Norsk Shakespeare og teater-tidsskrift er ute med et nytt nummer viet både den norske og den utenlandske samtidsdramatikken. I et intervju med Klassekampen på lørdag, hevder tidsskriftredaktør Therese Bjørneboe at det alternative teateret har en svak tradisjon i Norge og at norske dramatikere som Jon Fosse, Cecilie Løveid, Finn Iunker og Arne Lygre settes opp i utlandet uten at de får særlig oppmerksomhet eller anmeldelser her hjemme. Klassekampen snakket med to samtidsdramatikere for å få deres syn.

Lite nyskrevet

? Det er litt merkelig at ikke interessen for nyskrevne ting er større i Norge, sier Finn Iunker (34). Nå er han aktuell med to urpremierer i Belgia, henholdsvis med stykkene «Iphigeneia» og «Dealing With Helen» som spilles i Gent og Antwerpen. Iunker har skrevet fem stykker, og enkelte av disse har vært vist i en rekke vest-europeiske land. Oppsetninger her hjemme har vært begrenset til en belgisk gjesteopptreden i Bergen med stykket «The Answering Machine» og en norsk versjon av stykket «Play Alter Native», som høsten 2001 ble spilt i Oslo, Bergen og Trondheim.

? Det ville vært merkelig hvis avisene bare trykket gamle artikler eller forlagene bare ga ut klassikerne, sier Iunker, som mener det er slik de norske institusjonsteatrene holder på.

? I et landskap som er så tekstorientert, altså en type teater der man stort sett setter opp stykker mer enn å lage danseteater eller rene visuelle forestillinger, er det veldig merkelig at det ikke er større interesse for nyskrevne stykker. Man kan jo spørre seg om hvorfor det er sånn, men det virker som om det ikke er et profesjonelt apparat til å ta hånd om de talentene som finnes.

Yrkesforbud

I siste nummer av Norsk Shakespeare og teater-tidsskrift har Iunker skrevet en artikkel stilet som et brev til en av skuespillere i kompaniet som for tiden setter opp stykkene hans i Belgia. Brevet inneholder noen friske spark til det norske teater- og litteraturmiljøet. Blant annet skriver han at han i realiteten har yrkesforbud i eget land.

? Det er en følge av at jeg skriver innenfor en tradisjon som ikke er så sterk i Norge. Måten jeg skriver på gjør at disse litt fattige teatermiljøene ikke har forutsetninger for å forstå det jeg skriver. Men det merkelige er at alle andre forstår det.

? Er det vanskelig å bli profet i eget land?

? Jeg blir ikke profet på Nationalteatret i hvert fall, ler han.

I artikkelen skriver han videre at: «Her oppe, hvor fattigdommen sprer seg i takt med de nyrikes uforskammethet, er synet på blant annet originalitet så pervertert at det i norsk litteratur i dag bare finnes en roman (en søtladen oppvekstskildring) og en diktsamling (der dikteren forsøker å være «kritisk» ? til språket).»

Ifølge Iunker er den dramatiske sjangeren mer eller mindre forsvunnet, i likhet med den essayistiske.

? Folk har kanskje litt vanskelig for å se at det jeg egentlig driver med er litteratur og ikke teater. Et problem i norsk forlagsverden er at de ikke har kapasitet til å forstå, og kanskje heller ikke interesse for, denne type litteratur. Man tror at teatrene fortsatt er forlagenes forlengede arm. Hvis et stykke ikke blir satt opp på Nationalteatret eller Oslo Nye, betyr det at stykket ikke er godt nok. Enhver som har kjennskap til teater vet jo at stykkets kvaliteter ikke har så mye å si for om et norsk institusjonsteater setter det opp eller ikke. Den andre delen av dette er at hvis man fjerner sjangermangfoldet, fjerner man samtidig forståelsen for hva som er spesifikt for den enkelte sjanger. Egentlig er det også et litteraturestetisk valg for meg å gå inn i dramatikken. Dramatikken er en klassisk sjanger som er helt marginalisert i vår tid. Derfor blir den en veldig interessant sjanger å forsøke å lage litteratur innenfor, selv om det blir litt vanskeligere.

