I Danmark har det oppstått debatt rundt utgivelsen av Åsne Seierstads nye bok «De krenkede». Journalist og forfatter Flemming Rose hadde en kritisk anmeldelse av boken på trykk i Jyllands-Posten. Blant annet påpekte han flere faktafeil i boken, som at tsjetsjenske opprørere skulle ha samarbeidet med tyskerne under den andre verdenskrig. Åsne Seierstad tilbakeviste en rekke av disse påstandene i en svarkronikk i samme avis.

Men Flemming Rose stiller seg også kritisk til de litterære teknikkene som Åsne Seierstad benytter seg av. Blant annet blir en gutt som heter Timur beskrevet ved hjelp av indre monolog i bokens åpningskapittel. Bruken av slike grep i journalistiske reportasjer omtales ofte som fortellende journalistikk, eller nyjournalistikk.

Rose omtalte også disse litterære grepene som «Åsne Seierstads metode». Resultatet av ordskiftet mellom Seierstad og Rose er at de skal møtes til debatt i Danmark i slutten av februar. Temaet er en prinsippiell diskusjon om hvor grensene går mellom litteratur og journalistikk.

Alltid et mål

- I Danmark har det vært en debatt rundt din nyeste bok, «De krenkede». I den forbindelse har du uttalt at debatten i Danmark er oppegående og intellektuell, mens i Norge er den slapp. Hva er det som gjør at du er misfornøyd med den norske debatten?

- Da jeg ga ut min bok om Tsjetsjenia håpet jeg at den skulle skape debatt om overgrepene som finner sted der. Det skjedde ikke. Det er knapt blitt gjort noe journalistikk på overgrepene i Nord-Kaukasus i etterkant av utgivelsen, et tema som fortjener større oppmerksomhet, både lokalt, men også når det gjelder Norges forhold til Russland og hvordan vi forholder oss til menneskerettighetsovergrepene i vårt naboland.

- Det samme gjelder Aage Borchgrevinks bok fra samme område «Den usynlige krigen». Det har vært vanskelig å få journalister til å følge opp tråder fra bøkene våre. I Danmark blir man i alle fall møtt med kritikk. Flemming Rose, som anmeldte boken min, har lang erfaring fra Russland. I tillegg kjenner han problematikken i Tsjetsjenia godt.

- Innlegget du skrev i Jyllands-Posten for å svare på kritikken fra Flemming Rose, kalte du «Min metode». Hva er din metode?

- Min metode har alltid et mål. Boken om Tsjetsjenia er ment å rette fokus mot det som skjer der. Gi dem vi sjelden hører en stemme, det være seg barna som vokser opp i krig eller torturofre og krigsskadde. Når jeg skriver en bok, bruker jeg mye tid på å finne en måte å få budskapet fram på.

- I «De krenkede» har jeg brukt en litterær teknikk som tvinger leserne rett inn problematikken. I bokens åpningskapittel skriver jeg om en gutt som heter Timur. Hans barndom er preget, og krenket, av krigen, og leserne får muligheten til å følge han gjennom brutaliteten. Andre kapitler er mer tradisjonelle i form.

Indre monolog

- Rose sier om boken at det er blitt en flott fortelling, men han vet ikke om han skal tro på den. En av grunnene til dette er bruken av indre monolog. Er den litterære teknikken du bruker for radikal, slik at du forlater det dokumentariske og beveger deg over i fiksjonens verden?

- Alt som står i boken er basert på det menneskene jeg møtte har fortalt meg. Når jeg skriver hva Timur tenker eller føler, så er det alltid basert på hva han han har fortalt meg i intervjuer og samtaler. Jeg kunne bygd opp hele boken som et langt intervju, der eksempelvis Timur forteller hvor redd han var, hva han følte da han rømte hjemmefra, hva han tenkte da han drepte løshunder i et forsøk på å overvinne følelsen av maktesløsheten.

- Historien hans er så sterk at den ville slått nesten uansett hvordan man fortalte den. Men jeg valgte den litterære reportasjeteknikken, og vil hevde at den er like tro mot hendelser som tradisjonell journalistikk, men langt vanskeligere å beherske, da du trenger langt mer bakgrunnsinformasjon enn når man begrenser seg til spørsmål og svar. All journalistikk bygger på en rekonstruksjon. Dermed blir nøyaktighetsgraden den samme om jeg skriver indre monolog, åpen monolog, eller et spørsmål og svar.

- Selv om indre monolog er mest brukt i litterære fiksjoner, er det ikke noe i veien for å bruke dette i reportasjelitteratur. Når jeg skriver om Timur i innledningskapitlet og bruker formen «Han tenkte», er dette like etterrettelig som om jeg skulle skrevet «Timur sa til meg at han tenkte».

Nyorientalisme

- I siste utgave av Morgenbladet kommer forfatteren Fatemeh Keshavarz med en kritikk av deg. Hun hevder blant annet at «Bokhandleren i Kabul» er uttrykk for det hun kaller nyorientalisme. Anklagen går ut på at tilnærmingen er sensasjonspreget og kun fokuserer på de negative sidene ved kulturen. Hvordan stiller du deg til den kritikken?

- Folk får kalle det jeg skriver hva de vil. Jeg kaller det fremdeles journalistikk. Journalistikk er først og fremst basert på valg; hva ønsker jeg å formidle, hva ønsker jeg å fokusere på. Mitt formål med "Bokhandleren i Kabul" var å forsøke å forstå en av søylene i det afghanske samfunnet - familien.

- At jeg valgte en litt utradisjonell familie, har selvsagt preget boken, men jeg mener likevel at familiestrukturene og maktmønsteret i boken er svært typiske. Jeg vil også understreke at jeg har fått telefoner og brev fra afghanske kvinner som sier at de kjenner seg igjen i boken, men at i de fleste familiene er forholdene langt verre.

- En kvinne sa at hun gjennom boken kunne «lukte sin egen familie». Når Keshavarz kritiserer meg for å være for negativ, mener jeg hun bommer, for når det gjelder de generelle vilkårene for kvinner i Afghanistan, så er de stort sett preget av undertrykkene familieforhold og strukturer - i langt sterkere grad enn i familien jeg bodde hos.

- Hva er det som skiller den utenlandske mottagelsen av dine bøker fra den norske?

- De som møter opp, har alltid lest boka, de er interessert i den, i temaet, i metoden, og ikke i min person. Man møter godt forberedte journalister som gjerne er eksperter på området. I forhold til den personfokuserte journalistikken i Norge, med enkelte unntak selvsagt, er det en lettelse å snakke om arbeidet mitt i utlandet.