- De siste årene har vi hatt debatter om norsk poesis elitisme og om poesien som religionserstatning. Men om man går tilbake og ser på det som faktisk er gitt ut, er det ikke slik at brorparten av den norske poesien er ikke-kommuniserende og innadvendt. Jeg blir heller overrasket over fraværet av en vanskeligere tilgjengelig poesi.

Det sier litteraturviter Trond Haugen, tidligere leder i Kritikerlaget, og fast bokanmelder i Dagsavisen. I det nyeste nummeret av litteraturtidsskriftet Vinduet, som kom ut i går, bidrar han med et essay hvor han i tillegg til å beskrive den blomstrende norske poesiscenen fra begynnelsen av 1980-tallet, også forsøker å rette opp inntrykket av datidas poesi som innadvendt og elitistisk.

Motreaksjon?

For det er lett å tenke seg at poesi som ble gitt ut bare et par år etter at det politiske 1970-tallet ble avsluttet, skulle nærme seg en «kunst for kunstens skyld», som en motreaksjon. En vanlig misforståelse, mener Haugen, som heller har inntrykk av at poetene anno 1982 befant seg i krysningspunktet mellom det samfunnsengasjerte og det uttrykksmessig eksperimentelle.

- Jeg har inntrykk av at dette var et fast tema for poeter og skjønnlitterære forfattere for øvrig på den tida. De framstår sjelden som naive i forhold til verken estetikk eller politikk, men jobber i et brytningsfelt.

«1980-tallet, er det lett å tenke seg, er det tiåret hvor norsk poesi krystalliserer seg i den ikke-kommuniserende elitismen blant andre Bendik Wold og Tom Egil Hverven har kritisert i Vinduet og Klassekampen de seinere årene,» skriver Haugen i essayet, før han stiller spørsmålet: «Men stemmer dette?»

- Om man går ned i arkivene, ser man at det kom ut rundt 200 lyrikkbøker i 1982 og -83. Det er klart at når man lager de veldig klare, poengterte og polemiske bildene av epoker i litteraturhistorien, tenderer man mot å velge ut. Det utvalget man da gjør, er selvfølgelig avgjørende for svaret man får.

Om man derimot går gjennom alle utgivelsene, blir bildet både mer uoversiktlig og nyansert, mener Haugen, som selv har vandret hyllelangs i Nasjonalbiblioteket på Solli plass og registrert at «virkeligheten er annerledes enn i litteraturhistorien».

- Det jeg snarere vil si er den dominerende poetiske skrivemåten på 1980-tallet, er en lettere form for kommunikativ og tilgjengelig modernisme, i tradisjonen etter Jan Erik Volds «Mor Godhjertas glade versjon. Ja».

Stor variasjon

- Hva karakteriserer datidas norske poesiscene?

- Det som har slått meg, er den store variasjonen i uttrykk. Dette er 15-20 år etter at innkjøpsordningen ble etablert, og det er ganske mange lyrikkutgivelser - noe som også blir debattert i miljøet. Likevel er spranget stort fra Gene Dalby, som med sin 1980-talls punkeaktige fremmedgjorthet skriver helt tidsmessige dikt, til Inger Elisabeth Hansens kraftfulle uttrykk, mener Haugen.

- Det begynner å bli såpass lenge siden 1980 at en del av det som ligger tettest på tida, vakler litt mellom å være datert i en mer negativ forstand, eller veldig autentisk, sagt på en annen måte. Så har du enkelte diktere som virker helt samtidige med vår egen tid. Om det er fordi de er forut for sin tid, eller om det er den språklige kvaliteten som gjør at bøkene kan leve videre, er det vanskelig å avgjøre.

- I essayet beskriver du en voldsom interesse for poesi på begynnelsen av 1980-tallet. Hvor kom den fra?

- Jeg har lurt på det samme, og vet ikke om det finnes noe enkelt svar. Om det ikke er paradoksalt, er det i hvert fall ganske komplisert, for selv om det ble gitt ut tre poesimagasiner på den tida, var det også en markant diskusjon om at utgivelsene var for mange.

Fremmedgjøring

På den ene sida regjerte denne sterke følelsen av at det ble utgitt for mye - og dermed også for mye dårlig - poesi. Samtidig var de fleste enige om at innkjøpsordningen og dermed overlevelsesevnen til lyrikerne var et udiskutabelt gode for at god lyrikk skulle kunne skapes.

- Det kan være at en begynnende skepsis til mengden som ble skrevet, vokste fram samtidig med behovet for å jobbe mer aktivt med poesien. Samtidig ble det gitt uttrykk for at behandlingen av poesi i offentligheten var så svak at egne fora var nødvendig.

Vinduet-redaktør Audun Vinger sier til Klassekampen at begynnelsen av 1980-tallet, med sin motreaksjon mot 1970-tallet, er en interessant bruddlinje i historien.

- Både fremmedgjøring og ytre trusler var temaer i tida som også ble tatt opp i poesien. Dermed betød også poesien mer for flere. Dessuten ble det jo skrevet veldig fine dikt, sier Vinger, som sporer sterke paralleller både til 1980-tallet og 1960-tallet i dagens gjør-det-sjøl-kultur.

- Disse ytre truslene, og en del av kunststrategiene, er igjen relevante i dag, og om poesien klarer å gjenspeile det, kan det gjøre at den igjen vil nå ut til folk. I den grad poesien er nødt til å nå ut til folk, legger han til.

Lyrikkens Knausgård?

For bare få uker siden skrev Klassekampen om de dårlige salgstallene for norsk samtidspoesi, som blant annet har ført til redusert aktivitet i Den norske lyrikkbokklubben.

- Hvorfor er det blitt slik, Trond Haugen?

- I diskusjoner om norsk poesi stilles ofte spørsmålet om hvorfor det ikke er interessant for offentligheten når det gis ut gode diktsamlinger. Ville man for eksempel kunne tenke seg en lyrikkens Knausgård? Per i dag er det vanskelig å forestille seg. Da «Solaris korrigert» av Øyvind Rimbereid fikk Kritikerprisen, var det den første diktsamlingen på tolv, tretten år som fikk den prisen. Når poesien ligger så langt bak i selv Kritikerlagets oppmerksomhet, skal det mye til for at det når opp i forhold til romansjangeren.