Selvstendig kunstform?

? Du skriver at du er født og oppvokst i et land der teater, om vi skal være strenge, vel neppe kan sies å eksistere som selvstendig kunstform. Hva mener du?

? Om vi skal være strenge, ja. Norge er en ganske ung nasjon, og landet grisgrendt bebygd. Det fins veldig lite teater i distriktene, og det finnes nesten ingen teaterkultur. En får aldri festet teater i norsk bevissthet på samme måte som litteratur og billedkunst. I tillegg kan man si at Den Nationale Scene i Bergen er en slags dårlig kopi av Nationalteatret i Oslo, Nationalteatret en dårlig kopi av Dramaten i Stockholm og Det kongelige danske, som igjen blir en god kopi av det som skjer i Berlin, ler Iunker.

? På den andre siden har vi et moderne samfunn som får det meste av musikk, litteratur og film direkte fra stedene hvor de gode tingene lages. Dermed blir det ikke merkelig at noen lager musikk i Tromsø og blir stjerner i Europa. Slik er det ikke i teatret. Det eneste innblikk vi har i moderne teater er gjennom det arbeidet som gjøres av Teatergarasjen i Bergen, Black Box i Oslo og Teaterhuset Avantgarden i Trondheim.

? Bjørneboe sier at Norge ikke har tradisjon for alternativt teater og at vi kanskje trenger en mer åpen generasjonskamp i teatret. Er du enig i det?

? Kampen har ført til at en del av det som lages av teater lages utenfor institusjonene i dag. Men det man først og fremst trenger i Norge er teaterkritikk. Det er veldig merkelig at teateret framstår som så lukket, nærmest som en sekt. Man hører aldri kritikk innenfra teateret slik man gjør i billedkunstverdenen og fra litteraturmiljøet. Man har heller ingen ordentlig teaterkritikerstand slik jeg ser det. Man gjør det heller til en dyd at man ikke leser stykket før man går og anmelder. Å være dårlig forberedt blir en dyd. Det synes jeg er rart.

? Hvordan opplever du det at du får mye oppmerksomhet i utlandet, uten å få anmeldelser her hjemme?

? Det har jeg faktisk ikke tenkt på før. Det blir jo en merkelig situasjon, men jeg vet ikke helt hva det betyr. På en måte blir det som å sitte i kloster i byen Bergen og jobbe, og så tar man arbeidet med seg ut og får respons på det et annet sted. Jeg er jo blitt mer vant til at ting blir litt opp ned. Det er langt til Brussel, men lenger til Oslo, sier han.

Tungt system

Cecilie Løveid er en annen norsk dramatiker som har markert seg både nasjonalt og internasjonalt. Siden 1970-tallet har hun arbeidet parallelt med ulike litterære sjangre. Hennes stykke «Østerrike» er nettopp blitt tatt av plakaten på Kaleidoskopet i København, der dramatikeren også bor. Hvordan opplever hun at situasjonen er for norsk samtidsdramatikk?

? Man får lite oppmerksomhet, sier Løveid. ? I Norge er institusjonsteateret bygget på arven fra 1700-tallet, der man har vært opptatt med nasjonsbyggingstenking, den kulturelle arv og språkpolitikk. Hvis jeg skriver et stykke på norsk, så kan jeg ikke settes opp på Det norske teateret. Det finnes mange uinspirerende sperrer mellom noe progressivt i teaterkunsten og dramatikere. Dette er et system som hindrer veldig mange til å legge seg i selen for å oppnå noe. Hvis man er ung og vil gjøre noe spennende er det naturlig å gå til steder hvor man kan få prøvet ut ting direkte og hvor man ikke trenger å skrive det kjempekorrekte stykket for kanskje å bli antatt. Man finner andre veier å bli kreativ på, og jeg tror at institusjonsteatrene slik har mistet mange gode kandidater.

