Det sosiale og demokratiske opprøret i Midtøsten har gitt bud om en bedre framtid for de arabiske folkene. De optimistiske frihetsvindene har feid inn over hele regionen og ført til regimeskifte i Egypt og Tunis, mens opprøret bare er i sin emning i land som Jemen og Bahrain. Opprørene har vært rettet mot lokale autoritære regimer, de fleste av dem støttet av USA. Libyas opprørere har vært inspirert av de samme vindene, men deres frihetskamp er ennå ikke sluttført. I denne situasjonen har USA, Storbritannia og Frankrike lansert et massivt angrep på landet, støttet av en resolusjon i FNs sikkerhetsråd. FN-resolusjon 1973 omtaler behovet for å beskytte sivile liv, men allerede fra første dag var det klart at angrepet har andre og større mål. Det er rettet mot Gaddafi-regimet selv, og målet er langt på vei som det var i Irak, regimeskifte. Hvis hensikten hadde vært å beskytte sivile liv, ville man med utgangspunkt i Libyas våpenhvileerklæringer ha forsøkt å få gang samtaler med sikte på en forhandlingsløsning som garanterte sikkerheten og posisjonene til opprørerne. Det ble aldri forsøkt.

Det mest betenkelige med den pågående krigen mot Libya er at det sosiale opprøret i Midtøsten, som har hatt i seg så løfterike muligheter for framgang i regionen, nå deformeres til å bli en krig mellom vestlige stormakter og et muslimsk land, noe som tvinger det sosiale opprøret inn i et spor der lojaliteten til USA og Vesten blir stilt i forgrunnen. Det vil på avgjørende vis kunne svekke opprørets muligheter for å vinne brei folkelig støtte, som igjen er en forutsetning for å velte regimene, som i stor grad har vært i allianse med de samme vestlige stormaktene som nå angriper Libya. Flere vestlige politikere har advart mot faren for at en vestlig militær invasjon kunne svekke det sosiale opprøret, selv om de er mindre frimodige i sine ytringer nå som angrepet er i gang. Statssekretær Espen Barth Eide i det norske utenriksdepartementet har for eksempel sagt at en militær intervensjon vil kunne fungere som en bjørnetjeneste for dem som ønsker frihet og demokrati i Libya, mens utenriksminister Jonas Gahr Støre har vist til at en utenlandsk intervensjon ville kunne frata opprørerne eierskapet til revolusjonen. Tysklands utenriksminister Guido Westerwelle har hevdet at effektene av et militært angrep er uforutsigbare og kan få negative konsekvenser for frigjøringsbevegelsene i Nord-Afrika og den arabiske verden. Vi mener dette er helt betimelige innsigelser. I stedet for at de sosiale og demokratiske opprørene får utvikle seg på hjemlig basis, inkludert faren for tilbakeslag og nederlag som alle frigjøringsverk fra tid til annen opplever, vil nå amerikanere, briter og franskmennene søke å framstå som de egentlige befrierne, noe som vil forsterke Midtøstens store problem og mare, avhengigheten av Vesten og vestlig stormaktspolitikk, som blant annet handler om tilgangen til oljeressursene og forholdet til Israel.

Det sosiale opprøret i Midtøsten står nå i stedet i fare for å bli kidnappet av vestlige stormakter, som gang på gang har bevist at det ikke er sosialt framskritt eller demokrati i Midtøsten som er deres egentlige siktemål. Hvordan militær intervensjon fra de samme maktene skulle være en demokratisk garanti, er i høyden en hypotese, som i liten grad er belagt, jf. Irak og Afghanistan. Både mislykkede og seierrike sosiale revolusjoner må gjennomføres av de menneskene som selv opplever uutholdelige livsvilkår. Det er ikke alltid en velmenende vestlig opinion, i hvert fall hvis den ikke har andre redskaper enn F-16-fly og Tomahawk-raketter å sende i hodet på folk i andre land, faktisk kan gjøre all verdens forskjell, annet enn å vise solidaritet, samle inn penger til våpen eller mat eller selv delta som frivillige eller hjelpearbeidere. Folk i vestlige land bør solidarisere seg med sosiale opprørsbevegelser i andre land, men man må ta høyde for at statslederne og generalene i ens eget land ikke alltid har de samme interessene som mennesker som kjemper for frihet og demokrati i andre land.

De samme kreftene og til dels de samme personene som ivret for at USA skulle gå til krig mot Irak, har nå lenge ivret for krigen mot Libya. Det er selvfølgelig en forskjell, fordi angrepet på Libya er legitimert av et vedtak i FNs sikkerhetsråd om flyforbudssone og beskyttelse av sivile liv. Men problemet med angrepskrigen mot Irak var ikke bare fravær av FN-vedtak, den var også feilaktig, mislykket og katastrofal av en rekke andre grunner, fra begynnelse til slutt. Hele ideen om at militært overlegne vestlige stormakter bør gå til krig med overlegne hærstyrker mot land på den andre siden av kloden, er en grunnleggende forfeilet strategi, hvis det er fred, demokrati og sosial utvikling som er målet. USA og Vesten har ikke nødvendigvis interesse av demokrati i andre land, noe Midtøstens historie viser med all ønskelig tydelighet. Da kan heller ikke den demokratiske opinionen i Vesten basere seg på at det finnes et slikt interessefellesskap mellom statslederne i Vesten og frigjøringskreftene i Midtøsten. Veien til helvete er brulagt med gode forsetter.