- I stedet for å sørge for mangfoldet, står stat og fylke i veien og sperrer for den frie faglige ytringen. Dette er monopoliserende og sensurerende virksomhet i offentlig regi, sier Aschehougs forlegger William Nygaard.

Det han snakker om er Nasjonal digital læringsarena (NDLA), et fylkeskommunalt fellesinitiativ opprettet i 2007 med midler fra Kunnskapsdepartementet, der målet er å utvikle digitale læremidler som skal være fritt tilgjengelig i den videregående skolen.

Offentlig dobbeltrolle

Etter at elever i videregående skole høsten 2007 fikk lovfestet rett til gratis læremidler, er det fylkeskommunene som bekoster innkjøpene og som bestemmer hva som skal kjøpes inn. Samtidig må skolene i henhold til Opplæringsloven tilby elevene digitale læremidler, læremidler som blant annet NDLA produserer.

William Nygaard mener det er helt urimelig at fylkeskommunen både er produsent og innkjøper:

- Dette er en form for offentlig særbehandling som underminerer det åpne demokratiske samfunn. Når fylkeskommunene bruker 10-20 prosent av sin innkjøpspott til utvikling av læremidler som de igjen kan velge vederlagsfritt i konkurranse med læremidler vanlige forlag skal prøve å selge til de samme fylkeskommunene, så sier det seg selv at fylkeskommunen av mange grunner ender opp med å velge sitt eget produkt. Slikt kan ikke uavhengige forlag konkurrere mot, og derfor er dette maktmisbruk og ulovlig konkurranse, sier Nygaard og drar fram en 30-siders rettslig betenkning ført i pennen av jussprofessor Olav Kolstad.

Negative konsekvenser

På oppdrag fra Forleggerforeningen har Kolstad sett på NDLA i et EØS-rettslig perspektiv og kommet fram til at finansieringen av NDLA er i strid med forbudet mot statsstøtte i EØS-avtalens artikkel 61.

Nygaard slår den i bordet og sier at flere organisasjoner jobber med å klage inn hele saken til Esa (Eftas overvåkingsorgan), men at de har sendt betenkningen til Kunnskapsdepartementet og avventer tilbakemelding derfra:

- Politikerne skjønner neppe alvoret og konsekvensene av NDLA. De ser forlagenes motstand utelukkende som en næring som forsvarer sine domener. Men fakta er at dette er i ferd med å bli forgiftende for de samlede læringskårene i Norge, en form for offentlig tvang som elev, skole og samfunn vil lide under. Staten legger til rette for en ensretting der de i stedet burde besørget mangfold.

- Du snakker om ensretting og tvang, men skolene står fortsatt fritt til selv å bestemme hva slags læremidler de skal kjøpe samtidig som det bare er en liten del av fylkeskommunens skolebokbudsjett som går til NDLA. Overdriver dere de negative konsekvensene av NDLA?

- I fjor gikk ti prosent av midlene til NDLA, i år øker den andelen til 20 prosent og den vil sannsynligvis fortsette å vokse. I noen fylker tvinges skolene til å kjøpe NDLA framfor andre læremidler, og vi vet at der fylkeskommunene sliter økonomisk, må tapene hentes inn igjen med enda større bruk av NDLA-læremidler. Vi vet også at fokus på NDLA fortrenger bruk av tradisjonelle papirbøker der disse ville vært et ønskelig pedagogisk supplement ved læring - eller omvendt - der digitale hjelpemiddel burde være et supplementet til de analoge. Så dette har mange negative konsekvenser.

- Sentraldirigert samfunn

NDLA er pålagt å kjøpe 40 prosent av innholdet i sine læremidler fra eksterne produkter, men ifølge William Nygaard er det uaktuelt for Forleggerforeningens medlemmer å bidra med læremidler til NDLA:

- Av nevnte prinsipielle årsaker ville det være en direkte korrumperende linje å være leverandør til et slikt offentlig økonomisk foretak. Ingen forlag i Den norske Forleggerforening kan noen gang levere læremidler til et statsforlag som bryter med folkeretten, internasjonal konkurranserett og underminerer lærernes valgfrihet og elevenes læringspotensial. Slikt vil uhyre raskt virke oppløsende på mange generasjoners kvalitetssamarbeid med det offentlige. Imidlertid kan det hende at NDLA kan ha en framtidig rolle som tilrettelegger for bruk av digitale læremidler, men som produsent og innkjøper må NDLA opphøre.

- Hva er det verste som kan skje hvis det kravet ikke blir tatt til følge?

- At stat og fylke gjennom autoritære og ulovlige virkemidler overtar hele produksjonen av læremidler i norsk skole. Og at framtidig læring i skoleverket blir ensrettet og offentlig dirigert med mulighet for misbruk. Hva slags sentraldirigert samfunn er vi villig til å akseptere? Jeg bare spør, og de fleste vil vel raskt kunne gi et svar.

Misfornøyd Mållag

I Noregs Mållag er de mer opptatt av innholdet i NDLAs læremidler.

- Dette er læremidler som ikke er språklig kvalitetssikret. Det er for lite og for dårlig nynorsk, sier lederen i Noregs Mållag, Håvard B. Øvregård, og legger til at de også har mottatt klager på akkurat dette:

- Vi har blitt kontaktet av flere lærere og elever som klager på kvaliteten. Det er ikke bra nok språkbevissthet i disse læremidlene. Det er skuffende at de som er ansvarlig for at nynorsk i skolen holder ønsket kvalitet, har valgt å gå for læremidler som ikke tilfredsstiller våre krav.

Som eksempel på dårlig språkbevissthet trekker Øvregård fram fagsidene for kroppsøving der språket er for dårlig og skrivefeilene mange.

- Dette gjør at vi ikke har tillit til NDLAs kvalitetssikring. Og siden retten til digitale læremidler på nynorsk er viktig for oss, har vi bedt om et møte med NDLA for å diskutere vår kritikk av læremidlene. Klarer ikke de å overbevise oss om at deres kvalitetssikring vil forbedres, vil vi be skoleeier om at andre læremidler blir brukt, sier Håvard B. Øvregård.