- Jeg syns strategien er betenkelig. Jeg tror man bør diskutere hva det innebærer å kriminalisere noe så ufarlig som gatekunst, sier fungerende direktør i statens fagorgan for kunst i offentlige rom (KORO), Bo Krister Wallström.

I går skrev Klassekampen om et gatekunstprosjekt som har vakt oppsikt i Sverige: fem forseggjorte skulpturer som forestiller hyener er blitt stilt ut i klubbkvarteret Stureplan i Stockholm, som en klart adressert kritikk av overklassens festkultur. Skulpturene var ulovlig satt opp, og er derfor blitt fjernet av Stockholm kommunes samferdselsmyndigheter.

I Oslo og i flere andre norske byer praktiseres også nulltoleranse overfor ulovlig gatekunst. Det innebærer at enhver form for kunstuttrykk og inngrep i det offentlige rom som ikke er blitt godkjent av en offentlig instans, bøtelegges og straffeforfølges.

- Man bør spørre seg hva det har gjort med de individene som driver med for eksempel graffiti, at de har blitt kriminalisert på denne måten. Det er gutter ned i 12-13-årsalderen man har straffeforfulgt. Graffiti handler om noe mye mer dyptgående enn et kunstuttrykk, det er et uttrykk for en hel kultur. Det bør finnes andre måter å angripe dette på enn å kriminalisere et helt ungdomsprosjekt og stoppe alle ytringer fra det, utdyper han.

Wallström presiserer at han ikke ønsker å romantisere gatekunst, da mye av det også er regelrett hærverk. Men han mener straffeforfølgelsen av hele bevegelsen som sådan også kan tolkes som et uttrykk for at man vil ta småforbryterne: et segment som allerede har lite makt og innflytelse i samfunnet.

- Graffiti og gatekunstuttrykk stammer ofte fra individer som tilhører en del av samfunnet det kommer få kunstnere fra.

- Litt forsiktig kan vi si at gatekunsten kommer fra folket. Man bør kunne tenke den radikale tanken at kunsten kanskje skal gis tilbake til folket, mener Wallström.

Kunst som kommuniserer

Samtidig noterer han seg at flere og flere skolerte kunstnere, som har gått på kunstakademiene i de store byene, er i ferd med å erverve seg en annen holdning til institusjonene. Gårsdagens omtalte hyeneskulpturer i Klassekampen, som flere gjetter at det står en skolert kunstner bak, er et eksempel på en gråsone mellom kunstfeltet og gatekunsten.

- Det er veldig befriende å se hva som skjer, hvordan en del kunstnere i sin holdning kommuniserer med folk, med det offentlige rommet på en annen måte enn i den etablerte kunstscenen.

At en del kunstnere har begynt å interessere seg for gatekunst, er han ikke overrasket over.

- Det ligger i kunstens vesen å ta opp i seg og kopiere alt.

- For en del genuine gatekunstnere ligger det en utfordring i å jobbe tett med det offentlige uten å påvirke deres integritet. En av kunstens viktigste faktorer er å være kompromissløs. Det er en utfordring når kunstprosjekter i offentlige rom ofte fordrer forhandlinger og stadige kompromisser.

Konsensus som utopi?

Bo Krister Wallströms visjon for KORO er å slippe til så mange uttrykk som mulig i det offentlige rommet. De siste årene har KORO beveget seg fra å være en instans som først og fremst driver med kunstprosjekter i offentlige bygninger, til å åpne for et langt breiere syn på kunst og offentlige uterom.

- Holder man på den utopiske tanken om at alle skal komme til enighet, mister vi et rom som er offentlig. Vi skal være forskjellige og vise motsetningene. Konsensus er en destruktiv utopi, sier han.

- Det viktigste er at vi forvalter det offentlige rommet slik at flest mulig får plass i det. Men i praksis blir det ikke sånn, det er en utopi. Når vi som brukere av fellesrommet fortelles at vi bare skal akseptere reklamen som er rundt oss når vi går til jobben, må vi også kunne diskutere hvorfor all form for graffiti til sammenlikning skal stoppes.