Middelaldermenneskene, skriver Sigmund Skard, kan vi se klart for oss. Ridderen. Borgeren. Bonden. Men så er det vagantene, «som ikkje høver under nokon formel. Det er landevegs-intelligensen, dei farande studentane.» Det er herfra litteraturtidsskriftet Vagant har tatt navnet sitt - etter det latinske verbet vagari, å flakke omkring, etter studentene som gikk gatelangs og smidde viser.

Dagens vaganter flakker verken omkring eller med blikket - de har offentlig erklært at de skal servere nådeløs kritikk av norsk samtidslitteratur og formidle det beste av oversatt litteratur og teori.

På Vagants kontor midt i Bergen sentrum sitter redaksjonen i en pedagogisk og åpen halvsirkel, og skal gjennom sitt ukentlige redaksjonsmøte. Med unntak av Preben Jordal er Vagant-redaksjonen på plass: Cathrine Strøm, Hans Jacob Ohldieck, Susanne Christensen, Frode Helmich Pedersen, Morten Auklend, Øyvind Vågnes og redaktør Audun Lindholm er omgitt av bunker med tidlige numre, fra starten da Vagant kom i et uhøytidelig avisformat til dagens gjennomillustrerte trykksaker med høy papirkvalitet og rygg som synes i bokhylla.

Å nå ut

«Det beste svenske tidsskriftet er for tida Vagant» har den svenske kritikeren og poeten Malte Persson bemerket tørt. Vagant har i løpet av tiårene fått gode skussmål fra inn- og utland og et ry for å være det beste tidsskriftet for de virkelig litteraturinteresserte.

Det var litteraturstudenter i Oslo som startet tidsskriftet for tjue år siden, etter eget utsagn som følge av «oppglødet idealisme». Første nummer, med Gunnar R. Totland som redaktør, kunne kline til med forsidesaken «Om å spise fiskeboller med Axel Jensen». Det er kritikk av norsk samtidslitteratur, essays og oversettelser Vagant er kjent for.

-Vagant var nok tydeligere tilknyttet en forfattergenerasjon på 90-tallet, sier Audun Lindholm.

Vagant-generasjonen betegner blant andre Henning Hagerup og forlagsredaktør Bjørn Aagenæs, poet Torunn Borge og kritiker Espen Stueland. Ulikt andre tidsskrift er det ikke markante brudd i Vagants historie, med tydelige generasjonsskifter.

- Overgangen til Bergen var så å si utskiftning, det var det tydeligste bruddet, sier Cathrine Strøm om flyttingen til Bergen som etter en overgang ble fullført i 2001.

- Vi forsøker både på å fornye oss og å forvalte en arv. Vagant er ikke et generasjonstidsskrift i streng forstand: Henning Hagerup, som personifiserte Vagant på 90-tallet, er fortsatt den beste litteraturkritikeren i Norge. Det er en glede å kunne trykke jevnlige bidrag fra ham, sier Audun Lindholm.

Visa om Vagant

Vagantvisene i middelalderen kunne ha en riktig fin snert (Vagg med oss, du munkevom! / Fagert skin din måne) og spottediktene rettet seg gjerne mot andre på landeveien, som «endå mykje lettare samla folk ikring seg med skjemt og kunster, og stubbar og stev på folkemålet», som Skard skriver.

Det er lett å assosiere det til forholdet mellom Vagant og Vinduet. Nylig avgåtte Vinduet-redaktør Henrik H. Langeland har harselert over studenters svermeri for Vagant i sin siste roman, der de utbryter «Å lese Vagant er som å bli skutt med diamanter». Og frontene er steile:

- Vinduet under Langeland er et dekadensesymptom uten like. Jeg har 40 årganger Vinduet hjemme. Langelands numre får ikke plass i den samlinga. Det står ingenting der som man ikke kjenner til allerede, det er tannløst. Som et propagandatidsskrift for en behagelig borgelig livsstil uten intellektuelle ambisjoner, sier Audun Lindholm.

Men hva så med Vagant selv? «Avantgardet har alltid en tidning: vägen mot helvetet är stenlagd av små trycksaker» har Ola Larsmo skrevet i Vagant. Han mente likevel Vagant skiller seg ut fra andre tidsskrift, med Kjell Askildsen-intervju side om side med tekster om John Irving eller rockemusikk.

Men omkvedet i kritikken av Vagant har vært at det er for teoretisk og tungt.

- Det er et argument jeg ikke forstår. Jeg kom selv over et eksemplar som 17-åring og syntes det var merkelig og tiltalende. Jeg ville aldri falt for et tidsskrift som Samtiden på samme måten. Vagant vil noe med litteraturen, en slik vilje er ofte yngre lesere oppmerksomme på, sier Audun Lindholm.

