Også i våre naboland har Karl Ove Knausgård fått gode kritikker for «Min kamp 1». I svenske Dagens Nyheter var forfatter Ola Larsmo svært positiv til det han omtalte som «Knausgårds detaljrike og energisk prosa».

Når Klassekampen ringer forfatteren i Uppsala, sier han at han har lest Jan Kjærstads kritikk av den unisone mottakelsen av Knausgårds første bind. Men han har ikke fått med seg at de angrepne kritikerne har tatt til motmæle:

- Hvorfor har de det? spør han.

For Larsmo mener det er naturlig at man diskuterer måten Knausgård bruker det selvbiografiske materialet på:

- I Sverige har vi hatt en lang diskusjon om forfatternes stadig hyppigere behov for å skrive om sitt mest private og henge ut mennesker i sin nærmeste krets - det er en diskusjon vi har hatt siden Sven Lindqvist og Jan Myrdal skrev selvutleverende, selvbiografiske bøker som «En älskares dagbok» (1981) og «Barndom» (1982). I tida etterpå har det kommet en strøm av slike bøker. Men selv om forfattere skriver om «seg selv», betyr ikke det at kritikerne bare skal akseptere den forklaringen face value, sier Larsmo.

Forrædersk sjanger

Larsmo mener derfor at Kjærstads utspill bør være et interessant utgangspunkt for videre debatt:

- Slik jeg leser Kjærstad, mener han at kritikken har vært naiv fordi den ikke har diskutert hva det betyr å skrive «jeg» - «jeg»-et i «Min kamp 1» er jo et annet enn det som svarer når du slår Knausgårds telefonnummer. Sjangeren er forrædersk, og romaner er ikke kameraer. Derfor burde kronikken ha startet en spennende diskusjon, og ikke blitt forsøkt avfeid av de norske kritikerne.

Har integritet

I sin anmeldelse av «Min kamp 1» skrev Larsmo blant annet at «... til forskjell fra andre selvutleverende romaner har jeg vanskelig for å se noe effektmakeri i Knausgårds første bind. Teksten har integritet».

Larsmo sier at anmeldelser av bøker der forfatteren skriver om seg selv, bør inneholde diskusjoner om hvilken form det selvbiografiske er gitt.

- For meg handler det om hvorvidt teksten klarer å trenge gjennom de sperrene vi vanligvis setter opp rundt vårt selvbilde. Det er en vanskelig og krevende øvelse, og selvbiografiske forfattere lykkes uhyre sjelden med det.

- Virkelig god litteratur

Og ifølge Larsmo lykkes Karl Ove Knausgård:

- Å skrive seg gjennom sine egne begrensninger slik at teksten kommer ut i andres erfaringer, er noe jeg forbinder med virkelig god litteratur. På noen steder i bind 1 er Knausgård så langt framme.

- Her i Norge snakkes det knapt om noe annet enn Knausgård. Sett fra Uppsala: Hvordan framstår en slik kollektiv opptatthet av én forfatter?

- Det er en svakhet for kritikken om man kun orker å diskutere en eneste bok per sesong. Men der er jeg redd for at Sverige og Norge er i samme båt.