siden den revolusjonære venstresida for første gang ble omtalt som en vekkelsesbevegelse, og Jansen er enig i at det er flere klare paralleller mellom religiøse bevegelser og sterke politiske strømninger.

- Også innen politikken finnes det nærmest teleologiske tekster - for eksempel i form av partiprogrammer. Religionen og enkelte politiske bevegelser har også det til felles at de presenterer et helt sett med tankeregler, mener Jansen, som samtidig påpeker at politiske og religiøse bevegelser oftest har ulike samfunnsforståelser og tradisjonelt også helt ulike mål.

For mens politisk virksomhet skal være bygget på rasjonalitet, vitenskap, teknikk, byråkrati, argumentasjon og kompromiss, og beskjeftiger seg med utviklingen av det verdslige samfunnet her og nå, er religionen mer statisk, med frelse som en viktig bestanddel, mener Jansen.

- Religion bygger på mer fastlagte skrifter som ikke like lett lar seg endre av menneskene på jorda. Dermed har politikken grunnlag for å endre seg langt raskere enn det religionen kan. Det viser også historien, sier hun og fortsetter:

- Men drømmen om det klasseløse samfunn etter revolusjonen kan sammenliknes med de kristnes syn på himmelen. Og med det å være medlem av et parti følger også gjerne en bestemt kodeks. Å være medlem i et politisk parti kan derfor langt på vei sammenliknes med å være aktivt med i en religiøs bevegelse.

- Er det grunn til å tro at det er annerledes på venstre- enn på høyresida?

- Jeg tror nok man kan si at det er sterkere sammenfall mellom venstresida og religion enn på høyresida. Venstresida har jo hatt omforming av samfunnet som mål for sin virksomhet, mens de borgerlige mer har ønsket å administrere det bestående. Det revolusjonære aspektet ved venstresidas prosjekt frambringer likhetstrekk med religiøse bevegelser. At man i arbeiderbevegelsen har ønsket å endre hele tankesettet i samfunnet, ga seg blant annet utslag i de mange sideorganisasjonene de startet opp innen idrett og kultur. De ville gi et helhetlig tilbud til medlemmene på alle samfunnsområder.

Harselas

Noen har hatt behov for å vise omverdenen at det er mulig å romme begge dimensjoner - både den politiske og den religiøse - og det er disse vi finner igjen i de kristensosialistiske miljøene, mener Jansen. I Klassekampen lørdag uttrykte Tor B. Jørgensen liten forståelse for at noen synes det er vanskelig å ha religion som konstruktiv dialogpartner i arbeidet for et humant samfunn preget av rettferdighet og solidaritet.

Jansen sier imidlertid at hun på noen punkter deler Gert Nygårdshaugs analyse.

- I likhet med Nygårdshaug har også jeg inntrykk av at deler av venstresida ganske lett aksepterer bevegelser og fenomener som new age-kulturer og buddhisme. I tillegg har mange også nokså stor forståelse for islam. Gjennom karikaturstriden så vi at mange på venstresida var opptatt av ikke å trykke tegningene av frykt for å støte folk, men etter min mening er det å trykke karikaturene ikke å krenke mennesker, men å utfordre et tankesett, sier hun.

Ved å trykke tegningene utfordrer man etablerte sannheter heller enn å tråkke på noen som ligger nede, mener Jansen, og sier at hun ikke helt skjønner venstresidas redsel i dette spørsmålet.

- Det har jo vært nok av harselas med den kristne Gud og med Jesus opp gjennom tida uten at den samme venstresida har reagert like sterkt på dette, påpeker hun.

Toleranse

Når venstresida har vært kritisk til den såkalte bedehuskulturen, har det ofte vært ut fra en logikk som sier at den har virket begrensende på menneskelig utfoldelse. Kritikerne fra venstre har ofte vært opptatt av kvinnefrigjøring når de har kritisert de kristne, samtidig som mange har vært fortalere for bruk av hijab, som man kan stille liknende spørsmål ved i forhold til kvinnefrigjøringsaspektet, mener Jansen.

- Mange muslimske kvinner sier de har et fritt valg - men fritt innenfor hva? Man kan spørre, som Nygårdshaug gjør, om toleransen på venstresida overfor religion har vært for stor. For det kan virke som man blir mer tolerant jo fjernere fra norsk virkelighet de religiøse strømningene befinner seg.

- Hvorfor er det slik?

- Jeg tror det blant annet er av maktpolitiske hensyn. Hva som defineres som den beste holdningen til religion, blir ofte bestemt av forholdet til konkurrerende organisasjoner, og islam blir ikke sett på som en utfordrer i forhold til verving av partimedlemmer og økning i oppslutningen.

- Om Nygårdshaug har rett i at det finnes en ny aksept for religionen på venstresida i dag: Er en slik åpning strategisk lurt, slik du ser det?

- Jeg er litt usikker på om det er min rolle å mene noe om det. Men siden du spør, drister jeg meg til et svar - og det blir et nei. I 1891 var man helt avvisende til religionen, og nå, 120 år seinere, er man mer åpen igjen. Men jeg ser ikke bort fra at pendelen vil svinge motsatt veg igjen.