2009 var året da Kulturkampen kom til Norge.

Mens danskene har holdt på med sin variant siden 2001, var det altså ikke før i år at den kom hit.

Aller først i vår avis, om vi selv må få si det: 30. mai, for å være nøyaktig.

Under tittelen «Kulturkamp, nå» skrev BI-forsker Asle Toje følgende i sin faste spalte Paradoks:

«Mai 2009. Man kan nesten lukte det i luften, føle det under føttene. Det er noe på gang i Norge. Et væromslag, et stemningsskifte. For mange - de fleste - føles dette frigjørende. Vi puster litt lettere. Vi trenger ikke lenger å skamme oss over våre meninger.»

Det handlet om at den kulturradikale elite står for fall i en kulturkamp der multikulturalismen er skjæringspunktet.

Ei uke seinere fremmet også skribent Aslak Nore liknende tanker. Men der Toje allerede i mai kunne kjenne lukten av kulturkampen, ville Nore vente litt: «Til høsten innledes den norske kulturkampen, på flere fronter,» skrev han og etterlot oss usikker på når dette egentlig skulle begynne. Og mer trøblete skulle det bli, for det var flere som hadde meninger om hva kulturkampen egentlig handlet om.

Det viste seg at vi snakket om minst fem forskjellige ting.

Forvirringen startet i sommer da Harald Eia, i forbindelse med sin kommende populærvitenskapelige tv-serie, uttalte seg om samfunnsforskernes påståtte blindflekk: genene våre.

- Det finnes en masse forskning som viser at den genetiske komponenten forklarer mye mer enn det sosialisering gjør, sa Eia.

Og plutselig handlet kulturkampen om kampen mellom samfunnsvitenskap og naturvitenskap, og det ble debatt om kjønnsforskingens, kriminologiens og pedagogikkens rolle.

Aha! Kulturkampen handlet om akademia. Alt godt.

Men så fikk vi en nesestyver av Iren Reppen. Teatersjefen ved Hålogaland Teater mente at landets store problem er en sneversynt kulturelite i hovedstaden. Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Åmås fulgte opp ved å trekke opp en linje langs norsk politikks velkjente sentrum-periferi-akse:

«Dette er den egentlige kulturkampen,» skrev Åmås.

Og dermed gikk vi i gang med å lage saker om norsk bygdeliv:

«Kulturkampen står her,» sto det på kultursidene våre noen dager etterpå, ledsaget av et bilde fra et sauefjøs. Sosiolog Ketil Skogen kunne der fortelle at kulturkampen står mellom by og land, med rovdyr som omdreiningspunkt. Noe som framstod som spennende tanker.

Helt til forfatterne Nikolaj Frobenius og Stig Sæterbakken under overskriften «Vil ikke delta i kulturkampen» kunne fortelle Klassekampens lesere at de ikke skulle skrive under på oppropet «Kulturkampen» - en kampanje frontet av kulturpersonligheter som Erik Fosnes Hansen og Åge Aleksandersen, og som hadde som mål å sikre rødgrønn regjeringsmakt på bekostning av et angivelig kulturfiendtlig Frp.

Ny aha-opplevelse: Frp, ja.

- Dere skal få merke at jeg ikke er til å spøke med i pengesaker, hørte vi Jeppe rope til tjenerne sine.

Figuren på scenen hadde ikke rukket å være mektig mann i mer enn en time, men viste allerede tegn til å bli tyrann.

Det var en regntung dag i juli vi tok turen: til Det hemmelige teater, langt oppi lia, dypt inne i Vestre Gausdal. Og det var kulturkampen som hadde fått oss ut av kontoret og inn i bilen.

På veien til Gausdal stoppet vi innom hos et kunstnerektepar i Østre Toten, som kunne fortelle oss at de levde på fattigdomsgrensen. I hagen var de i ferd med å støpe ny platting. Som fyllmasse brukte de brukskunst de ikke hadde fått solgt.

Likevel var det disse menneskene Siv Jensen og Frp i begynnelsen av valgkampen forsøkte å framstille som et slags hjemlig aristokrati: unyttige, utakknemlige og bedre enn alle andre.

«Jeppe paa Bierget» ble skrevet av Ludvig Holberg i 1722. En plass i stykket omtales Jeppe bare som «denne grove bonden».

Denne grove bonden som altså plutselig må tas på alvor.

Denne grove bonden som plutselig kunne slå om til raseri - særlig i møte med folk som får ham til å føle seg dum.

- Etterpå skal vi se hvordan det henger sammen her på gården, hvem som har fortjent å henges eller ei.

Eller som Frps Ulf Erik Knudsen pleier å si:

- Det er ikke mange av disse folka her som kommer til å sitte trygt hvis vi kommer til makta, for å si det sånn.

- Det er åpenbart at Frp treffer et eller annet sosialt kompleks, sa kulturpolitisk talsmann i Høyre, Olemic Thommesen, som også spilte Baronen i stykket.

- Siv Jensen er avhengig av å spise en solid bit av Arbeiderpartiets grunnfjell. Og hva trenger de da? Jo, å spille på sosiale komplekser som de finner i arbeiderklassen. Så sier Siv Jensen og hennes folk: «Se på de folka der, Stoltenberg og kompani, de er født med sølvskje i munnen. Se hvem som kommer i førtiårsdagen deres. Og hva er det de får? Jo, de får penger rett fra statskassa. Og har du noen gang sett dem på dansegalla?» Slik bruker Frp kunstsynet sitt som middel for å markere avstand til «eliten» og kulturpolitikken til å etablere et klasseskille, konkluderte Thommessen mens han fjernet teatersminken etter forestilling.

Og det kunne ha stoppet der.

Men for en måned siden ble årets mest omsnakkede forfatter, Karl Ove Knausgård, også dratt inn i kampen - som tydeligvis ikke var død.

I VG skrev Aslak Nore at «Min kamp» definitivt var en del av kulturkampen, siden Knausgård skriver om sin forakt for «politisk korrekthet, multikulturalisme og likestilling».

Og dermed har vi det gående. Vi vet ennå ikke om Knausgård har takket ja til denne invitasjonen, men vi vet at de tre siste bindene av «Min kamp» kommer våren 2010. Da kommer også Harald Eias mye omdiskuterte «Hjernevask»-serie.

Kulturkampen fortsetter, med andre ord. Alle fem utgavene av den.