- Man skal ikke glemme at den største angsten i kunstlivet er å framstå som dum. Noe en hel rekke aktører i kunstlivet profitterer aktivt på ved å dytte middelmådige teoretiske referanser ned i halsen på folk.

Bjarne Melgaard, en av Norges mest betydningsfulle kunstnere, kommenterer diskusjonen om i hvilken grad kunstteorien har fått for stor betydning i kunsten i Norge. Klassekampen har de siste dagene skrevet om Tonje Gjevjons kritikk av Kulturrådet, som hun mener altfor teoritungt.

Melgaard har følgende hovedinnvending mot teoriens plass i dagens kunstfelt:

- Det største problemet er at det finnes en hel generasjon kunstnere som synes at teori er kjempefint, men som ikke klarer å kommunisere hvilken teori det er snakk om eller hva man skal med denne teorien.

Angst for å virke dum

På telefon fra New York sier han at det er bra at kunstneren Tonje Gjevjon drar i gang denne diskusjonen, men at debatten blir litt banal når man sammenlikner teoribruken i det norske kunstfeltet med de langt mer avanserte og utbredte teorireferansene i USA og resten av Europa.

Men til tross for et seint gjennomslag i Norge, så sier Bjarne Melgaard at den teoretiske påvirkningen har vært stor:

- Og den veldige vendingen mot det teoretiske tror jeg skyldtes en hel gruppe middelmådige billedkunstnere og akademikere som ikke hadde annet å komme opp med enn å sitere andres referanser.

Melgaard fortsetter:

Tørt og visjonsløst

I Klassekampen onsdag uttalte kunstner Tonje Gjevjon at Kulturrådets lister over prosjektstøtten på tydelig vis gjenspeiler at lederen og nestlederen av Kulturrådets fagutvalg, Per Kvist og Marit Paasche, er kunsthistorikere og ikke billedkunstnere. Noe Paasche på det sterkeste avviste i et debattinnlegg i mandagens avis.

Fra sin base i New York er Melgaard enig med Gjevjon i at både kunstnerrekrutteringen og framtidas kunst kan bli skadelidende dersom teoribasert kunst prioriteres:

- Jeg er enig i at teorifokus kan gjøre kunstnere altfor opptatt av å referere til andre. Noe jeg også til en viss grad har sett på avgangsutstillingene på Akademiet. Det er en slags tørrhet der. Visjonene mangler, man tør ikke stole på seg selv.

- Kan det ha noe å gjøre med den teoretiske vendingen du snakket om?

- Utdannelsen fungerer i hvert fall ikke sånn at det er kunstnere som går ut av Akademi-dørene etter sju år der.

- Hvilke utslag hadde denne teoretiske vendingen på 90-tallet da du studerte?

- En hel generasjon endte opp med en ukritisk omfavnelse av gamle helter. Resultatet var for eksempel at konseptkunst ble hyllet av alle for å være det svære. Parallelt med at det vokste fram en redsel for det å male.

New York vs. Norge

Etter at Bjarne Melgaard gikk ut fra Statens Kunstakademi i 1991, stilte han seg i opposisjon til den store teoribølgen som den gang skylte inn over norsk billedkunst. I et intervju midt på 90-tallet sa han at «mindre teoretisering og mer arbeid vil være til gagn for kunsten» og kritikere skrev ting som at Melgaard har en «åpenlys forakt for teori».

Nå bor han i New York, har jobbet der et år og har to studio og mange assistenter.

Her er teori en helt naturlig del av hverdagen enten han vil eller ei: Melgaard forteller at man som kunstner i New York er omgitt av kuratorer, kritikere og teoretikere som strør om seg med teoritung omtale av billedkunst. Men at det handler mer om en tradisjon enn at det styrer hva slags kunst som blir produsert og hva som blir løftet fram.

- I Norge har vi jo dårlig tradisjon for å snakke slik. For noen tiår siden fantes det knapt kunstnere som kunne uttrykke hva de holdt på med. Kanskje den manglende verbale tradisjonen banet vei for den teoretiske vendingen i Norge? Men interessant kunst er uansett ikke et spørsmål om teoritilnærming eller ei. Interessant kunst lages av interessante kunstnere. Så enkelt er det. Det handler ikke om riktige referanser eller teori, sier han.

Han forteller at han selv akkurat nå leser en del teori, uten at han vet hvor det plasserer ham i en norsk teorimålestokk.

- Uansett er utgangspunktet mitt at min kunst skal være tilgjengelig for alle. Man skal ikke ha lest noe som helst av kunstteori eller -historie for å ha utbytte av mine arbeider. Jeg har fremdeles mitt gamle motto: Heller mine egne løgner enn andres sannheter!