Begjærets figur er en trekant. Skyv en tredje person inn i et parforhold, og det himmelske er nær. Eller helvete er løs.

Nærgående skildring av bifil eller annen grenseoverskridende kjærlighet er ikke nytt i norsk litteratur. Men flere norske romaner går atskillig tettere på sex enn før. Og gir nye bilder av det norske samfunnet.

En av dem gjør spesielt sterkt inntrykk. ”Tjuendedagen” av Geir Gulliksen skaper overbevisende litterære koblinger mellom seksuell utfoldelse og grunnleggende samfunnsmessige endringer. Romanen antyder sammenhenger mellom den liberale norske elitens forhold til sex, innføringen av New Public Management i byråkratiet, og den allmenne konsumideologien.

Han er ikke alene om å se slike forbindelser. ”Homo consumens og homo sexualis ble født samtidig. Hvis de noen gang forsvinner, vil det skje skulder ved skulder”, skriver sosiologen Zygmunt Bauman i boka ”Flytende kjærlighet” (Liquid Love, 2003).

Homo sexualis, mennesker som definerer sin identitet ut fra seksualitet, lever et liv i frykt, mener han: ”Det finnes alltid en mistanke om at man lever en løgn eller et feilgrep; at noe avgjørende viktig er oversett, neglisjert, forlatt uprøvd eller uutforsket; at en livsviktig forpliktelse overfor ens autentiske selv ikke er blitt møtt, eller at en hittil ukjent opplevelse av lykke forblir uprøvd […]”.

Det handler om begjær. Baumans velformulerte mistanke finnes i ulike former alle fire bøkene jeg skal lese her. Lengselen etter å sprenge seksuelle grenser utforskes med stadig større intensitet i norsk litteratur. Men hva er nytt?

Liberalismen seirer

På 1970-tallet, det alvorligste tiåret i norsk etterkrigshistorie, gikk jeg inn i en lavkirkelig kristen ungdomsbevegelse som i mangt og mye liknet den politiske vekkelsen som gikk over landet, ikke minst i holdningene til privatliv. Spørsmål om seksualitet og ekteskap ble en kort periode underlagt nesten like streng debatt og kontroll i begge miljøer; en slags moralismens siste krampetrekning før liberalismen seiret på alle fronter.

Woody Allen sa omtrent på den tiden at fordelen med å være bifil, er at det dobler sjansene dine på en vanlig lørdagskveld. Vi leste romaner, så filmer. Verden og selvet forandret seg.

Som mange andre kom jeg fra landsbygda til storbyen for å studere eller arbeide. På nært hold så jeg hvordan møtet med ny teori, psykologi og sosiologi, forvandlet samlivsetikken hos lesende ungdommer fra den lavkirkelige bevegelsen. På få år endret de praksis, fra å utelukke sex før ekteskapet til å åpne for sex i flere former innenfor ekteskapet.

Bifil lek og eksperimentering slo ikke alltid heldig ut. Kristelige heteroekteskap røyk fordi personer av samme kjønn var utro med hverandre. Det som i dag kalles vennesex og er utbredt, ble den gangen prøvd ut av noen få, i skjul, midt inne i den norske kristeligheten. Noen av dem som mestret spillet og språket om det, steg og snakket seg oppover. Andre ble tause.

Et kvart århundre seinere leser jeg bok etter bok, roman etter roman, som skildrer endringer jeg så glimt av noen måneder på 1980-tallet. Denne sommeren brer leken seg i norsk litteratur.

Midlertidige forbindelser

Først leste jeg Anne Oterholms ”Toget fra Ajaccio”, der tobarnsfaren Sindre tar med seg sønnene på løssluppen ferie i Sør-Frankrike. Hele dager av gangen overlater Sindre de to mindreårige til seg selv, mens han vikler seg inn i tilfeldige sex-møter med kvinner og menn. Han har flyktet fra barnas mor, som bor i Norge. Han brevveksler med tremenningen Nora, som forteller historien. Også Nora og Sindre har et forhold.

Romanen er, på oterholmsk vis, omhyggelig detaljert og nyansert i skildringene av Sindres viljeløse glideflukt fra det ene forlokkende seksuelle alternativet til det andre. Romanens kobling av road-movie og fri sex er ikke akkurat ny, men Oterholm tilfører nok nytt til at romanen er utfordrende lesning. Jeg liker fortelleren, den ironisk tvetydige, naive og forelskede tremenningen Nora; jeg fascineres av diskusjonen om katarene, opphavet til ordet kjetter, og deres spørsmål om mennesket er skapt av en gud eller en djevel.

