Henrik IV

Av William Shakespeare

Oversatt av Edvard Hoem

Regi: Stein Winge

Scenografi: Tine Scwab

Det Norske Teatret, Scene 2

«Henrik IV» er tredje forestilling ut i regissør Stein Winge og Det Norske Teatrets Shakespeare-satsning. Prosjektet ble påbegynt med «Richard II» i 2005, og fortsatte med «Richard III» i fjor høst. Det er altså Shakespeares historiske skuespill som danner utgangspunktet. Men hvis ikke før, så reiste lørdagens premieren spørsmålet om hvilket prinsipp som ligger bak rekkefølgen. Eller om det fins noe slikt prinsipp overhodet?

Valget med å skyve «Richard III» inn som forestilling nummer to, bryter med det historiske og kronologiske skjemaet, siden dette stykket handler om siste etappe av de engelske rosekrigene på 1400-tallet. «Richard III» avslutter med innføringen av Tudor-dynastiet, som var det kongehuset Shakespeare forholdt seg til, i skikkelse av Elisabeth I, og som han etter enkeltes mening også var med på å mytologisere og støtte gjennom framstillingene av borgerkrigenes kaos og redsler i de historiske stykkene.

Man trenger naturligvis ikke å betrakte rosekrigsstykkene som et forsvar for Tudor-myten. Og de oppføres sjelden slik i dag. Men man forventer et regikonsept og en bærende tanke når stykkene oppføres som en serie. Med premieren på «Henrik IV» har jeg vanskelig for å identifisere det - men det kan selvsagt hende at vi har det til gode.

Det som slår en i øynene ved «Henrik IV» er først og fremst at det er blitt en så mye svakere forestilling enn de to foregående. Stein Winge har gjort det unødvendig vanskelig for både publikum og ensemblet når han tilsidesetter den historiske kronologien.

«Richard II», «Henrik IV» (del I og II), og «Henrik V», blir gjerne omtalt som «Henriaden». Betegnelsen viser til en sammenheng i tematikk og motiv, hvor Henrik Bolingbrokes detronisering av Richard II er utgangspunktet for de tre stykkenes diskusjon omkring makt og legitimitet.

I «Henrik IV» er den samme Bolingbroke (Jon Eivind Gullord) konge og tittelperson. Men han er plaget av skyld på grunn av tronranet, og hans tvilsomme legitimitet er også utgangspunktet for det ytre handlingsforløpet. Opposisjon slår ut i åpent opprør, og de som leder opprøret an er den samme adelen som hjalp ham til tronen. I det tredje stykket, «Henrik V», følger vi den neste kongen under hans triumfer på slagmarken. Henrik V er selve heltekongen i engelsk historie, og «Henrik V» regnes gjerne som det mest nasjonalistiske eller patriotiske stykket Shakespeare skrev. De som har sett Kenneth Branaghs film vil forstå hvorfor, og den er herved anbefalt.

Men nettopp nasjonalismen i «Henrik V», gir en god grunn til å sette stykkene opp som en serie. For på sitt dødsleie gir nemlig faren Henrik IV sønnen rådet om å føre kriger i utlandet, for å trekke folks oppmerksomhet bort fra hjemlige problemer. Problemer som har preget hans eget regime - og som ikke minst har utspring i spørsmålet om legitimitet. Shakespeare gir med andre ord anledning til å betrakte nasjonalikonet Henrik V med et mer kritisk blikk.

Det fins andre fascinerende kontraster og sammenhenger. «Henrik IV» handler i stor grad om den kommende Henrik V, Prins Hanke (Pål Sverre Valheim Hagen) og det tvilsomme selskapet han vanker i, på vertshus i Londons mest beryktede strøk. Den fordrukne Sir John Falstaff (Bjørn Sundquist) kan forstås som en reversert farsfigur for prins Hal.

I «Henrik IV» flyttes handlingen gjennomgående mellom de to nivåene. På den ene siden har man kongen og adelen, og på den andre «folket», representert ved sitt mest anarkistiske eller uregjerlige sjikt: drukkenbolter, horer og kjeltringer. Prinsen beveger seg tilsynelatende fritt mellom disse, og på grunn av den utviklingen han gjennomløper i stykket, kan det også karakteriseres som en coming of age-historie.