Løveid hevder også at siden hun kom på banen på 1970-tallet har det eksistert en regionstankegang i norsk teater.

? Grunnen til at jeg fikk debutere på Den nationale scene i Bergen var rett og slett fordi jeg var fra byen. Det hjelper jo at alle onklene, tantene og fetterne skal komme og se, ler hun. ? Slik det ser ut for meg er på mange måter ikke tekningen på norske teater så veldig annerledes i dag.

? Hva er forskjellen mellom det norske og det utenlandske teatermiljøet?

? Jeg tror at hvert land har sine varianter av problemer med institusjoner. I teatre arbeider man innenfor realismen og naturalismen. Hele tenkningen om teater som kunstfelt ligger tilbake. Dette er ikke spesielt norsk selv om det norske ligger tilbake i vesteuropeisk forstand. Listen for hva man kan gjøre i Norge er enda lavere fordi man er så oppbundet i tradisjon. Problemet mitt er hvor lenge man har tålmodighet til å forholde seg til institusjonen. Det føles som om jeg har vært for tålmodig.

? Du får mye oppmerksomhet i utlandet, uten at det speiles i anmeldelser her hjemme. Hvordan opplever du dette?

? Da jeg hovedsakelig var skjønnlitterær forfatter følte jeg meg mye mer anerkjent enn jeg gjør nå når jeg arbeider som dramatiker. Da jeg ga ut diktsamlingen «Spilt nye dikt» på Kolon i 2000 fikk jeg kjempeoppmerksomhet. Det var en helt annen verden! Man kan si at så lenge anmelderne ikke er kvalifisert for feltet de skal dekke, så kan vi aldri vinne. Kulturjournalistene og anmelderne har ikke bakgrunn for å gå på noe annet enn det representerende teater. Det ville ikke gått i det litterære feltet, eller i billedkunsten, du ville vært utkonkurrert med en gang, sier hun. ? Snakker vi om en døende kunstart?

Norsk Shakespeare og teater-tidsskrift er ute med et nytt nummer viet både den norske og den utenlandske samtidsdramatikken. I et intervju med Klassekampen på lørdag, hevder tidsskriftredaktør Therese Bjørneboe at det alternative teateret har en svak tradisjon i Norge og at norske dramatikere som Jon Fosse, Cecilie Løveid, Finn Iunker og Arne Lygre settes opp i utlandet uten at de får særlig oppmerksomhet eller anmeldelser her hjemme. Klassekampen snakket med to samtidsdramatikere for å få deres syn.

Lite nyskrevet
? Det er litt merkelig at ikke interessen for nyskrevne ting er større i Norge, sier Finn Iunker (34). Nå er han aktuell med to urpremierer i Belgia, henholdsvis med stykkene «Iphigeneia» og «Dealing With Helen» som spilles i Gent og Antwerpen. Iunker har skrevet fem stykker, og enkelte av disse har vært vist i en rekke vest-europeiske land. Oppsetninger her hjemme har vært begrenset til en belgisk gjesteopptreden i Bergen med stykket «The Answering Machine» og en norsk versjon av stykket «Play Alter Native», som høsten 2001 ble spilt i Oslo, Bergen og Trondheim.

? Det ville vært merkelig hvis avisene bare trykket gamle artikler eller forlagene bare ga ut klassikerne, sier Iunker, som mener det er slik de norske institusjonsteatrene holder på.

? I et landskap som er så tekstorientert, altså en type teater der man stort sett setter opp stykker mer enn å lage danseteater eller rene visuelle forestillinger, er det veldig merkelig at det ikke er større interesse for nyskrevne stykker. Man kan jo spørre seg om hvorfor det er sånn, men det virker som om det ikke er et profesjonelt apparat til å ta hånd om de talentene som finnes.

