Siden i sommer har en rekke debatter, ikke minst den om kjønnsforskning, relansert ideen om en «kulturkamp» i norsk akademia. Stridsspørsmålene er av typen: Hvordan skal kjønnsforskerne forholde seg til naturvitenskapen og motsatt? og hva kan de to vitenskapelige grenene lære av hverandre?

Men hva om «kulturkampen» var overflødig? Det mener Daniel Dennett, som i dag lander i Norge. Filosofiprofessoren, som har studert under den amerikanske filosofen Willard Van Orman Quine og britiske Gilbert Ryle, kommer på invitasjon fra biologiprofessor Nils Christian Stenseth, og skal holde to forelesninger - en i Oslo og en i Bergen - under oppholdet.

Debatten om kjønnsforskning har rast i flere avisers spalter i det siste, og representanter fra både humaniora og naturvitenskapen har beklaget seg på mangelen på interesse for nettopp deres forskning fra den «andre siden». Dennet mener denne motviljen kommer av frykt:

- For det meste handler det om territorial proteksjonisme og redsel. Det er åpenbart at naturvitere har begått enkelte dårlig informerte og overambisiøse forsøk på å forene all forskning under et eneste vitenskapelig banner. Men slik jeg ser det, har naturvitere vært langt bedre informert om humaniora enn det humanister har vært om vitenskapen.

Kognitiv forskning

Selv om det var innen bevissthetsfilosofien han hadde sin spesialitet, var det først idet han nærmet seg den kognitive forskningen, han fikk sitt internasjonale gjennombrudd.

Kjent for allmennheten ble han imidlertid gjennom sin nærhet til darwinismen og tenkere som Richard Dawkins. Bøker som «Darwin’s Dangerous Idea» (1995), «Freedom Evolves» (2003) og «Breaking the Spell: Religion as a Natural Phenomenon» (2006) har vært med på å bygge opp hans status som akademisk superstjerne.

I kveld holder Dennett en forelesning på Litteraturhuset i Oslo under tittelen «The evolution of why».

Men hvordan kan evnen til å stille spørsmål om meningen bak handlinger og uttalelser bli forklart ved hjelp av biologi?

I en e-post til Klassekampen skriver Dennett at han kommer til å snakke om spørsmålet om hvorvidt man i det hele tatt kan si at det fantes årsaker («reasons») før noen var i stand til å reflektere over dem («reasoners»).

- Du kan sammenlikne dette med spørsmålet om ting hadde farge før det fantes fargesyn. Svaret er ikke åpenbart. Det jeg vil vise i foredraget mitt, er hvordan darwinistisk evolusjon gradvis ga levende vesener årsaker («reasons»), men svært begrenset refleksjonsevne («capacity to reason»). Vi mennesker, vi som stiller «hvorfor-spørsmål», er en viktig evolusjonistisk nyskapning.

Brobygger-Darwin

- I selve begrepet «evolution of why» sammenfatter du et biologisk og et metafysisk begrep. Man kunne mistenke deg for å overse dybden i hver av disse to tilnærmingene?

- Selve ideen om at metafysikk står i motsetning til vitenskap generelt og biologi spesielt er, slik jeg ser det, en av de mest skadelige illusjonene man kan infisere filosofien med. Darwin bidro nettopp som brobygger for å motvirke dette.

Dennett understreker at forsøkene fra enkelte humanister - spesielt postmodernister og dekonstruktivister - på å devaluere sannheten og å nekte for at objektivitet eksisterer, står som et pinlig og skadelig kapittel i akademias historie.

- En hel generasjon studenter har blitt lurt til å tro at denne formen for doven relativisme er en respektabel epistemologisk posisjon, noe det ikke er. Heldigvis framstår nå postmodernismen som gårsdagens mote, og er på vei til å bli utryddet. Slik er det i det minste i USA.

To kulturer

- Kan det ikke være at konflikten mellom humaniora og naturvitenskapen ganske enkelt kommer av en mangel på felles forståelse?

- Ja, selvsagt er det slik. Siden den britiske forfatteren og fysikeren C.P. Snow skrev om «de to kulturene», har det ikke bare vært et skille, men fordommer. Mange vitenskapsfolk har dyp kunnskap om kunst og humanistiske fag, de har lest historie, kan et og annet om musikk og så videre - og de som ikke er det er ofte litt flaue over deres litt smale kunnskapsfelt. På den andre siden er det mange innen humaniora som uhemmet eksponerer sin ignoranse og sin motsetning mot å forsøke å forstå vitenskapen. Men selvfølgelig finnes de vidunderlige unntakene: bare blant engelskspråklige romanforfattere finner vi for eksempel John Updike, John Barth, Thomas Pynchon, Richard Powers, Ian MacEwan, A.S. Byatt, og mange flere, som åpenbart setter pris på vitenskapelige emner og metoder.

- Kognitiv forskning ser ut til å lykkes i å artikulere humaniora og naturvitenskapens ulike tilnærminger til de samme spørsmålene. Hva ser du som filosofiens viktigste bidrag til dette feltet?

- Jeg oppfatter at filosofer har gjort mye for å utforske og artikulere subtile spørsmål, som det om innhold eller intensjonalitet. Hva gjør datastrukturer i en PC med tingene? Hva gjør cerebrale hendelser i noen hjerne med noe? Hvordan kan de tilsynelatende mystiske sidene ved våre bevisste liv, våre tanker, drømmer, erfaringer, smerte, bli forklart som aktiviteter og prosesser i våre nervesystem? Etter hvert som forskerne nærmer seg den dagen hvor de kan svare på disse spørsmålene, begynner de også å sette pris på det verdifulle arbeidet filosofene har lagt ned i å gjennomsøke territoriet, og ikke minst vise til fallgruvene og feilene som må unngås.