Stein Winges iscenesettelse er basert på en meget fri bearbeidelse av teksten, samtidig som forestillingen følger det ytre handlingsforløpet fra første til siste scene. Det er umulig å detaljdiskutere tekstbearbeidelsen her, men det sier seg selv at det må gjøres ofre. Mer enn kuttene, er det likevel den frie gjendiktningen av mye av stykkets verbalhumor som trekker til seg oppmerksomhet. Ikke bare fordi ordspillene kan bli i overkant plumpe, men også fordi de inngår i en iscenesettelse hvor ikke noe virkemiddel er spart for å framstille vertshuslivet i Eastchip som et evigvarende hooliganparty.

Trine Schwabs scenografi framstiller en engelsk pub av i dag, dekorert med film- og rocke-plakater, samt sloganet: «No farting». Det siste kan man gjerne lese som et signal om at mye av komikken i denne oppsetningen peker mot underlivet, og ikke bare mot sex og erotikk. Når Bjørn Sundquists Falstaff skal på slagmarken som soldat, viser kroppsspråket og gestene at han enten har gjort i buksene i ren redsel, eller på grunn av framskreden alkoholisme.

Man kan beundre Bjørn Sundquists mot til å gestalte Falstaff på en så frastøtende måte som han ofte blir her. Både utseendemessig, gestisk og verbalt. Men i en oppsetning hvor Falstaff tilraner seg så mye av oppmerksomheten, som Winge og Sundquist lar ham gjøre, blir det desto mer frustrerende at den friheten Falstaff representerer i stykket, i så høy grad knyttes til rene tabuoverskridelser som dette. Falstaffs utseende og vellevnet blir riktignok hele tiden blir påpekt og harselert med. Men det fascinerende ved Falstaff er hans evne til å heve seg over alle bekymringer. Samfunnet, loven, moralen - eller hva som helst.

Slik står Falstaff som en motpol til kong Henrik IV, som jo nettopp får hele livet sitt forsuret av sin respekt for stat, lover og regler. Det er naturligvis slike egenskaper som gjør Falstaff til et attraktivt farssubstitutt i prinsens øyne, eller kanskje det snarere er slik at det er prinsens kjærlighet til Falstaff som gjør prinsen tiltrekkende i våre øyne.

Men man kan naturligvis framstille prinsen som iskald og kalkulerende helt fra begynnelsen av, slik Pål Sverre Valheim Hagen gjør. Valheim Hagen er en ekspressiv og begavet skuespiller, men han har også en tendens til å bli maniert. Denne gangen tror jeg ansvaret bør tillegges Stein Winges regi, eller mangel på sådan. Valheim Hagens prins er kostymert som en hooligan, men når han ikke framstår som løssluppen pøbel, men prins, blir det markert med et nærmest vrengt eller dødt og fraværende blikk. Omtrent som en zoombie. Eller kanskje som et frempek mot alle drapene og krigsforbrytelsene han skal gjøre seg skyldig i, i neste stykke?

Prinsens coming of age er som sagt et viktig motiv i «Henrik IV». Men når prinsen blir framstilt så søvngjengersikkert og kaldt, forsvinner kompleksiteten både i forholdet til faren og Falstaff. I denne oppsetningen blir heller ikke Henrik Percy, eller Hotspur (Espen Løvås), som prinsen dreper under slaget ved Shrewsbury et speilbilde av ham, og et tilsvarende motiv: ungdom mot eldre. Fordi skuespillernes omkring dem er like unge. Bedre blir det ikke ved at skuespillerne i de adelige rollene svever i den villfarelsen at man får scenisk autoritet ved å skrike og rope.

Det er først med Espen Skjønbergs Overdommar at det kommer en autoritet inn på scenen, hvilket er et poeng i seg selv, fordi han representerer loven. Men det kan ikke rette opp den manglende tyngden i resten av forestillingen. Det er også derfor Sundquists Falstaff ikke gjør så sterkt inntrykk. Friheten står ikke i forhold til noe som publikum kan ta på alvor.