- Det er en underlig opplevelse, og i grunnen ganske ålreit, sier Per Kleiva.

Vi når han på telefon i Trondheim Kunstmuseum, hvor han i øyeblikket beskuer hele sitt kunstneriske liv. Det står som en påle i de siste tiårenes norske kunsthistorie. Mest kjent er han for silketrykkene med motiver fra Vietnamkrigen. Men Kleiva har produsert hele tiden, og i en rekke forskjellige uttrykk.

I morgen åpner hans første, store retrospektive utstilling, som oppsummerer det hele.

- Vi har prøvd å plukke arbeider slik at alle de forskjellige epokene er representert. Og det blir mulig å se om det finnes en rød tråd.

- Gjør det det?

- I alle fall antydning til en.

- Hvordan vil du selv beskrive den?

- Hvis jeg skal si det enkelt: Den er i alle fall rød. Om ikke akkurat blodrød, så i alle fall litt rød. Og det er jeg for så vidt glad for.

Kunsten og politikken

Kleiva dannet på 70-tallet den såkalte GRAS-gruppa, sammen med kunstnere som Victor Lind, Anders Kjær og Willibald Storn. De markerte seg kraftig med politiske kunstverk, og utstillinger som ofte gled over i aksjoner. Den dag i dag er Kleivas Vietnam-bilder selve symbolet på ei tid da kunsten og politikken gikk hånd i hånd. Et forhold som brått ble avsluttet i de mer apolitiske 80- og 90-åra.

- Mitt inntrykk er at samtidskunsten i dag står nærmere det politiske enn det gjorde på 80- og 90-tallet. Deler du det inntrykket?

- Ja, jeg ser kanskje tegn på at kunstnere igjen har blitt opptatt av sin egen samtid. Det er ikke lenger bare snakk om estetikk og teori, det som foregår i verden rundt oss begynner også å bli interessant for en kunstnerisk bearbeiding, sier Kleiva.

- For ditt kunstnerskap har Vietnamkrigen hatt stor betydning. Hva tror du er årsaken til at akkurat disse krigshandlingene har festet seg så sterkt hos deg?

- Gjennom fjernsynet fikk vi plutselig verden inn i stua den gangen. Det var nok vesentlig. Og dette vi kaller ungdomsopprøret. At det litt forsteina etterkrigssamfunnet begynte å rakne. Fordi den oppvoksende generasjonen ble bevisst på de at ikke bare måtte gå i foreldrenes fotspor, men hadde en egen vilje.

Spørsmål, ikke svar

På tross av at han forbindes med en politisk kunst, framstår Per Kleiva som et svært lite skråsikkert menneske. Han sier selv han ikke har sansen for de absolutte tenkeretningene og de alt for klare svarene.

- Nei. Jeg synes ikke det er min jobb å svare. Ikke kan jeg det heller. Jeg kan bare spørre.

- Kan et spørsmål forandre verden, da?

- Nei, men det kan få andre til å spørre, forhåpentligvis.

- Skråsikkerhet er alltid et problem. Tvisynet er å foretrekke, sier Kleiva.

- Hvordan klarte du å beholde det tvisynet gjennom 70-tallet, da mange falt for enkle løsninger?

- Jeg fikk mye kjeft. Men som vestlending var det kanskje en integrert del av personligheten min. Forhåpentligvis. Men jeg var jo litt forsiktig ei stund også da.

- Med å trekke konklusjoner?

- Ja, en periode jobbet jeg ikke så mye direkte med samfunnsengasjementet. Jeg prøvde forskjellige ting. Om så har det kommet litt mer tilbake igjen de seinere årene.

- Hva tror du er årsaken til det?

- Det har nok med alder og modning å gjøre.

Mester Miles

Da Kleivas galleri Brandstrup i vår åpnet sine nye lokaler i Oslo, var det med en utstilling der Kleiva spilte hovedrollen. Og viste et nytt, stort maleri: «Miles»

- Det er Miles Davis du har malt, sant?

- Selvsagt. Det er bare en Miles.

- Jazzen er den musikken jeg har vært mest opptatt av. Dette er basert på et foto på et av platecoverne hans. Det har et veldig intenst uttrykk, og jeg fikk lyst til å bruke det og bearbeide det videre. Se om jeg kunne få til et Miles-uttrykk slik som jeg opplever at han har. Det er en hyllest til ham.

- Det bildet er mer malerisk enn vi er vant til å se fra deg? Er det et hint om hva vi vil se framover?

- Ja, jeg tenker på det som en positiv ting. Det kan virke frigjørende på meg når det gjelder å male videre. Vi får se om det blir mer av det framover, det vet jeg ikke ennå. Men jeg er i alle fall glad for at jeg ikke har stivnet helt, sier Per Kleiva.