Hører sosiologi og sosialisme sammen?

Norsk Sosiologforening inviterer til debatt om emnet på torsdag. I mandagens Klassekampen intervjuet vi historiker Anders Nielsen som har skrevet hovedfagsoppgave om sosiologiens utvikling ved Universitetet i Oslo på 1960-og 70-tallet. Den gangen bedrev forskerne såkalt aksjonsforskning, der de i tillegg til å forske også hjalp dem de forsket på. Fagets nestor Vilhelm Aubert var blant dem. Det er ikke et uttrykk for politiseringen som sosiologien gjennomgikk, mener sosiolog Ottar Brox.

- Professor Auberts aksjonsforskning var genuint faglig motivert, sier Brox.

- Politisk indoktrinering

Brox mener det ikke er noe problem at sosiologer er engasjerte på venstresida:

- Sosiologer har faglige grunner til å stemme på venstrepartier. De vet at stor ulikhet er problemskapende, og venstresida påtar seg å bekjempe dette ondet.

- Det er riktig at det skjedde et forfall på institutt for sosiologi i Oslo på 1970-tallet. Men Nielsen forvrenger historien totalt når han tildeler Vilhelm Auberts aksjonsforskning status som uttrykk for dette forfallet. Forfallet skyldtes særlig at instituttet ble invadert av ml-bevegelsen i den fasen da studenttallet ble tidoblet, og både de uformelle fora og etter hvert også styringsorganene ble dominert av den. Den hadde en destruktiv effekt på det faglige miljøet, som var for svakt til å klare påkjenningen.

Brox ble selv invitert som gjesteforeleser ved instituttet på 1960- og -70-tallet.

- Jeg opplevde å få diskusjoner som jeg la opp til om metodespørmål vridd til vekkelsesmøter av samkjørte ml-studenter, der de klarte å gjøre foreleserens foraktelige politiske holdninger til tema. Seminarledere instruerte også studenter om hvordan intervjusituasjoner kunne brukes til politisk indoktrinering. Det var venstreorienterte lærere, som Vilhelm Aubert, Dag Østerberg og Yngvar Løchen som måtte slåss mot den absurde irrasjonalismen som studentmaoismen representerte.

- Spennende

Også sosiolog Pål Veiden, førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo, skal delta på debatten i regi av Norsk Sosiologforening. Han er enig med Brox i at man må skille mellom venstreorienterte ansatte på instituttet og -ml-påvirkning.

- Det er et skille mellom radikalt inspirert sosiologi og maoistisk inspirert sosiologi, sier Veiden.

- Det ser ikke ut til å ha vært noe skikkelig vurdering av epoken. Kan det ha ført til at gode innsikter og metoder har falt bort?

- Nei, gode metoder vil overleve, og selv om epoken har blitt kalt gullalderen for sosiologien, er jeg ikke sikker på at den var det.

Likevel vil ikke Veiden, som tidligere har vært prosjektleder for tenketanken Civita, påstå at det var lite faglig utbytte av for eksempel aksjonsforskningen som flere bedrev.

- Å ta oppgjør med noe er én ting, å ta livet av noe er noe annet. Det er flere arbeider som kan leses i dag, blant annet Sverre Lysgårds «Arbeiderkollektivet», en studie fra 1960-tallets Moss, Yngvar Løchens «Ideer og realiteter i et psykiatrisk sykehus», og enkelte av Thomas Mathiesens arbeider. Jeg er ikke med på at vi skal begrave dette.

I mandagens Klassekampen sa Marianne Nordli Hansen, professor ved sosiologi på Universitetet i Oslo, at hun ikke ville tilbake til 1960- og -70-tallet, men at hun savnet samfunnskritikk. Få forskere har for eksempel spurt seg om velferdsstatens mål; å svekke forbindelsen mellom hva slags sosial bakgrunn du har og hvordan det går deg i livet.

- Jeg er ikke helt enig, jeg har aldri skjønt poenget med at sosiologiens vesen skal være å hindre reproduksjon av sosiale ulikheter. Jeg mener at faget skal ha et blikk for sosial integrasjon, men det ligger ikke noe politikk i det i utgangspunktet.

Fag i krise

- Det er ingen tvil om at sosiologien var veldig politisert på 1960- og 70-tallet, sier sosiolog Fredrik Engelstad.

Han var i mange år instituttleder ved Institutt for samfunnsforskning i Oslo og arbeider nå ved Universitetet i Oslo.

- Jeg mener at samfunnsforskere skal være samfunnsengasjerte, uten samfunnsengasjement dør sosiologien. Men man kan ikke drive politikk når man driver fag. Faget kom i en krise på 70-tallet, sier han.

Men heller ikke Engelstad mener aksjonsforskning sorterer under fagets krise.

- En variant av aksjonsforskning kan være at du følger en intervensjon, for eksempel en bedriftsreform eller en studiereform, for å se hvordan den går. En annen versjon er at forskeren har en formening om hvordan dette bør gå, og påvirker prosessen. Det synes jeg er pussig når man er forsker. En person med Vilhelm Auberts kvaliteter kunne sikkert håndtere det tilfredsstillende. Men aksjonsforskning stiller særegne krav til refleksjon, og man må man trå veldig varsomt, sier Engelstad.