Vel 14 mil nordøst for Paris ligger Reims, en nokså gjennomsnittlig by som foruten å huse en imponerende katedral fra 1400-tallet, har en stolt historie som regionens industrihovedstad.

Her, i arbeiderklassens og kommunistenes bastion, vokste Didier Eribon opp på 1950- og 1960-tallet. Faren var industriarbeider, moren hjemmeværende når økonomien tillot det. Av de fire barna gikk tre tidlig ut i arbeidslivet etter en kort yrkesskoleutdanning. Den fjerde, Didier, ble akademiker. «Et mirakel», sier han selv.

Priset på Yale

I tenårene gikk det litt etter litt opp for unge Didier at han var homofil. Prosessen som førte til denne erkjennelsen og til slutt identifikasjonen av seg selv som nettopp homofil, ble noen år seinere gjenstand for analyse i store deler av hans akademiske produksjon, og han er i dag en av Frankrikes fremste forskere på kjønn og seksualitet.

For dette arbeidet mottok han en pris ved amerikanske Yale i 2007. Under redigeringen av takketalen, da han skulle skrive om beveggrunnene for sitt arbeid og hvordan han hadde kommet dit han var, begynte han for første gang på flere år å tenke på sin oppvekst i arbeiderstrøkene i Reims.

Men som for så mange andre - la oss bare nevne Åsa Linderborg og Karl Ove Knausgård - var det først etter farens død at det ble mulig for ham å skrive ned historien som ble til «Retour à Reims» - «Tilbake til Reims» - som kom ut i Frankrike i høst.

- Jeg gikk ikke i fars begravelse. Men dagen etter besøkte jeg min mor. Hun fant fram en eske med gamle bilder fra gamle dager, og jeg ble slått av hvor tydelig disse fortalte en historie om sosial klasse. Arbeiderklassebarndommen kunne leses på bygningene, på bilene, på kroppene, sier Eribon på telefon fra Paris.

Klassekropper

«Når en arbeiderskes kropp eldes, viser den med all tydelighet klassesamfunnets eksistens,» skriver Eribon om sin egen mor i boka, som en kommentar til de gjentatte forsikringene fra Frankrikes politiske ledelse om at klassemotsetninger ikke lenger er et relevant begrep.

- Våre kropper er klassekropper, og på de gamle bildene så jeg meg selv som arbeiderklassegutt. Da jeg satt på toget på veg tilbake til Paris, begynte jeg å tenke på hvorfor jeg, som har skrevet så mye om dominansforholdene mellom ulike typer seksualiteter og om skammen knyttet til det, aldri har skrevet om klassespørsmålet. Hvorfor ble den sosiale skammen som vokste fram under min egen klassereise aldri et tema? Hvorfor var det så mye lettere å skrive om seksuell dominans enn om den sosiale?

«Jeg trengte tid for å klare å tenke i mitt eget navn. For å føle seg legitim, må man ha blitt legitimert, både av sitt sosiale univers og av samfunnets institusjoner,» skriver Eribon i boka. For på reisen ut av arbeiderstrøkene i Reims og bort fra skammen over sin seksuelle legning, var det en ny skam som meldte seg: den sosiale. Aldri inviterte han venner med hjem. Når foreldrenes virke ble et tema, vred han samtalen over på noe annet - eller han løy. Allmennkunnskapen hans studentkolleger hadde fått med seg fra sine velmøblerte hjem, eide han ikke. At han ikke hadde hørt om komponistene som ble lyttet til, eller lest bøkene det ble snakket om, måtte skjules.

Klassesamfunn

- Hva er det i det franske intellektuelle miljøet som gjør det så vanskelig å tre inn i det når man har arbeiderklassebakgrunn?

- Frankrike er et klassesamfunn, og hierarkiene er like klart definert i folks bevissthet som i det konkrete livet. Dette gjenspeiler seg selvfølgelig i utdanningssystemet: Jo høyere man kommer opp, jo færre arbeiderklassebarn finner man. Dette har jo blant andre Pierre Bourdieu påpekt.

For 30 år siden, da marxismen sto sterkt i Frankrike, hadde det nok en viss status å komme fra arbeiderklassen i enkelte intellektuelle kretser, og om boka hadde blitt skrevet på den tida, ville den nok blitt veldig annerledes, tror Eribon.

- Da hadde jeg kunnet skrive om det med stolthet. Men i dag finnes det ikke lenger en eneste politiker som i sin diskurs verdsetter arbeiderklassen - selv ordet «arbeiderklasse» finnes knapt lenger. I stedet har venstresida blitt fylt opp med teknokrater fra den øvre middelklassen, som alle er uteksaminert fra de samme eliteskolene, og som kun kjenner til arbeiderklassen fra historiebøkene.

