- Vi har en rik tradisjon for historieskriving her i landet. Også i dag finnes det gode skribenter blant historikerne våre, men ofte ender de med å skrive for hverandre. Nå har vi lyst til å få liv i den gode tradisjonen igjen, sier Frode Molven til Klassekampen. Sjefredaktøren for Spartacus forlag forteller at han har gått med ideen om en historiekonkurranse i lengre tid, men at det først er nå han har «fått ut fingeren», som han sier.

I utlysningsteksten heter det at «Spartacus forlag inviterer norske historikere til å skrive slik at deres egen fascinasjon for historien står frem som det som har drevet dem til å være historikere».

Forlagsredaktør Molven ser en tendens til at den norske historieskrivingen i større grad enn tidligere er rettet mot spesialister, og mener norske historikere med fordel kan hente inspirasjon fra land som Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Sverige.

- I disse landene finnes det flere historikere som løser seg mer opp fra den tradisjonelle formen. Den type eksperimenterende fremstilling har vi foreløpig ikke sett mye til i Norge, sier han, og understreker at dette ikke er ment som en kritikk av den norske historikerstanden.

- Vi ser mer på dette som en mulighet til å ta ut det skribentpotensialet som faktisk er i historikerne våre. De er jo ikke bare kildegranskere, men også fortellere. Det er viktig at vi ser begge disse fasene av historikernes arbeid.

- Ikke for kåsører

Molven understreker at konkurransen også er et eksperiment for forlagets del, og at de ikke har noen veldig strenge kriterier for hva de er ute etter.

- Det er klart at skrivingen, eller stilen, vil være viktig. Men det er ikke gullpenner eller kåsører vi leter etter, det skal være skikkelig historie, og de skal ha materiale de skal behandle på en tilfredsstillende måte. Men konkurransen er åpen også for eksempel for idéhistorikere og religionshistorikere. Man trenger ikke være utdannet på historisk institutt, presiserer han.

Erling Sandmo er førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo, og en av fire jurymedlemmer ved siden av Molven, Dag Solstad og Dorthe Gert Simonsen.

- I en verden preget av tette møter, kan det være vanskelig å se seg tilbake hele tiden, selv om det har sin åpenbare nytteverdi. På sitt mest interessante handler historie om noe som er fjernt og tapt og fremmed, samtidig som man beskriver hva som er fremmed ved det. Vi trenger en historieskriving som reflekterer over hvorfor historie er så interessant, sier han til Klassekampen.

Noe av det vanskeligste, hevder Sandmo, er at historiefaget er så sterkt preget av fortellermåter fra 1800-tallet. Mens andre måter å gjengi virkeligheten på, som billedkunsten og litteraturen, har vært i sterk endring, har historiefaget nærmest stått stille.

- Om noen malte bilder som Tidemand og Gude gjorde det, ville de færreste oppfatte det som en moderne avbildning av virkeligheten. De som bruker disse teknikkene, som Rolf Groven, har et bevisst ironisk forhold til det. Slik er det ikke i historiefaget.

- Er det en fare for at selve formidlingen skal få for stor plass her, og gå på bekostning av selve historiefaget?

- Det får vi ta som det kommer. Men dette er ikke en konkurranse som handler bare om formeksperimentering. En god historiebok kan formidle grunntanken om hvorfor akkurat denne historien er interessant, og den fullkomne historieboken vil også kunne prøve ut et eget språk å fortelle det i. Men det er ikke sikkert at det kommer en slik bok denne gangen heller.

Tar gjerne en til

- Jeg er her først og fremst som oppvakt leser, sier Dag Solstad når Klassekampen spør hva han håpe å bidra med som jurymedlem. Han fortsetter:

- Jeg er svært interessert i historie og popularisering av vanskelig stoff, og håper det kommer godt med når vi skal vurdere disse små oppsatsene, uttaler han, og legger til at han ikke har noen spesielle forventninger til manuskriptene som måtte komme.

- Når det gjelder historie er jeg først og fremst interessert i faget, og veldig altetende, så jeg er åpen for det meste.