
Kjenner ikke publikum
Torsdag 11. februar, 2010
- Hadde de store offentlige kunstinstitusjonene hatt respekt for sitt publikum, hadde de hatt forskingsbaserte rutiner for å skaffe seg kunnskap om det. Det har de ikke i dag, og det er en forsømmelse av deres samfunnsoppdrag, sier kunstsosiolog Dag Solhjell til Klassekampen.
- Dette er institusjoner som i de fleste tilfeller er finansiert over offentlige budsjetter. Med en kulturminister som vil at samtidskunsten skal være for alle, burde de klare å skaffe seg mye mer kunnskap om sitt publikum enn de gjør i dag.
Større bilde
Oppfordringen kommer som en respons på artikkelen «Samtidskunstens publikum», som trykkes i siste nummer av fagbladet Billedkunst. Der presenteres funnene til den britiske kunstsosiologen Spyros Sifakakis, som har undersøkt hvilket syn ansatte ved britiske museer og gallerier har på sitt publikum. Svarene han har fått, viser at de ofte forhåndsdømmer sitt publikum, basert på en udokumentert antakelse om at de kan deles opp i to grupper: de informerte, som klarer å forstå samtidskunsten, og alle de andre, som ikke er i stand til å tolke den. Denne ofte feilslåtte og avvisende oppfatningen skaper et skille mellom publikum og kunstekspertene, og står i sterk kontrast til museumsfolks antakelse om at samtidskunsten er inkluderende og har et bredt publikum, mener Sifakakis. Han konkluderer med at den postmodernistiske påstanden om at grensene mellom samtidskunst og hverdagsliv forsvinner, er feilslått, og skriver at «selv om kunsten får økende medieoppmerksomhet, forblir et betydelig antall av kunstens publikum skeptiske og uengasjerte».
Gjelder også Norge
Billedkunst har intervjuet en rekke norske galleriledere og kunstformidlere, som langt på vei kommer med samme svar som det Sifakakis fikk da han gjorde intervjuer ved gallerier i London. Det overrasker ikke kunstsosiolog Dag Solhjell. Han mener det er mye som er ugjort i formidlingen også av norsk samtidskunst:
- Vi vet for lite i Norge om hvem det er som går på slike utstillinger, hvorfor de gjør det, hva de gjør der, og hva de synes om det de har sett og gjort. Ta for eksempel det statlige Nasjonalmuseet - der vet man knapt nok hvor mange besøkende det reelt har. Nasjonalmuseet vet ingen ting om hvem som besøker museet, hvorfor de er der og hva de får ut av opplevelsen. Rett foran øynene på kulturminister Huitfeldt som har sagt at kunsten må være relevant for folk flest, har Nasjonalmuseet faktisk lagt ned sin formidlingsavdeling, den som har ansvar for å ta imot publikum, sier Solhjell.
- Hvilke konsekvenser får denne manglende kunnskapen?
- Det gjør at formidlingsinstitusjonene mangler kunnskaper som kan hjelpe dem til å skape utstillinger og kunstpedagogiske tilbud som er relevante for sitt publikum. Og nå som både Nasjonalmuseet, Munch-museet og Stenersen-samlingen skal inn i nye og påkostede bygg, vil de mangle kunnskaper om hvordan arkitektur, innredning, funksjoner og intern organisering bør tilrettelegges for et stort publikum med stor variasjonsbredde i sine interesser og forutsetninger.
- Du snakker kun om de offentlig finansierte museene - er tilstanden bedre for de private museene?
- Det virker i hvert fall som både Astrup Fearnley og Henie-Onstad er mer imøtekommende overfor publikum. Om man som publikum ikke visste bedre, kunne man tro at det var Securitas som drev Nasjonalmuseet. Her demonstrerer Astrup-Fearnley med sine kyndige museumsverter tillit til sitt publikum.
- Forskning må til
Studien til Sifakakis fra England har vist at de ansatte ved galleriene var forutinntatt overfor den delen av publikum som ikke var innforstått med kunsten de møtte. Derfor foreslår Sifakakis at forskning om kunstens publikum må til.
- Det forslaget har stor relevans for det norske kunstmiljøet, sier Dag Solhjell.
- Slik forskning er mangelvare her også.
- Må initiativet komme fra politisk hold?
- Det beste er om institusjonene i fellesskap organiserer det selv. Det er bare pinlig dersom det må komme som pålegg fra en kulturminister, mener Solhjell.










