Dagen før nyttårsaften 2007 ble Mwai Kibaki utnevnt til president i Kenya etter et valg som internasjonale observatører ikke godkjente. Innen en time etter at nyheten var ute kunne man se røyk som steg opp fra brennende hus i Kibera, Afrikas største slum. I løpet av de seks ukene som fulgte, ble over 1000 mennesker drept og kanskje så mange som en halv million drevet ut av sine hjem. Under hele konflikten summet kenyanske medier med spenninger og lokalbefolkningens sinne.

BBC World Service Trust er en uavhengig organisasjon opprettet og støttet av BBC for å bidra til internasjonal utvikling gjennom innovativ mediebruk. Nylig produserte organisasjonen en rapport om medias rolle i konflikten i Kenya. Klassekampen fikk anledning til å snakke med en av forfatterne av rapporten, James Deane, som er BBC World Service Trusts head of policy development. Han deltar på en internasjonal medieforskerkonferanse som pågår nå i Stockholm.

Rapporten ser nærmere på hvordan media påvirket konflikten, særlig beskyldningene om at media var en pådriver for konflikten. Disse beskyldningene kommer fra mange forskjellige hold, ikke minst fra regjeringen i Kenya.

- Den mynten har to sider: Noen elementer i de lokalspråklige mediene ble anklaget, med rette, for å oppmuntre til og støtte vold og hat. Men de lokalspråklige media var også i stor grad ansvarlig for å roe ned volden etter at den startet. Ofte på de samme radiokanalene, sier Deane.

- Redd vårt elskede land!

Medieapparatet i Kenya er usedvanlig godt utbygget når man sammenlikner med landets økonomiske utviklingsnivå. Nesten 75 prosent av befolkningen kan lese og det er en sterk lokalradiokultur. Det er særlig de lokalspråklige radiostasjonene som anklages for å oppmuntre til volden. Kenya er et land med over 100 mindre språk, der lingua franca er engelsk og kiswahili. Men de forskjellige etniske grupperinger foretrekker sine egne språk, og det har derfor vokset opp en sterk industri rettet inn mot disse.

På disse lokale radiostasjonene ble særlig talkshows og innringingsprogrammer et forum for offentlig debatt. Mange av innringingsprogrammene ble snart tatt over av radikale stemmer, som dermed fikk legitimitet. Under uroen etter valgene ble disse stasjonene ofte brukt av innringere til å komme med hatbudskap mot etniske grupper, som programverten enten ikke slo ned på, eller oppmuntret. Denne utviklingen førte til at regjeringen forbød livemedia i en måned i januar. Men denne reaksjonen hadde nok en dårlig innflytelse på utviklingen, for uroen fortsatte i ufiltrerte medier som den svært polariserte kenyanske bloggosfæren, diskusjonsforumer på nett, over mobiltelefoner og SMS.

Men det er viktig for Deane å understreke at det også var sterke mediegrupper som talte mot volden og agiterte for en politisk løsning. Ved en anledning publiserte for eksempel alle de større avisene i Kenya den samme overskriften på sine forsider: «Redd vårt elskede land!» Etter at volden nådde sitt klimaks begynte også mange av de lokale radiostasjonene å tale aktivt ut mot volden.

- Må forstå mediene

Deane argumenterer for at noe av det viktigste denne krisen lærer vestlige utviklingsorganisasjoner, er at de er nødt til å være oppmerksomme på, og forstå, utviklingslandenes mediesituasjon.

- Jeg synes ikke det virker som om utviklingsapparatet retter systematisk oppmerksomhet mot medieutvikling i u-land. Vi snakker om en av de raskeste og mest virksomme endringsprosessene i vår verden i dag. Likevel er det uklart om dem som former utviklingspolitikk overhodet har en mekanisme for å forstå hva disse enorme endringene betyr for politikk og sosiale sammenhenger i disse samfunnene, mener Deane.

Et annet, kritisk punkt for ham er å øke tempoet på forskningen:

- Det er utrolig vanskelig, selv med BBC World Service Trusts ressurser, å finne god forskning som gir innsikt i måten utviklingslandene endrer seg på i samme tempo som de endrer seg. Nesten ingen forskningssentre driver med strategisk arbeid på medieutvikling i u-land. Vi må anerkjenne at denne forskningen er nødvendig.

- Særlig dårlig er forskningen på fattige folks forhold til mediene. Jeg vil argumentere for at de sannsynligvis får et svært dårlig tilbud fra den private sektor, der de statlige utdanningsprogrammer forsvinner. Men de dataene har vi simpelthen ikke.

Elitemedier

- Frie og plurale medier må avspeile alle samfunnets perspektiver. Derfor er det også viktig å fokusere på hvem som betaler for dem.

- Men er kenyanske medier elitemedier?

- Dette er et annet tema som må tas opp. Jeg ville si ja, det er de. Men måten de er det på holder på å forandre seg. De trykte mediene har historisk vært viktige for å forme politiske agendaer, men har kun vært tilgjengelige til smale, lesekyndige eliter. Men oppblomstringen av radio har forandret på svært mye i Afrika. Det finnes mer enn 100 FM-radiostasjoner i Uganda, for eksempel, men hovedsakelig i byer og på store språk. Å slippe inn i den offentlige debatten er mye vanskeligere om du er rural eller fattig, sier Deane.

Han mener at man bør fokusere mye mer på hvem som har adgang til og kontroll over media.

- Mediene i utviklingsland forandrer seg som sagt med en enorm hastighet. Men denne utviklingen drives hovedsakelig som svar på markedsmekanismer og reklameinntekter. Det betyr at den urbane middelklassen får mye bedre service, mens de rurale fattige i tiltakende grad blir marginaliserte ettersom medietilgangen i sentrum blir større mens de fattige forblir på samme plass.

Politisk vold

- Men kommer denne marginaliseringen til uttrykk i volden?

- Absolutt. Det er en utrolig komplisert konflikt, men det som er viktigst å forstå er at selv om konflikten spilte seg ut langs etniske linjer, så var den i all hovedsak en politisk og økonomisk krise. De lokalspråklige mediene som ble anklaget for å oppmuntre til vold uttrykte sinnet og hatet i folk som var ekskluderte.

Sinnet ble uttrykt av innringere til de lokalspråklige radiostasjonene. Et stort problem var at talkshowvertene ikke hadde opplæring eller evner til å håndtere de politiske uttalelsene.

- Mange av vertene var bare entertainere, komikere, kjendiser. De var folk som ble valgt fordi de slo an en god tone med befolkningen. Og det er jo forståelig, for de genererer inntekt. Men så sitter de der midt i en politisk krisesituasjon der folk blir drept. Derfor blir den kommersielle situasjonen potensielt svært skadelig for den offentlige debattens uttrykk, sier Deane.

Som et resultat har han lyst til å endre på måten medieaktører utdannes på:

- Journalistikken er midt i en total forvandling. Å bare trene opp journalister til å skrive saker er ikke nok. De er nødt til å trenes opp til å forvalte måten folk deltar i den offentlige samtalen på. Disse tingene er mye viktigere i utviklingsland - jeg mener, denne typen vold kommer ikke til å skje i Norge - men de har også stor relevans for resten av verden. Det er ikke vanskelig å forestille seg at dette kan skje i ethvert land som er midt i en ekstrem politisk krise. Vi er nødt til å utvikle en forståelse for hvordan den offentlige debatten utvikler seg, særlig i krisesituasjoner.

martin.gruner.larsen@klassekampen.no

«Selv om konflikten spilte seg ut langs etniske linjer, så var den i all hovedsak en politisk og økonomisk krise»

JAMES DEANE, medieforsker