Koalisjon

Starten på denne prosessen begynte i 1981, mener Eribon. I det historiske året kom François Mitterrand som første sosialist til makten i Frankrikes femte republikk. Når han klarte å velte høyresidas dominans, var det med god drahjelp av kommunistpartiet, som på den tida sanket 20 prosent av stemmene. For Mitterrand ville det vært umulig å danne regjering uten denne hjelpen, og dermed dannet de to partiene en koalisjon.

Og dermed begynte fallet. Ved presidentvalget i 2002, fikk kommunistpartiets kandidat Robert Hue under fire prosent av folkets stemmer. Som vi husker, var det også dette året sosialistpartiets Lionel Jospin måtte kaste inn håndkleet for godt etter å ha tapt kampen om valgets andre runde med den høyreekstreme Jean-Marie Le Pen.

Samarbeidet med reformistene i sosialistpartiet kan ha noe av skylden for den tapende oppslutningen. Men fordi også sosialistene har gått så mye tilbake, tror Eribon at noe av forklaringen også ligger i at det var i denne tjueårsperioden at homo-, feminist- og miljøkampene for alvor fikk plass i venstresidas konkrete politikk, mens klassespørsmålet ble skjøvet i bakgrunnen. Etter hvert fikk Frankrike en politisk og intellektuell kontekst som gjorde arbeiderklassen politisk usynlig.

For Eribon personlig er paradokset påtakelig. For selv om det førte til at han måtte skjule store deler av hvem han var, var framveksten av homobevegelsen av uvurderlig betydning for at han skulle kunne leve det kjærlighetslivet han ønsket. For å gjøre dét, var det nemlig nødvendig å forlate familien.

- I min familie ble homofili sett ned på. Homofobien var allestedsnærværende, og da jeg etter hvert erkjente at jeg selv var homofil, var det helt nødvendig for meg å distansere meg fra dette miljøet. Bare ved å bryte med klassebakgrunnen min, kunne jeg akseptere min egen legning.

Trotskist

Blant Eribons familie og venner var det svært få som fikk lengre skolegang enn grunnskolen. Som regel sluttet barna på skolen i 13-14-årsalderen, og Eribon selv er fortsatt den eneste i sin familie med høyere utdannelse.

Til tross for skammen det medførte i nabolaget at husets kvinne var utearbeidende, tok hans mor seg arbeid ved en fabrikk for å finansiere gymnaset og to års universitetsstudier for Didier.

Kort tid etter at Eribon startet gymnasstudiene, ble han politisk engasjert på den radikale venstresida, og foreldrene ble rasende for at han våget å bruke av sin bokstavelig talt dyrebare tid på å være militant trotskist heller enn å studere enda hardere.

- Jeg leste Marx, Lenin og Trotskij, og var mer enn entusiastisk med tanke på den kommende revolusjonen. Men i dag ser jeg at dette engasjementet ikke kom fra noen kjærlighet til arbeiderklassen - tvert imot var det en måte å distansere meg fra det virkelige proletariatet på.

For i realiteten var det lite hos Eribons foreldre som kunne minne om arbeiderklassen som var omtalt i bøkene. De stemte riktig nok på kommunistpartiet - men de drømte også om ny bil og høyere personlig forbruk - og Eribon følte etter hvert en sterk avsky for sine fabrikkarbeidende foreldre som i hans øyne var selve bildet på arbeiderklassens borgerliggjøring.

- Er denne idealiseringen av arbeiderklassen - og dermed også distanseringen - en tendens for venstresida generelt?

- På den tida vi snakker om, altså 1970-tallet, gjaldt det nok mer for maoistene og trotskistene på den radikale venstresida, enn for det tradisjonelle kommunistpartiet, som hadde en større forståelse for arbeidernes hverdag. I dag er bildet et annet. Når ingen snakker om arbeiderklassen, er det jo heller ingen til å idealisere den.

Oss mot dem

I en slik politisk kontekst har stadig større andeler av den gamle franske arbeiderklassen vendt seg mot ytre høyre og Front National. Det gjelder også for Eribons egen familie. De, som alltid stemte kommunistisk, gir ikke sjelden sine stemmer til det fremmedfiendtlige partiet.

- For mine foreldre var det å stemme på kommunistpartiet noe de gjorde med stolthet. Arbeiderklassen konstituerte seg selv som klasse gjennom stemmegivningen. Det gjør de også når de stemmer for Front National - forskjellen er bare at motsetningen ikke lenger er fattig mot rik, men franskmenn mot innvandrere.

Og stemmene til Front National blir ikke gitt med en like tydelig stolthet - tvert imot er det for mange noe de helst skjuler. Betyr ikke det at venstresida skulle kunne vinne tilbake disse velgerne nokså lett, om de ville?

- Det er nok mulig, ja. Men det avhenger av at hele venstresida klarer å skape bånd til de sosiale grasrotbevegelsene. Og det vil ta sin tid.