Mer drastisk er Arne Lygres roman ”Min døde mann”, som åpner slik:

”Jeg hadde sett et menneske falle. Det var lenge siden. Jeg kunne derfor ikke helt forstå hvorfor jeg så mange år senere, liggende på gulvet i en nesten fremmed manns hus, plutselig kom til å tenke på dette igjen. Det korte glimtet av en kropp i luften mellom taket av en bygård og asfalten under […].”

Er fortelleren vitne til et mord? Et selvmord? Er han selv en morder? Eller har han uforvarende forårsaket fallet?

Som en øks, klar til hogg, henger setningene. Og blir hengende. ”Min døde mann” er kompakt fortalt, med en karakteristisk stil og en flytende tidsfølelse, kjent fra Lygres tidligere bøker: kritikerroste fortellinger og dramaer.

Som leser blir jeg ikke klok på om fortelleren er skaphomse eller bifil. Han er gift med en kvinne, med mannlige elskere. Livet med kona og barna holdes utenfor historien. Alt dreier seg om mannlig begjær etter menn, særlig én mann, som raskt viser seg å være død. I en klaustrofobisk, retrospektiv fortellerstil ruller jeg-personen opp sin frihetshungrende, manipulerende jakt på menn. Også i råskap og kynisme er han beslektet med skikkelser i Lygres tidligere bøker.

Hva er midlertidig? spør han seg. Svaret er at alt kan være midlertidig, forholdet til foreldrene, til kona, til og med relasjonen til hans egne barn. Han likner Sindre i ”Toget til Ajaccio”, men er råere, mer handlekraftig.

Drift mot frihet

Lygres upålitelige forteller er riktignok ikke en ”som tar seg til rette”, mener han. I alle fall ikke før situasjonen krever det. Elskeren kommer hjem med en gutt og forsvinner opp på soverommet med ham. Fortelleren lurer på om han skal følge etter. Og han tenker på

”hvordan mennesker forholder seg ulikt til invitasjoner, hvordan noen trenger en tydelig henvendelse, mens andre heller enn å vente på klarsignal, tar seg til rette, kommer seg med, og dette siste var ikke en beskrivelse av meg, jeg var ikke alltid innenfor, tenkte jeg, jeg ventet på aksept og det kunne ikke fortsette, jeg måtte ta for meg, sa jeg til meg selv, iblant, i alle fall iblant, og kanskje det meste av tiden, det er min tur nå, tenkte jeg.” (mine uth.).

Denne tilstanden, å befinne seg et sted mellom å bli utmanøvrert av andre, eller selv å manøvrere noen ut, er mesterlig skildret, ikke bare i ”Min døde mann”, men i flere av Lygres tidligere bøker. Litteraturens hans nærmer seg noe helt basalt; en trang til darwinistisk selvoppholdelse, noe biologisk, grunnleggende driftsmessig, som på finurlige måter likevel glipper og forsvinner i fortellingens flyt.

Både Lygre og Oterholm viser fram én djuptgripende samfunnsmessig endring: Fra Abrahams tid og helt fram til forrige generasjon i Norge, var det en velsignelse å få barn, helst mange barn. Det sikret utfoldelsen av livet, også som eldre. Nå er alt annerledes. I moderne velferdssamfunn oppleves barn som et hinder for livs- og sexutfoldelse.

Selv om jeg liker Lygres grep godt, må jeg innrømme at jeg denne gangen ikke blir like revet med som i lesningen av dramaet ”Så stillhet” eller romanen ”Et siste ansikt”. Både hans og Oterholms tekster framstår som noe innkrøkte i seg selv. De overlater for mye til leseren, ved ikke å trekke tråder til historie og samfunn. Ikke et vondt ord om slike litterære strategier. Men de har sine begrensninger.

Den altomstyrtende kjærligheten

Nettopp slike grenser sprenger Geir Gulliksens ”Tjuendedagen”. Jeg nærmer meg boka med et habilitetsproblem. Gulliksen og jeg arbeidet sammen et par perioder, i Vagant og med en bok på Tiden forlag. Derfor er Kjersti Bales anmeldelse Bokmagasinets vurdering denne uka, og den bør leses før du fortsetter.

