Forholdet mellom diktning og politikk var tema for årets seminar, og Håvard Nilsen benyttet anledningen til å foreslå at begrepet om kulturradikalisme, skulle legges dødt en gang for alle.
? Begrepet tåkelegger mer enn det klargjør. Det er både overfylt med assosiasjoner og samtidig tomt for innhold, sa Nilsen, og ramset opp byintellektualisme, friere seksualmoral, kvinnefrigjøring, psykoanalyse, Hoel, Øverland, Krog, Dagbladet, alpelue, Borgen og profilgenerasjonen som et knippe av våre assosiasjoner til begrepet. Ifølge Nilsen er det ingenting som binder sammen disse assosiasjonene. Det er heller ingen rød tråd mellom de ulike fasene man vanligvis deler kulturradikalismen inn i.
Pioneren Brandes
Det har vært vanlig å skille mellom tre faser av kulturradikalisme i Norge. Første fase fant sted i 1870-årene inspirert av den danske litteraturkritikeren Georg Brandes. Retten til fri forskning og den frie tanke ? i kamp mot stat og kirke ? var bærende for dette prosjektet. Brandes introduserte Dostojevskij og Nietzsche for det nordiske publikummet. Han var en fryktet og respektert skribent, og forfattere som ønsket seg opp og fram, gjorde lurt i å holde seg inne med Georg Brandes.
Brandes engasjerte seg mot dobbeltmoral, hykleri og seksualfiendtlighet. Han røk uklar med Bjørnson etter at Bjørnson hadde tatt til orde for at mannen og kvinnen skulle være rene før de trådte inn i ekteskapet.
? Det er Nordens råttenskap dette vås om kjønnsdyden, det er det som avler serviliteten, løgnen, onanien, bleksotten, alt det som gjør mennene umandige og kvinnene affekterte, svarte Brandes Bjørnson.
Dessuten var prosjektet til Brandes politisk kontroversielt, minte Nilsen om:
? Begrepet 'fritenker' var ensbetydende med samfunnsfiende i visse kretser på denne tiden, forstått som en ugudelig, nedbrytende holdning
Nye faser
Andre fase av kulturradikalismen lokaliseres vanligvis til Sigurd Hoel og Arnulf Øverlands engasjement på 1930-tallet, interessen for psykoanalyse, mellomkrigstidas marxisme og miljøet rundt tidsskriftet Mot Dag. Profilgenerasjonen, med Solstad og Vold som de sentrale navnene, kalles ofte kulturradikalismens tredje fase, mens Eivind Tjønneland i vår tid har etterlyst en fjerde fase som kan gå til angrep på «lemenmarsjen mot Gud» i norsk 90-tallslitteratur. Foreløpig har ingen tatt Tjønnelands oppfordring.
Det er kanskje like greit, skal vi tro Håvard Nilsen. For ifølge Nilsen er det ingen grunn til å binde sammen disse ulike fasene gjennom merkelappen «kulturradikalisme».
? Begrepet er ikke en epokebetegnelse, det er heller ikke et begrep for en bevegelse eller intellektuell retning. Hva skal begrepet bety? spurte Nilsen retorisk.
Meningsinnholdet i de ulike fasene av det vi kaller kulturradikalisme har ifølge Nilsen, skiftet med de historiske epokene.
? Meningsinnholdet ? kampen for frihet i vid forstand ? vil måtte omfatte liberalere i 1870-årene, kommunister i 1930-årene, som så ble liberalister igjen på 1950-tallet, og så en ny runde med kommunister igjen på 1970-tallet, hvorav mange ble liberalister igjen i 1980-årene. Dertil kommer at betydning av liberaler og kommunist endrer mening underveis, sa Nilsen.
Heller positivist
Problemet med begrepet er ifølge Nilsen at det hindrer oss i å forstå de historiske figurene som sorterer under denne merkelappen. Begrepet berøver historiske personer og epoker sin særegne historiske kontekst. Det gir langt mer mening å se på Brandes som
positivismens far i Norden, mente Nilsen, med de norske filosofene Schjeldrup og den unge Arne Næss som videreførere. Disse tidlige positivistene slåss ifølge Nilsen mot all kunnskap som ikke kan erfares med sansene og tas og føles på.
Dette er en ganske annerledes intellektuell strømning enn det vi forbinder med seinere faser av kulturradikalismen.
? Forskjellene mellom Georg Brandes og Dag Solstad er for enorme til å rettferdiggjøre at de tilhører fase en og tre av kulturradikalismen, konkluderte Nilsen.
