Obama
- Det er en av de mest berømte scenene fra Monty Pythons klassiker «Life of Brian»: Lederen av en revolusjonær jødisk motstandsorganisasjon slår med lidenskap fast overfor tilhengerne at «romerne har aldri gitt jødene noe annet enn fattigdom». Tilhengerne innvender at romerne har brulagt veier, gitt dem utdanningsinstitusjoner og kloakkanlegg. Dette får lederen til å konkludere i triumf: «Ok, men bortsett fra kloakkanlegg, veier, skoler, sykehus, vin og rennende vann, hva har romerne noensinne gitt oss, annet enn fattigdom?»
- Den klassiske scenen ble nylig hentet fram av den slovenske filosofen Slavoj Zizek, som spør om ikke uttalelser fra Barack Obama den siste tida, kan ses i samme lys. «Jeg står for et radikalt brudd med Bushs politikk! Ok, jeg støtter Israel fullstendig, vil holde fast på boikotten, vi skal kanskje bli i Irak ... men bortsett fra det står jeg fortsatt for et radikalt brudd med Bushs politikk». Dette er ikke mindre aktuelt etter at Obama har varslet at han vil trappe ned en krig, for å trappe opp to andre. Zizek skriver at «når Obama snakker om å ha ‘mot til å håpe’ og om ‘forandring vi kan tro på’, er det lett å mistenke at han benytter seg av en forandringens retorikk som er ganske blottet for spesifikt innhold». For som Zizek påpeker: Hva er det egentlig vi skal håpe på, og hva er det som skal forandres til hva? Disse spørsmålene er ytterst betimelige i forbindelse med Obamas besøk i Europa. For som Financial Times påpeker, blir han «mottatt som en Messias», både av den politiske eliten og av mediene. Og det er kanskje ikke så underlig: Etter åtte år med George W. Bush i Det hvite hus, er det lett å la seg forføre av løfter om å forvise Bush-administrasjonen til historiens skraphaug.
- Det er forskjell på Bush og Obama, og det er selvsagt ikke irrelevant hvorvidt USAs neste president heter Barack Obama eller John McCain. Den euforiske og ukritiske stemningen som preger mediebildet i forbindelse med besøket, er likevel et underlig skue. Selv om man lar seg forføre, må det da være mulig å beholde et visst snev av kritisk sans og skepsis overfor hva en ny president kan og vil utrette.
