Åtte år etter at 1990-tallet ebbet ut gjøres det forsøk på å oppsummere hva slags kunst vi står overfor her og nå på 00-tallet. Blant annet har Astrup Fearnley Museet åpnet «Lights on», en stor mønstring av norsk samtidskunst, og tidsskriftet Kunstjournalen B-Post har viet siste nummer til 00-tallet.

Ett viktig trekk ved dagens kunstscene er de mange kunstnerdrevne galleriene som har gjort seg gjeldende. I motsetning til de store institusjonene og profesjonelle galleristene er det gjerne små visningssteder med stort armslag. Oslos Galleri Galuzin, drevet av Ivan Galuzin og Kristian Skylstad, var ett av disse. De skiftet navn til det popaktige TAFKAG - The Artspace Formerly Known As Galuzin - før det ble nedlagt. Siden den gang har de startet visningsstedet The Brown Cube på Finnskogen.

Det var nettopp Ivan Galuzins verk på Astrup Fearnley-utstillingen Morgenbladets kunstkritiker Tommy Olsson grep til for å peke på noe nytt i samtidskunsten. Han så en kontrast til Matias Faldbakken og Gardar Eide Einarsson, som stiller ut konseptuelle, det vil si idébaserte verk på utstillingen. Galuzins verk er «informasjonsstrippede», mente Olsson, og viste til begrepet «emokonseptualisme» - en ekstra følelsesladd konseptualisme - for å beskrive Galuzins detaljrike og uttrykksfulle verk «Killed by Death».

Galuzin er delvis enig i analysen:

- Emokonseptualisme er forsåvidt en treffende beskrivelse. Men det er ikke noe romantikk i det, mer realisme, det er what you see is what you get. Det er noe romantisk i hvordan Gardar Eide Einarsson bruker subkulturer og fengselstatoveringer i sin kunst. Matias Faldbakken og Gardar Eide Einarsson er symboler på 90-tallets aktualitet, men Faldbakken skiller seg ut ved å være den mest ekstreme i sin generasjon, og jeg føler vi bygger på arven etter ham.

90-tallet dødt

- Hvordan vil dere beskrive kunsten på 00-tallet i kontrast til kunsten på 90-tallet?

- Kunsten i dag er vel strengt tatt litt nullet ut. Det vil si at den ikke har en definert retning, noe som skaper et stort spillerom for unge kunstnere i dag. Dessverre benytter ikke mange denne muligheten til å definere sin egen tid. Vi forakter alltid forrige tiår, så jeg avventer med å ta en stilling til 90-tallet, fordi jeg vet at nostalgien vil prege meg i forhold til denne tiden senere. Men akkurat nå virker 90-tallet dødt og kjedelig, og kunsten reflekterer dette: Nå har vi så mange kriger og så mye dommedagsproblematikk å forholde oss til, noe som gjør det enkelt å operere politisk, men desto verre å finne et relevant spillerom å produsere noe personlig, sier Kristian Skylstad.

Galuzin og Skylstad har blitt framstilt som «visjonære gallerister» som vil gjenopplive de store følelsene.

- Hva synes dere selv om den beskrivelsen?

- Jeg synes det er kvalmende, sier Skylstad.

Følelsesmessig frirom

Men kanskje de selv har lagt opp til den visjonære merkelappen? Kritikeren Johanne Nordby Wernø har på nettstedet kunstkritikk.no hevdet at TAFKAG profilerte seg med «sjeldent pompøse fraser om ånd og sjel og natt,» og konkluderte med at «romantikken er tjukt påsmurt». TAFKAG spurte blant annet: «Hvorfor kan vi ikke fange stillheten i månens bleke rop?», noe som fikk Nordby Wernø til å spørre: «Tuller de med oss?».

- Gjør dere det - ser dere ironisk på romantikken - eller vil enkelt og greit dere ha mer følelser inn på kunstscenen?

Skylstad presiserer:

- Pressemeldingen var formulert av kunstner Kristian Øverland Dahl, han er fri til å mene hva han vil i en pressemelding til vårt visningssted. TAFKAG var et frirom, og det er alt for enkelt å generalisere. I fjor tenkte jeg mye på kjærlighet og lagde arbeider om det. Nå tenker jeg mye på døden og det preger mitt kunstnerskap og mine kuratoriske grep. Jeg sier det jeg mener og mener det jeg sier.

- Ikke romantikk

Ivan Galuzin mener romantikk ikke er det riktige begrepet:

- Romantikk for meg er en svevende geskjeft som har lite med virkeligheten å gjøre. Privat kan jeg være veldig romantisk, men når jeg jobber vil jeg ta seriøst for meg et tema og ta ansvar for det. Det handler om eksistensialisme og de grunnleggende drivkreftene i vår eksistens, som frykt for døden - noe vi alle bygger våre liv på. Der kan man kanskje se en forskjell fra 90-tallet, hvor folk var veldig opptatt av å lage kunst som bare pekte på fenomener i verden, jeg synes det ble ansvarsløst, sier Galuzin.

Kristian Skylstad satte sammen utstillingen Blackout på Galleri Fimbul, der han ville vise fram fotografier uten å teoretisere.

- Mener dere at det er for mye teoretisering rundt kunsten?

- Nei, det er ikke for mye teori i kunsten, men det er definitivt for lite poesi, sier Skylstad.

Middelmådige institusjoner?

Skylstad har uttalt at «Hvis alle unge kunstnere skulle gjort knefall for de store institusjonene hadde vi bare fått en stor masse med middelmådige kunstnere».

- Hva mener dere konkret med «knefall for de store institusjonene», og hva er feilen ved dem i dag?

- Det er bare å ta en tur på Astrup Fearnley så ser du knefallet for de store institusjonene. Jeg er ikke interessert i at resepsjonen til et rederfirma skal få definere mitt virke, sier Skylstad. (Shippingmillionæren Hans Rasmus Astrup grunnla museet i 1993.)

Ivan Galuzin startet tv-prosjektet SKATV sammen med Christian Bould da han var student. Sammen med kuratorvirksomheten har det vært formende for ham, mener Galuzin:

- SKATV og TAFKAG har fungert som de beste skolene for mitt virke, mye bedre enn skolen jeg gikk på.

Bedagelig kunst

Ivan Galuzin mener på sin side at kunstfeltet blir påvirket av de store institusjonene, men at man ikke skal unngå dem for enhver pris:

- Jeg stiller ut på Astrup Fearnley nå og har ikke tatt skade av det, jeg har ikke blitt kommers eller mainstream av den grunn. Men jeg er helt enig at det store flertallet har knefalt og vi har for det meste middelmådige kunstnere. Akkurat som vi også har middelmådige musikere, journalister og leger. Det lages veldig mye ufarlige ting som ikke stiller ubehagelige eller pinlige spørsmål, det lages mye behagelig kunst. Jeg er ikke så interessert i å angripe det, men jeg vil gjerne ha plass til det ubehagelige. Det som krever litt, sier Galuzin.

- Og du vil ha plass til de store følelsene?

- Ja, jo. Men hvilke følelser er små?