Forholdet mellom diktning og politikk var tema for årets seminar, og Håvard Nilsen benyttet anledningen til å foreslå at begrepet om kulturradikalisme, skulle legges dødt en gang for alle.
? Begrepet tåkelegger mer enn det klargjør. Det er både overfylt med assosiasjoner og samtidig tomt for innhold, sa Nilsen, og ramset opp byintellektualisme, friere seksualmoral, kvinnefrigjøring, psykoanalyse, Hoel, Øverland, Krog, Dagbladet, alpelue, Borgen og profilgenerasjonen som et knippe av våre assosiasjoner til begrepet. Ifølge Nilsen er det ingenting som binder sammen disse assosiasjonene. Det er heller ingen rød tråd mellom de ulike fasene man vanligvis deler kulturradikalismen inn i.
Pioneren Brandes
Det har vært vanlig å skille mellom tre faser av kulturradikalisme i Norge. Første fase fant sted i 1870-årene inspirert av den danske litteraturkritikeren Georg Brandes. Retten til fri forskning og den frie tanke ? i kamp mot stat og kirke ? var bærende for dette prosjektet. Brandes introduserte Dostojevskij og Nietzsche for det nordiske publikummet. Han var en fryktet og respektert skribent, og forfattere som ønsket seg opp og fram, gjorde lurt i å holde seg inne med Georg Brandes.
Brandes engasjerte seg mot dobbeltmoral, hykleri og seksualfiendtlighet. Han røk uklar med Bjørnson etter at Bjørnson hadde tatt til orde for at mannen og kvinnen skulle være rene før de trådte inn i ekteskapet.
? Det er Nordens råttenskap dette vås om kjønnsdyden, det er det som avler serviliteten, løgnen, onanien, bleksotten, alt det som gjør mennene umandige og kvinnene affekterte, svarte Brandes Bjørnson.
Dessuten var prosjektet til Brandes politisk kontroversielt, minte Nilsen om:
? Begrepet 'fritenker' var ensbetydende med samfunnsfiende i visse kretser på denne tiden, forstått som en ugudelig, nedbrytende holdning
Nye faser
Andre fase av kulturradikalismen lokaliseres vanligvis til Sigurd Hoel og Arnulf Øverlands engasjement på 1930-tallet, interessen for psykoanalyse, mellomkrigstidas marxisme og miljøet rundt tidsskriftet Mot Dag. Profilgenerasjonen, med Solstad og Vold som de sentrale navnene, kalles ofte kulturradikalismens tredje fase, mens Eivind Tjønneland i vår tid har etterlyst en fjerde fase som kan gå til angrep på «lemenmarsjen mot Gud» i norsk 90-tallslitteratur. Foreløpig har ingen tatt Tjønnelands oppfordring.
Det er kanskje like greit, skal vi tro Håvard Nilsen. For ifølge Nilsen er det ingen grunn til å binde sammen disse ulike fasene gjennom merkelappen «kulturradikalisme».
? Begrepet er ikke en epokebetegnelse, det er heller ikke et begrep for en bevegelse eller intellektuell retning. Hva skal begrepet bety? spurte Nilsen retorisk.
Meningsinnholdet i de ulike fasene av det vi kaller kulturradikalisme har ifølge Nilsen, skiftet med de historiske epokene.
? Meningsinnholdet ? kampen for frihet i vid forstand ? vil måtte omfatte liberalere i 1870-årene, kommunister i 1930-årene, som så ble liberalister igjen på 1950-tallet, og så en ny runde med kommunister igjen på 1970-tallet, hvorav mange ble liberalister igjen i 1980-årene. Dertil kommer at betydning av liberaler og kommunist endrer mening underveis, sa Nilsen.
Heller positivist
Problemet med begrepet er ifølge Nilsen at det hindrer oss i å forstå de historiske figurene som sorterer under denne merkelappen. Begrepet berøver historiske personer og epoker sin særegne historiske kontekst. Det gir langt mer mening å se på Brandes som
positivismens far i Norden, mente Nilsen, med de norske filosofene Schjeldrup og den unge Arne Næss som videreførere. Disse tidlige positivistene slåss ifølge Nilsen mot all kunnskap som ikke kan erfares med sansene og tas og føles på.
Dette er en ganske annerledes intellektuell strømning enn det vi forbinder med seinere faser av kulturradikalismen.
? Forskjellene mellom Georg Brandes og Dag Solstad er for enorme til å rettferdiggjøre at de tilhører fase en og tre av kulturradikalismen, konkluderte Nilsen.
Nettutgaven gir deg et lite utvalg fra dagens avis. For å lese hele avisen kan du abonnere.