- Bjarne Melgaard har rett i at 90-tallets teoribølge har formet en generasjon av norske billedkunstnere.

Det sier professor i kunstteori ved Kunsthøgskolen i Oslo Stian Grøgaard, og legger til:

- Men denne måten å tenke på er nå på vei ut. Derfor er diskusjoner som denne så viktig. Fordi den illustrerer at bildet er i ferd med å endres.

Konsekvensen av 90-tallet

Diskusjonen Grøgaard snakker om er en serie artikler Klassekampen har hatt denne uka etter at kunstner Tonje Gjevjon angrep teoretikernes definisjonsmakt i kunstfeltet. Noe den internasjonalt anerkjente kunstneren Bjarne Melgaard langt på vei stilte seg bak i et intervju i går.

Og teorilærer Stian Grøgaard bekrefter at noe skjedde på 90-tallet.

- Før den tid hadde norsk kunst vært nokså uinteressert i teori og egentlig antiintellektuell. Det var et håndverksmessig og praktikerorientert kunstfelt. Men så kom 90-tallet og plutselig ble det viktig å gjøre og si ting som var støttet av teori. Derfor har vi i dag en generasjon av 40-åringer som har teori som en del av sin kunstneriske praksis.

- Bjarne Melgaard sier at teoribølgen gjorde en hel generasjon kunstnere visjonsløse...

- De som er utdannet på 90-tallet tror ofte ikke at kunst tenker selv eller berger seg selv. Akkurat dette har vært vanskelig å kommunisere, fordi disse har vært mer opptatt av hva kunsten kan bli tilført av teori.

Men professoren i kunstteori mener det er viktig å presisere at diskusjonen mister viktige dimensjoner dersom det blir slik at teori som begrep ender opp med fiendestatus.

- Kunstfeltet består også av kunstteori. Så at det finnes kunstteori, er ikke et problem i seg selv. Problemet er når alle blir teoretikere eller nivået på teorien blir for dårlig. Eller når selve bruken av teorireferansene blir middelmådige. I diskusjoner som denne blir det fort til at man maler fanden på veggen med ordet «teori» uten å presisere nærmere hva man mener.

Ny generasjon på gang

Grøgaard gikk selv på Statens Kunstakademi på 80-tallet. Han forteller at det da var et sted der folk var interessert i det å male, ikke i teori.

- Så sier du at noe skjedde fra rundt 1995 av. Akkurat da ble jo du teorikoordinator ved Akademiet. Hvilket ansvar har du for denne glidningen?

- For meg begynte det hele egentlig på 70-tallet. Da leste jeg filosofi. Adorno blant annet. Så dette er noe jeg alltid har vært opptatt av. Så når Melgaard sier at 90-tallet opphøyde det konseptuelle ved kunst på bekostning av det visuelle, så har han rett i det. Dette var en teoriinteressert tid.

Grøgaard sier at han nå ikke har noe imot at ettervirkningene av 90-tallet er i ferd med å gå over. Han forteller om en helt ny generasjon kunstnere som er på gang.

- Det jeg ser hos unge studenter er en interesse for det selvgjorte og det å praktisere. De er ikke så interessert i det høykulturelle. Men er mer opptatt av rimelige produksjoner og sin egen individuelle orientering. Dette er en viktig politisk forandring. Vi kommer til å få kunstnere som tar tak i sin politiske rolle som kunstnere, og kommer til å utfordre kuratorer, stipendjuryer og andre med makt i dag.

Bra med profesjonsstrid

Men det betyr ikke at han er enig med Tonje Gjevjons bekymring for at teoretikere har lederverv i Kulturrådets fagutvalg:

- For det første kan jeg ikke tenke meg at disse lederne overser de praktiske sidene ved kunst. Dessuten går sånne profesjonsstrider i bølger. Før hadde historikerne på Nasjonalgalleriet all makt. Så begynte kunstnerne å bli representert. Fra min egen tid i UKS-forum på 80-tallet kan jeg huske at teori aldri ble støttet, da var det malerne som fikk alle pengene. Så dette går i bølger.

Grøgaard er mer enig med Gjevjon i hennes utsagn om at kunstnerrekrutteringen kan lide skade på grunn av overdreven oppmerksomhet på teori:

- Det er fordi den norske skolen generelt er blitt for teorifokusert. Det gjør mange til tapere. Resultatet er en middelklasseskole som ikke har plass til de med andre ferdigheter. Det kan få innvirkning også på kunstutdannelsen. Men en kunstutdannelse på toppnivå må også inneholde kunstteori. Kunst er altfor viktig til å overlates til kunstnerne alene!