Når Brageprisen deles ut onsdag i neste uke, er det som én av rundt 60 norske litterære priser (Wikipedia lister opp 77 artikler om slike). Da Brageprisen først ble delt ut i 1992, var det med ambisjon om å bli en av Norges viktigste litterære priser. Det har den ikke lyktes med, mener hovedanmelder i Klassekampens bokmagasin Tom Egil Hverven.

Berøringsangst

- Hvem er de litterære prisene viktige for, Hverven?

- For forfatterne, først og fremst. Men de bør også være viktige som del av diskusjonen om hva som er god litteratur, og sånn sett for alle brukere av norsk språk.

- Har vi for mange litterære priser i Norge?

- Vi har mange. Men det har også andre land. Det som er avgjørende for om en pris får høy status, er kontinuitet i prisarbeidet. Å ha en lik, identifiserbar prosess hvert år er viktig, og det har Forleggerforeningen (som gir ut prisen, red.anm.) skuslet bort ved å være ubesluttsomme og ved ikke å ha klart definert for seg selv hva Brageprisen skal være.

«Litterær berøringsangst». Slik beskrev Dagbladets anmelder Trygve Riiser Gundersen Bragejuryens begrunnelse av nominasjonen av Karl Ove Knausgårds «Min kamp» til prisen for beste skjønnlitterære bok for voksne.

- I dette tilfellet skriver Bragekomitéene utydelig og til dels feilaktig. De gir faktisk en veldig dårlig lesning av Knausgårds «Min kamp», sier Hverven. Han mener at også norske prisutdelere bør strekke seg etter Svenska Akademiens praksis med å gi en kort begrunnelse på én linje, og deretter utbrodere tydelige og grundige argumenter i en lengre tekst.

Det er Trond Haugen, bokanmelder i Dagsavisen og tidligere leder i Kritikerlaget, enig i.

- Kritikerens store utfordring er nettopp det å forklare hvorfor noe er bra. Selv om jurybegrunnelser ikke er kritikk, ligger deres forpliktelse nokså nær. Nettopp fordi det er vanskelig å gjenta den utvelgelsesprosessen en jury gjennomgår - de har helt sikkert lange og grundige diskusjoner som ligger til grunn - skulle man som kritiker ønske at de greide å nærme seg noe som oppleves som en forklaring, sier han.

- Bjørnetjeneste

Tom Egil Hverven mener at Brageprisen har gjort seg selv uviktig.

- De har hatt problemer med seriøsitet fra begynnelsen av. Den har aldri klart å bestemme seg for hva den skal være, sier Hverven, som selv sitter i juryen for Gyldendalprisen og Sultprisen. Han mener at enhver pris er så god som prisens historie.

- Det er bare å se på hvem som har fått prisen før. Løftet det for eksempel prisen at Hanne Ørstavik fikk den for «Presten», som på langt nær er så god som mange andre bøker i forfatterskapet? I år er Roy Jacobsens «Vindunderbarn» nominert, og når vi vet at han har skrevet så mange bøker som er bedre, er dette nærmest å gjøre ham en bjørnetjeneste.

Trond Haugen mener det er vanskelig å unngå at det fra tid til annen dukker opp merkelige titler på en nominasjonsliste.

- At det skjer, er et historisk faktum. Det avgjørende for en pris er å klare å vise at den har en smak, sier han.

- Er Brageprisen viktig?

- Den var i hvert fall viktig da den gikk på TV. Og pengene som er involvert, gjør den viktig for enkeltforfatteren.

- Må forstå bøkene

Begrunnelsene til prisnominasjoner er først og fremst viktige internt og innenfor det litterære feltet. I offentligheten er det først og fremst nominasjonene i seg selv som har en effekt, mener litteraturprofessor ved Universitetet i Oslo Tore Rem.

- Sammen med prisens forhistorie er det dét som er med på å skape troverdighet, sier han til Klassekampen.

Slik Rem oppfatter Trygve Riiser Gundersens kritikk av Brageprisjuryens begrunnelse for nominasjonen av Karl Ove Knausgårds «Min kamp», viser han bare hvor viktig diskusjonen om skillet mellom virkelighet og fiksjon er i litteraturen - og hvor kort vi er kommet når det gjelder å forstå disse utfordringene.

- Burde ikke juryen for en pris forstå bøkene de nominerer?

- Jo, det er en god hovedregel. Men juryene skiftes jo ut, og hver jury vil definere et litteratursyn ut fra sitt ståsted. Det må de også forsvare, som her.

At «prislogikken» har eskalert de siste årene, er det derimot ingen tvil om, mener Rem, som selv er nominert til Brageprisen for Bjørneboe-biografien «Sin egen herre».

- Det er åpenbart at priser er langt viktigere i dag enn for bare ti-tjue år siden. Innen filmbransjen deles det per i dag ut flere priser enn det produseres filmer. På litteraturfeltet har ikke dette gått like langt, men også her er denne logikken sterkere enn før. Mens man tidligere listet opp forfatterens tidligere utgivelser på omslaget, er det nå prisene hun har vunnet som blir framhevet, uttaler han.

Skaper debatt

Selv om «prislogikken» er en kommersiell logikk, er den ikke entydig, og varierer dessuten fra en pris til en annen, mener Rem.

- Mens Bokhandlerprisen er tettere knyttet til salgstall, gjelder ikke det samme for Kritikerprisen. Sånn jeg ser det, stiller Brageprisen seg et sted midt i mellom, sier han, og legger til at når denne prislogikken først er der, kan enkelte priser også fungere korrigerende.

- Det er kanskje prisenes viktigste funksjon - å skape debatt.

- Har vi for mange priser i Norge?

- Ikke på generelt grunnlag. Men om vi får flere priser som er identiske i sitt prosjekt, trues det viktige rommet for fristilte og autonome vurderinger av bøker. Da er jeg villig til å rykke ut i Klassekampen og rope varsko.