Et av de mest debatterte spørsmålene knyttet til avholdelsen av olympiaden i Beijing er sensur og statlig inngripen i media. I forkant av olympiaden har det vært en rekke skandaler knyttet til dette. Ikke minst har begivenhetene rundt opptøyene i Tibet i vår, der Kina sparket den internasjonale pressen ut av Lhasa, blitt tolket som illevarslende for Kinas forhold til pressen.

Zhenggrong Hu er professor i kommunikasjon på det statlige Communication University of China i Beijing. Klasekampen møtte Hu over morgente i Stockholm, der han deltar på den internasjonale IAMCR-konferansen for medieforskere. Han mener at Kina er ved å åpne opp, og at vesten må ha mer forståelse for tregheten i prosessen.

- Etter all dekningen av skandaler i den internasjonale pressen, for eksempel dekningen av giftige leker, fakkelstafettdemonstrasjonene og så videre, så har mange kinesere begynt å reflektere over hvorfor det internasjonale samfunnet har disse holdningene til oss, sier Hu.

Selvrefleksjon

Hu nevner en rekke problemer som har blitt diskutert offentlig i etterkant av disse episodene: forurensing, ineffektiv politisk ledelse og sosiale problemer.

- Jeg tror at flere og flere kinesere tror at OL kan bli en anledning til å tenke gjennom hvilke av disse problemer som er reelle, og hvilke som er urettferdig kritikk av vestlige media. Jeg tror at OL kan være en slik anledning.

Hu mener at den kinesiske regjeringen har blitt mer moden i disse spørsmålene det siste året.

- Den har blitt mer fleksibel og svarer på innspill fra det internasjonale samfunn.

- Men er ikke hendelsene i Tibet et eksempel på det motsatte?

- Reaksjonen i Tibet var veldig umoden og usikker, synes jeg, og den politiske ledelsen ble også sterkt kritisert, til og med offentlig, i kinesiske aviser, for deres håndtering. Men se så på håndteringen av jordskjelvet i Wenchuan-provinsen to måneder seinere. Der fikk den internasjonale pressen lov til å reise inn dagen etter begivenheten. Det viser et skifte i den kinesiske statens holdninger, tror jeg.

Trenger tid

Hu ser også denne tendensen i en liberalisering av internettblokaden som engelskspråklige land ofte refererer til som «The Great Firewall of China» i oppløpet til OL.

- Vi ser også en diversifisering av materiale på internett. Det er ikke en monolittisk offentlighet lenger. Vi ser flere og flere stemmer som diskuterer, kritiserer, debatterer. Og mye av dette er ganske sterke nasjonalistiske meninger, som har lyst til å stenge landet av fra vesten.

Vesten bør ifølge Hu ha større forståelse for tregheten i reformprosessen som Kina er midt i:

- I Kina praktiserer vi en gradvis reformprosess som tar lang tid. Vi har kun vært i gang i 30 år. Vesten har vært i denne prosessen i 200 år. Det er klart at OL ikke kommer til å forandre disse tingene over natten. Man kan vel ikke forvente en total endring i det politiske systemet i noe som helst land på grunn av OL.

- Ensidig fokus på Tibet

Den kinesiskfødte kanadiske medieforskeren Yuezhi Zhao er uenig med Hu. Mens både Zhao og Hu uavhengig av hverandre understreker at et ensidig fokus på Tibet i den vestlige pressen har ført til at man ignorerer de breiere problemene med modernitet i det nye, vestlige Kina, vil Zhao argumentere for at OL bare vil sementere problemene i landet.

- Jeg håper selvsagt at OL vil føre til mer åpenhet, men om den kinesiske regjeringen føler seg truet igjen, så vil den slå hardt ned. Og en måte det kan komme til å skje på er ved at OL drar enorme ressurser til Beijing fra de marginaliserte landlige distriktene. Det vil altså bare intensivere sosiale ulikheter. Det vil føre til en økning i den allerede svært intense nasjonalistiske kritikken av staten man ser på nettet. Om den kinesiske staten hadde hatt gode intensjoner ville den heller brukt pengene på jordbruk, sosiale tjenester i distriktene og helsevesenet. Det er i bunn og grunn en gigantisk fest som genererer kortlevd nasjonalfølelse og feirer den politiske ledelsen.

- Sensur gagner vesten

- Det den vestlige pressen overhodet ikke forstår er at den kinesiske statens legitimitet overfor den nasjonalistiske blokken avhenger av å ha en sterk motstand mot vestlig innflytelse, noe de også har svært god grunn til, om du ser på historien. Derfor blir det også vanligere og vanligere å sensurere nasjonalister og marxister for å forhindre antivestlig kritikk!

- De to gruppene er den mest aktive og interessante opposisjonen i Kina, ikke de liberale vestligorienterte intellektuelle. Nasjonalistene og marxistene kritiserer regjeringen for å forsvare nasjonale økonomiske interesser og anklager staten for å være en strategisk partner for kapitalismen.

Den nasjonalistiske kritikken er hovedsakelig internettbasert, sier Zhao, og den kommer fra grasrota og fra den kinesiske nasjonalistdiasporaen. Den stiller staten i en vanskelig situasjon der de må balansere hensyn til vesten og hensyn til kritikk i befolkningen:

- I praksis er det mye av den kinesiske sensuren i dag som gagner vestlige transnasjonale selskaper og amerikanske strategiske interesser.

- OL er altså noe helt annet enn det man tror det er i vesten. Det er ikke en gave til Kina som vil bringe med seg større åpenhet. Det er en belønning til Kina for å holde døren åpen for internasjonal kapitalisme. Og en av måtene Kina gjør dette på er ved å undertrykke nasjonalistisk kritikk og ved å undertrykke den venstreradikale kritikken fra marxister og nymarxister. Vesten tjener i praksis på sensuren.