Hvem kommer etter 68-erne?

Skriv ut Tips en venn

Sosiolog: Rune Slagstad, 64 år, professor ved Høyskolen i Oslo

- Jeg frykter at vi får en ny og lydig generasjon. Flere unge samfunnsforskere framstår som nærsynte og lydige, mens de egentlig burde piske enhver sittende regjering.

Slik kommenterer Pål Veiden, førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo, generasjonsskiftet som pågår i norsk akademia: en av tre professorer ved norske universiteter er snart klar for utskifting. Hele 868 av 2324 professorer er over 60, og av dem er 331 over 65. De studerte under og etter studentopprøret i 1968, og var ferdigutdannet i en tid da det var godt om jobber innen akademia. Dem vi i dag kjenner som sekstiåttere, har satt et tydelig preg på samfunnsdebatten og på utformingen av fagfelt ved universitetene. Uavhengig av om man elsker eller hater dem, kan en ting slås fast: de har vært synlige, tydelige og meningssterke. I løpet av de neste fem-ti neste årene vil vi altså se en massiv utskifting. Hvem kommer inn, hvilke endringer vil det føre til i akademia, og hvordan kommer det til å prege det offentlige ordskiftet?

Lydig generasjon

- De klassiske sekstiåtterne, som Ottar Brox, Vilhelm Aubert, Dag Østerberg og Thomas Mathiesen, blir nok ikke erstattet. Sånne typer tror jeg ikke uten videre vil vokse fram, sier Pål Veiden, førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo.

- Den empirisk og kvantitativt baserte forskingen har blitt så mye mer omfattende at den retoriske, sosialfilosofiske retningen ikke lenger vil fostre skarpinger som Dag Østerberg, sier Veiden.

Jon Rogstad, redaktør for Sosiolognytt og postdoktorstipendiat ved Universitetet i Oslo, sier seg enig.

- Rune Slagstad, Ottar Brox og Gudmund Hernes var politikere. Mange skled mellom rollen som politiker og akademia, og det gir noen helt bestemte føringer. Endringer i oppdragstyper og mengden av forskere gjør at de store tankene om hvem vi er og om samfunnet ikke har den samme plassen som før, sier han.

Også Nils Rune Langeland, førsteamanuensis i historie ved Universitetet i Stavanger, mener vi ser et akademia i endring.

- Akademia er preget av rasende flinke folk som produserer som bare det, og som er seg mer bevisst sin akademiske forskning enn noen gang. Men den intellektuelle kritikken av tida og samfunnet vi lever i ser vi ikke så mye til, sier han.

Og med nye tider kommer nye strategier:

- Det er andre krav til hva du skal fokusere på når du er på universitetet. Hvis du skal gjøre det rette innen akademia i dag, skal du ikke fokusere på å være en samfunnsdebattant. Det kan du gjøre til slutt, på fritiden. Det er lettere når man er etablert og har en posisjon, sier Cathrine Holst, seniorforsker ved Arena-senteret Universitetet i Oslo.

Trekker seg tilbake

Klassekampen har snakket med en rekke forskere, amanuenser og professorer som trekker fram ulike årsaker til endringen vi nå ser i akademia. Noen ser en framvekst av avideologiserte, karrierebevisste forskere som ikke ser det som sin oppgave å delta i den offentlige debatten og kommentere samtida. Andre ser en generasjon av sekstiåttere som tviholder på sin posisjon og ikke lar unge stemmer slippe til. Sist, men ikke minst nevnes reformene ved norske universiteter, med det sterkt kritiserte tellekantregimet som dreier fokus vekk fra bred formidling og over mot smale, utenlandske tidsskrifter. Det gjør forskerne mindre debattlystne:

- Man kan utmerket godt gjøre karriere gjennom å jobbe hardt, og bli professor som 40-åring uten å ha ett oppslag i en norsk dagsavis. Selv har jeg «kastet bort» mye tid på å skrive i Morgenbladet, mens jeg heller burde ha skrevet artikler om lønnsforhandlinger og kjønn. For unge stipendiater er nok det beste å holde mediene på avstand. Å være i mediene styrker ikke nødvendigvis karrieren, sier Veiden.

- De nye professorene blir mer som Gunn Birkelund og Arne Mastekaasa. Nøkterne og teknisk dyktige. Her teller empirisk saklighet mer enn retoriske poeng, og det blir vanskeligere å få oppslag i Dagbladet. En del av framtida tilhører derfor typer som Torkild Hovde Lyngstad, som nesten ingen har hørt om. Han representerer dem som skriver mye og nøkternt, uten å tilhøre moteretninger, sier Veiden.

Mastekaasa og Birkelund er begge professorer i sosiologi ved Universitetet i Oslo. Søk i mediearkivet Retriever viser at de begge har figurert i mediene, men de har i liten grad som debattanter.

- De flinke og produktive folkene som har stått på som ville helvete i min generasjon, kommer enkeltvis. Jeg tror sekstiåtterne i historisk perspektiv kommer til å stikke seg ut som en politisk generasjon. Mange av dem framstår mer som politikere enn som fagfolk. Etter dem får vi håpe at de frie, intellektuelle åndene kommer tilbake igjen, sier Langeland.

- Hva kommer det av at de som nå entrer akademias høye posisjoner er mindre synlige i den offentlige debatten?

- Noe handler om en avideologisering. Samtidig har kravene til å gjøre karriere blitt mer strømlinjeformet. I dag må man tenke seg godt om før man ytrer seg, det er så mange portvakter. Jeg mener det er mange mekanismer i sving som gjør det vanskelig å oppnå den autonomien man kan ønske seg fra akademikerne. Men det handler også om mot. Hvis man virkelig mener noe, er det bare å hamre løs, sier Langeland.

Nye spørsmål

Rogstad mener generasjonsfølelsen er mindre sterk i den nye generasjonen.

- I dag går nok mange inn i debatter med utgangspunkt i en faglig tilnærming heller enn å prøve å vitenskapeliggjøre politiske ståsteder. Dagens akademikere var ikke aktive i ‘68 eller i det politiserte 1970-tallet. De har studert på 1980- og 1990-tallet. For dem står akademia mer i førersetet, sier Rogstad.

Cathrine Holst mener trefningene mellom hennes generasjon og sekstiåtterne kommer når den yngre generasjonen retter blikket mot andre spørsmål enn dem sekstiåtterne var opptatt av.

- Mange av de politiske bevegelsene på 1970-tallet hadde utspring i og ble viktige i universitetsmiljøene. Noe av generasjonskonflikten kan nok henge sammen med et ønske om å avideologisere i den yngre generasjonen, sier hun.

- Du ser stadig vekk strider som bærer preg av å være generasjonskonflikter. Folk kommer med litt andre spørsmål og interesser i en ny generasjon, og det kan av og til krasje. Hvis du som ung var aktiv i politiske bevegelser, som en del av sekstiåtterne var, kan det gjøre at du blir mer opptatt av en viss type spørsmål. Har politikk vært mindre viktig for deg opp igjennom, vil du kanskje forske på samfunnet med andre briller, sier hun.

Holst mener det er vanskelig å si hva den nye generasjonen er. Da er det lettere å si hva den ikke er:

- Det gir ikke mening å si at generasjonen som kommer er mer høyrevridd. De som sier det, tror jeg misforstår. Det gir heller ikke mening å si at de er postmodernister, for postmodernismen slo aldri gjennom i fag som økonomi, statsvitenskap, filosofi og juss, og bare i begrenset grad i sosiologien, sier hun.