Yrkesforbud
I siste nummer av Norsk Shakespeare og teater-tidsskrift har Iunker skrevet en artikkel stilet som et brev til en av skuespillere i kompaniet som for tiden setter opp stykkene hans i Belgia. Brevet inneholder noen friske spark til det norske teater- og litteraturmiljøet. Blant annet skriver han at han i realiteten har yrkesforbud i eget land.

? Det er en følge av at jeg skriver innenfor en tradisjon som ikke er så sterk i Norge. Måten jeg skriver på gjør at disse litt fattige teatermiljøene ikke har forutsetninger for å forstå det jeg skriver. Men det merkelige er at alle andre forstår det.

? Er det vanskelig å bli profet i eget land?

? Jeg blir ikke profet på Nationalteatret i hvert fall, ler han.

I artikkelen skriver han videre at: «Her oppe, hvor fattigdommen sprer seg i takt med de nyrikes uforskammethet, er synet på blant annet originalitet så pervertert at det i norsk litteratur i dag bare finnes en roman (en søtladen oppvekstskildring) og en diktsamling (der dikteren forsøker å være «kritisk» ? til språket).»

Ifølge Iunker er den dramatiske sjangeren mer eller mindre forsvunnet, i likhet med den essayistiske.

? Folk har kanskje litt vanskelig for å se at det jeg egentlig driver med er litteratur og ikke teater. Et problem i norsk forlagsverden er at de ikke har kapasitet til å forstå, og kanskje heller ikke interesse for, denne type litteratur. Man tror at teatrene fortsatt er forlagenes forlengede arm. Hvis et stykke ikke blir satt opp på Nationalteatret eller Oslo Nye, betyr det at stykket ikke er godt nok. Enhver som har kjennskap til teater vet jo at stykkets kvaliteter ikke har så mye å si for om et norsk institusjonsteater setter det opp eller ikke. Den andre delen av dette er at hvis man fjerner sjangermangfoldet, fjerner man samtidig forståelsen for hva som er spesifikt for den enkelte sjanger. Egentlig er det også et litteraturestetisk valg for meg å gå inn i dramatikken. Dramatikken er en klassisk sjanger som er helt marginalisert i vår tid. Derfor blir den en veldig interessant sjanger å forsøke å lage litteratur innenfor, selv om det blir litt vanskeligere.

Selvstendig kunstform?
? Du skriver at du er født og oppvokst i et land der teater, om vi skal være strenge, vel neppe kan sies å eksistere som selvstendig kunstform. Hva mener du?

? Om vi skal være strenge, ja. Norge er en ganske ung nasjon, og landet grisgrendt bebygd. Det fins veldig lite teater i distriktene, og det finnes nesten ingen teaterkultur. En får aldri festet teater i norsk bevissthet på samme måte som litteratur og billedkunst. I tillegg kan man si at Den Nationale Scene i Bergen er en slags dårlig kopi av Nationalteatret i Oslo, Nationalteatret en dårlig kopi av Dramaten i Stockholm og Det kongelige danske, som igjen blir en god kopi av det som skjer i Berlin, ler Iunker.

? På den andre siden har vi et moderne samfunn som får det meste av musikk, litteratur og film direkte fra stedene hvor de gode tingene lages. Dermed blir det ikke merkelig at noen lager musikk i Tromsø og blir stjerner i Europa. Slik er det ikke i teatret. Det eneste innblikk vi har i moderne teater er gjennom det arbeidet som gjøres av Teatergarasjen i Bergen, Black Box i Oslo og Teaterhuset Avantgarden i Trondheim.

? Bjørneboe sier at Norge ikke har tradisjon for alternativt teater og at vi kanskje trenger en mer åpen generasjonskamp i teatret. Er du enig i det?

? Kampen har ført til at en del av det som lages av teater lages utenfor institusjonene i dag. Men det man først og fremst trenger i Norge er teaterkritikk. Det er veldig merkelig at teateret framstår som så lukket, nærmest som en sekt. Man hører aldri kritikk innenfra teateret slik man gjør i billedkunstverdenen og fra litteraturmiljøet. Man har heller ingen ordentlig teaterkritikerstand slik jeg ser det. Man gjør det heller til en dyd at man ikke leser stykket før man går og anmelder. Å være dårlig forberedt blir en dyd. Det synes jeg er rart.