”Tjuendedagen” virker sterkt, også fordi den legger an et bredere historisk perspektiv. Den starter på midten av 1980-tallet og trekker linjene fram til nåtida. Jeg leser romanen i forlengelsen av de beste bøkene til Agnar Mykle, Dag Solstad og Vigdis Hjorth. Dét er nivået. De to første forutsetter jeg kjent. Mykle bryter tabuer, Solstad trekker linjer fra skam og sjenanse til politikk og samfunn i flere bøker, helt fram til ”Armand V”. Mindre kjent er det kanskje at Vigdis Hjorth for åtte år siden skrev en av norsk litteraturs beste romaner om seksuell overskridelse. Mange hadde nok i likhet med meg problemer med å lese ”Om bare” da den var ny, kanskje fordi den - eller vi - manglet noe av den distansen som Gulliksen lykkes med å skape gjennom fortelleren Liv i ”Tjuendedagen”.

Men nå finnes distansen. Etter å ha lest Gulliksens roman er det all mulig grunn til å vende tilbake til Hjorths bok, historien om den altomstyrtende kjærligheten mellom Arnold og Ida. I et grammatikalsk hakkende og stotrende, vekselvis ekstatisk nytende og sørgende språk, skildrer hun hvordan et forhold går til grunne idet begjæret og kjærligheten antar stadig nye former. De to oppsøker sex-klubber og ulike former for partnerbytter:

”[…] de er ikke som andre. Overskridere, klippet seg løs fra alt. En klubb? Det står om den i bladet. Hvem sier nei? […] Tar på fremmede, blir tatt på i rødt lys. Stikker fingrene inn i fremmede romper, blir tatt på av fremmede […] Ingenting er nytt nok. Det varer kort. De ser seg alltid rundt etter noe annet. Kanskje det ikke er lurt. Det snakker de ikke om. Det sier ingen av dem, de som ellers sier alt.”

Det språkløse tar overhånd mot slutten av romanen. Fortellingens driv renner ut og blir borte i store lakuner i teksten. Ida blir syk. Arnold blir gal. Romanens detaljerte sexskildringer kulminerer i kroppslig og psykisk kollaps. Selv er jeg helt utslitt etter gjenlesningen.

Barnets perspektiv

Få bøker har gjort sterkere inntrykk på meg de siste ti årene enn disse to. De rammer inn 00-tallet. Romanene ”Om bare” og ”Tjuendedagen” driver sine hovedpersoner mot absolutte grenser: menneskets sårbarhet, endelighet, dødelighet, avhengighet av andre.

Samtidig er barnas fravær slående i alle de fire romanene jeg har nevnt. Hovedpersonene har barn, men de er der mest som kulisser. Konsekvensene av de voksnes grenseoverskridende handlinger for barna, blir bare indirekte antydet. Til tross for romanenes enorme overskudd av refleksjon, har handlingene som uuttalt premiss at barna ikke eksisterer. De er allerede kuttet av, kuttet ut, noe Lygre viser tydeligst med fortellerens altomfattende ”midlertidighet”.

Det finnes alternativer: For eksempel å velge barnets perspektiv. Arne Johan Vetlesens krasse tekster gjør ofte det. Han beveger seg mot menneskets begrensninger fra et annet hold i den nye boka ”Frihetens forvandlinger”. Filosofen viser hva som blir svekket, glemt og nedvurdert når frihet utropes til samfunnets ypperste verdi. Nettopp ordet ”grenser” samler det viktigste, sier Vetlesen. Han skriver ikke om sex, men desto mer og bedre om vennskap, og om konsekvensene av liberalisering og New Public Management, reformene i offentlig sektor som er så viktige for å forstå Gulliksens roman. Vetlesen går i kritisk dialog med Bauman. Han mener sosiologen ikke har vært tydelig nok i argumentasjonen mot at mennesket har en ”nærmest total frihet til å skape og omskape seg selv”.

Et helt annet sted på skalaen for moralsk refleksjon finner jeg Stephen J. Waltons til dels bekjennende bok om biografier: ”Skaff deg eit liv”. Walton er en av få norske forfattere som har stått fram som bifil i sakprosa. Han misjonerer for bifil legning ”som altfor få praktiserer.” ”Med visse atterhald” ser han seksualiteten som en ”moderne, sekularisert religion.” Waltons tekst er velformulert og interessant, men de fire romanene jeg har lest her, minner om at heller ikke bifil praksis er uten risiko.

”Tjuendedagen” fungerer annerledes enn de andre, fordi fortelleren har en annen type jobb enn den norske eliten. Liv jobber i barnehage, på bakken, på jorda, med barn. Det gir et lavere perspektiv. At nettopp hun bryter tausheten, preger romanen og gir den en særegen vri, helt fram til de aller siste sidene. Også derfor er den god.

Skriv ut Tips en venn Facebook Twitter Digg