Tidligere Vagant-redaktør Espen Stueland møtte også Vagant på videregående, den gangen de hadde gateselgere: «ved siden av konkurrenter som solgte Klassekampen, IS, Gateavisa, buttons.» Siden det opplagsmessige høydepunktet på 1990-tallet, da Vagant ble trykket i 4000 eksemplarer har det dalt. Damm, som har overtatt som økonomiske støttespillere etter at de mangeårige eierne Aschehoug takket for seg, høyner opplaget til 2000 i løpet av dette året, og til tross for en økning i abonnementstallet på 20 prosent det siste året og god løssalgsdistribusjon er det lave abonnementstall for et blad med ry som ett av Nordens viktigste litteraturtidsskrift. Er dagens redaksjon bare skjønnånder, og ikke kremmere?

- Nei. Vi har ikke gateselgere, men drar på arrangementer og tekstmesser, og jobber for å få bladet synlig, sier Cathrine Strøm.

Middelvei

De tidligere redaksjonsmedlemmene Preben Jordal og poeten Pedro Carmona-Alvarez, proklamerte i en leder at de ville stake ut veien mellom den vanlige breddedekningen av litteratur - Vinduet - og inneforståtte formeksperimenter som smalere avantgardemiljøer kan bedrive - slik det nå nedlagte tidsskriftet LUJ ble anklaget for. Med deres ord: En vei mellom tidligere Vinduet-redaktør Steffen Sørums «snackbar» og LUJs «sanatorium».

- Vi ligger mellom der et sted. Vi har ikke drevet mye med tekster som er typiske for avantgardetidsskrift og har ikke gått i retning mot Vinduet, sier Frode Helmich Pedersen.

Øyvind Vågnes argumenterer for at Vagants identitet ikke er så motkulturell som mange tror:

- Vår redaksjonelle arbeid er aldri definert av en aktiv sammenligning med det som skjer for øvrig, vi forholder oss ikke til Vinduet eller andres profil i redaksjonsarbeidet.

Krass kritikk og klamt klima

Den vendingen i Vagant som har fått mest oppmerksomhet de siste årene tilskrives redaksjonsmedlemmene Frode Helmich Pedersen og Preben Jordal: Vagant skulle bedrive krass kritikk av norsk samtidslitteratur. Det har bladet gjort tidligere. Men denne gangen ble det en uttalt del av Vagants identitet.

- Hvor går grensen mellom å være kritiske og å iscenesette seg som «de eneste som taler en samstemt kritikerstand midt imot»? Er dere bekymret for å heroisere den posisjonen?

- Jeg vil ikke en gang gå inn på det premisset, sier Preben Jordal.

- Problemet i Norge er at mange mener man skal hegne om samtidslitteraturen som en slags truet dyreart. Det tjener ingen. Dette er jo blant annet en bransje med et apparat som kverner ut bøker.

De siste årene har det vært uenighet om linja, og Vagant har satset mer på å introdusere nyere teori og se på strømningene i internasjonal litteratur som hvordan performativitet påvirker litteraturen.

- Det bør være et mål å belyse teoretiske strømninger som ikke nødvendigvis har fått et «gjennombrudd» her til lands, hovedoppgaven til Vagant bør være å være en impulsgiver, sier Hans Jacob Ohldieck.

Underliggende uenighet

Selv om redaksjonen poengterer at de ikke er noe vestlandsmagasin mener de det var et godt grep at bladet ble flyttet til Bergen i 2001, noe de mener gir dem en sunn distanse til forlagsbransjen og fører til en sammensatt redaksjon, ikke en klikk.

- Vagant snakker ikke med en stemme. Det gjør kanskje at vi blir sett på som mer tilbaketrukne, mediene vet at man ikke kan gripe til Vagant som en sånn type debattant, sier Cathrine Strøm.

Det mye omtalte Bergensmiljøet av forfattere kommer også Vagant til gode, mener Susanne Christensen:

- Men vi forsøker å stå med to bein i begge leirene: både universitetet og forfattermiljøet.

Forfattermiljøet er heller ikke enhetlig - én del av redaksjonen arbeider med poesifestivalen Audiatur, en annen orienterer seg mot annen litteratur. Og på ett og samme redaksjonsmøte snakker én om at begeistringen som fantes over poststrukturalistisk teori er over, mens en annen reagerer bruken av fortidsform om poststrukturalismen.

- Vi har en "produktiv heterogenitet", sier Øyvind Vågnes:

- Det vil si at vi krangler om alt. Ned til minste detalj.