? Hvordan opplever du det at du får mye oppmerksomhet i utlandet, uten å få anmeldelser her hjemme?

? Det har jeg faktisk ikke tenkt på før. Det blir jo en merkelig situasjon, men jeg vet ikke helt hva det betyr. På en måte blir det som å sitte i kloster i byen Bergen og jobbe, og så tar man arbeidet med seg ut og får respons på det et annet sted. Jeg er jo blitt mer vant til at ting blir litt opp ned. Det er langt til Brussel, men lenger til Oslo, sier han.

Tungt system
Cecilie Løveid er en annen norsk dramatiker som har markert seg både nasjonalt og internasjonalt. Siden 1970-tallet har hun arbeidet parallelt med ulike litterære sjangre. Hennes stykke «Østerrike» er nettopp blitt tatt av plakaten på Kaleidoskopet i København, der dramatikeren også bor. Hvordan opplever hun at situasjonen er for norsk samtidsdramatikk?

? Man får lite oppmerksomhet, sier Løveid. ? I Norge er institusjonsteateret bygget på arven fra 1700-tallet, der man har vært opptatt med nasjonsbyggingstenking, den kulturelle arv og språkpolitikk. Hvis jeg skriver et stykke på norsk, så kan jeg ikke settes opp på Det norske teateret. Det finnes mange uinspirerende sperrer mellom noe progressivt i teaterkunsten og dramatikere. Dette er et system som hindrer veldig mange til å legge seg i selen for å oppnå noe. Hvis man er ung og vil gjøre noe spennende er det naturlig å gå til steder hvor man kan få prøvet ut ting direkte og hvor man ikke trenger å skrive det kjempekorrekte stykket for kanskje å bli antatt. Man finner andre veier å bli kreativ på, og jeg tror at institusjonsteatrene slik har mistet mange gode kandidater.

Løveid hevder også at siden hun kom på banen på 1970-tallet har det eksistert en regionstankegang i norsk teater.

? Grunnen til at jeg fikk debutere på Den nationale scene i Bergen var rett og slett fordi jeg var fra byen. Det hjelper jo at alle onklene, tantene og fetterne skal komme og se, ler hun. ? Slik det ser ut for meg er på mange måter ikke tekningen på norske teater så veldig annerledes i dag.

? Hva er forskjellen mellom det norske og det utenlandske teatermiljøet?

? Jeg tror at hvert land har sine varianter av problemer med institusjoner. I teatre arbeider man innenfor realismen og naturalismen. Hele tenkningen om teater som kunstfelt ligger tilbake. Dette er ikke spesielt norsk selv om det norske ligger tilbake i vesteuropeisk forstand. Listen for hva man kan gjøre i Norge er enda lavere fordi man er så oppbundet i tradisjon. Problemet mitt er hvor lenge man har tålmodighet til å forholde seg til institusjonen. Det føles som om jeg har vært for tålmodig.

? Du får mye oppmerksomhet i utlandet, uten at det speiles i anmeldelser her hjemme. Hvordan opplever du dette?

? Da jeg hovedsakelig var skjønnlitterær forfatter følte jeg meg mye mer anerkjent enn jeg gjør nå når jeg arbeider som dramatiker. Da jeg ga ut diktsamlingen «Spilt nye dikt» på Kolon i 2000 fikk jeg kjempeoppmerksomhet. Det var en helt annen verden! Man kan si at så lenge anmelderne ikke er kvalifisert for feltet de skal dekke, så kan vi aldri vinne. Kulturjournalistene og anmelderne har ikke bakgrunn for å gå på noe annet enn det representerende teater. Det ville ikke gått i det litterære feltet, eller i billedkunsten, du ville vært utkonkurrert med en gang, sier hun. ? Snakker vi om en døende kunstart?