Dette er Therese Bjørneboes siste anmeldelse i Klassekampen. Vi takker for et langt og godt samarbeid, og ønsker henne lykke til i fortsettelsen.
Teater som løfter: Tilskuerne vil reagere følelsesmessig forskjellig og individuelt på Lars Noréns tekst, alt etter egen historie, skriver Therese Bjørneboe. Her Svein Tindberg som faren. [Erik Berg] |
«Lys» må være et av de mest finslepne stykkene til Lars Norén.
«Ja… / Skal vi ikkje gå?/ Gå?/ Skal vi ikkje dra heim?/ Ja, kanskje skal vi det. / Her kan vi jo ikkje gjera noko. / Vent litt/ kort pause/ Vent litt. / Kva skulle vi kunne gjere?»
Åpningsreplikkene i «Lys» er som tatt ut av et stykke av Fosse. Spesielt får de meg til å tenke på «Skuggar» (2006), hvor Fosse skriver om en familie på et slags ikke-sted, eller utenfor tiden. Men Lars Norén har også tidligere, med «November» og «Vinterforvaring», skrevet i en form for dialog med Jon Fosse. Han har beveget seg mot en enklere form, hvor det er mer luft omkring ordene og rundt personene. Men i motsetning til Fosse, ligger likevel den gode gamle replikkunsten ved hjertet av stykkene til Norén. Effekten blir ikke mindre av at språket preges av en ny lakoni, «Lys» må være et av de mest finslepne stykkene til Norén.
Eirik Stubøs iscenesettelse er - som forventet - lagt til en naken scene. Rommet er svart fra gulv til tak, men med enkle lyspunkter langs veggene. I utgangspunktet gjør dette rommet «reelt» - det er hva det er, og ikke er illustrasjon av noe. Men på en subtil måte bidrar lysene, som verken er lykter eller lamper, til å etablere et sted som både kan være ute og inne, eksteriør og interiør. Slike detaljer gjør det mulig å bevege seg sømløst fra scene til scene, slik som i manuset til Norén, hvor handlingen er lagt til et par leiligheter, et kontor, en gate, en bil, og til en kafé på et hotell like overfor Stockholm Central.
De raske forflytningene gir stykket en svingende, fluktuerende form, hvor en rekke speilforhold mellom steder og karakterer, antyder likhet, men også foruroligende mangel på symmetri.
Åpningsdialogen mellom faren (Svein Tindberg), Sonen (Tobias Santelmann) og Dottera (Kirsti Stubø) utspiller seg rett etter at de har identifisert morens lik. Moren har begått selvmord, tilsynelatende helt umotivert. Det har ikke skjedd noe, og hun var ikke syk. Ingen av dem har noe å si. Skal de gå, vil de bli? Datteren vil nok en gang ta farvel, ikke sønnen. «Kvifor skal eg ta farvel med henne? Det er så jævla bedritent gjort … så jævla feigt.»
Scenen er slutt, men i stedet for sceneskift, lar Eirik Stubø Schuberts «Winterreise» skape en cesur mellom scenene. Det er et av de mest slående grepene i denne oppsetningen, og en svært effektiv måte å omgruppere personkonstellasjonene på, i stedet for sceneskift. Her kommer Maria Henriksen inn og stiller seg i rekken forrest på scenen. I neste scene spiller hun Emely, som vasker på farens kontor.
Når Stubø bruker Schubert, oppnår han noe tilsvarende som i «Andromake». For der Racines 1600-tallsklassiker ble akkompagnert av Galeassos «In the Mood for Love» og Led Zepplin, bidrar også Schuberts musikk til å tegne kontrast, eller spenne stykkene opp mot et historisk sett bredere lerret. Lidenskap, dødslengsel og det som personene til Norén ikke har vokabular for, eksploderer formelig musikalsk og visuelt. På et tidspunkt laver det snø ned på scenen. Det er blendende vakkert, svart og romantisk. Og det gir teksten et større rom å puste i.
Hos Lars Norén er ikke døden noe som får oss til å komme hverandre nærmere. Det er heller som om morens død driver de etterlatte fra hverandre. Faren finner trøst i å innlede et forhold til en ukjent kvinne (Henriksen), i stedet for å søke nærhet hos barna. Samtidig reagerer datteren og sønnen forskjellig. Datteren forsøker å få faren til å fortelle om forholdet mellom ham og mora: «Eg veit at de ikkje var lukkelege». Hvorpå faren svarer: «Vi var ikkje ulykkelige heller.» Slik er det som om personene, men kanskje særlig faren, hele tiden forskyver eller utsetter noe, eller trekker seg inn i seg selv. Også som kong Lear på Trøndelag Teater, var Svein Tindberg mer sønn eller barn enn han var far, og det sønnlige, framfor faderlige, er sikkert også et gjennomgående trekk hos fedrene eller mannsfigurene til Norén.
Som regissør har Stubøen evne til å strippe spillet for utvendighet, og Svein Tindberg et nakent og foruroligende mannsportrett. Det er som om man kunne stukket fingeren tvers gjennom ham. Slik speiler faren seg også i Maria Henriksens enigmatiske kvinne. Norén har gjort henne til utlending, hvilket sannsynliggjøres av jobben hun har. Det fremmede gjør henne også til katalysator for farens mer grunnleggende flukt bort fra seg selv.
Kirsti Stubøs pågående datter, og Tobias Santelmanns innesluttede sønn, er som to satellitter på hver sin ensomme bane. «Det är synd om människorna,» sa Strindberg, men med dobbeltbetydningen at det ikke bare er synd på mennesket, men at det også er omgitt av synd. Der Fosses «Skuggar» utspiller seg på et slags ikke-sted, som kan være en forgård til døden, er det også en gåte i «Lys». Den kvinnen som spilles av Maria Henriksen, har fortalt faren at hun har to barn, men hun vil ikke si mer, da han spør om hun har «delt foreldrerett». En mulig lesning kan være at det har skjedd noe kriminelt.
På slutten av stykket dukker eksmannen opp, og på en morbid måte framgår det at de to virkelig har hatt en slags «delt foreldrerett». Bare at de to døtrene er døde, og foreldrene har oppbevart hver sin urne. Nå gir mannen (Svein Roger Karlsen) sin urne til henne: «Eg vil prøve å starte på nytt.» Han vil starte på nytt, «… så langt det går». Og gir henne urnen. La de døde begrave de døde, heter det i Bibelen. Her slutter det betegnende med Mannens ord: «Det er berre oske.»
Døden er et ingenting som vi gir videre fra slekt til slekt. Og i mangel på objektiv viten, vil vi som tilskuere reagere følelsesmessig forskjellig og individuelt på Lars Noréns tekst, alt etter egen historie. Eminent regi, lyssetting, scenografi og spill, gjør dette likevel til teater som løfter.
Nettutgaven gir deg et lite utvalg fra dagens avis. For å lese hele avisen kan du abonnere.