
Blair med klar støtte til David
Torsdag 2. september, 2010
«A journey» ble sluppet i går, og det meste av fokuset var på Tony Blairs endeløse haranger mot etterfølgeren Gordon Brown, som gis all skyld for Labours valgnederlag i vår. I tillegg til Browns manglende personlige egenskaper som gjorde ham «uegnet som statsminister», var problemet at han «forlot New Labour», da Brown tok skrittet fra å være forgjengerens finansminister til å bli regjeringssjef.
Det var neppe tilfeldig at utgivelsesdatoen var samme dag som avstemningen om den neste Labour-lederen begynte blant partiets medlemmer. Der er brødrene Miliband i klar ledelse: Storebror David som var blant arkitektene av «New Labours» valgmanifest, og lillebror Ed som er tidligere Brown-rådgiver.
- David ville slått Brown
Blair vil ikke gi noen offisiell støtte til noen av lederkandidatene, men er i boka full av lovord om David. Blair forteller at han i 2007 hadde en samtale med storebror Miliband om hva som ville skje dersom han utfordret Brown om lederjobben etter Blair. «Du ville vunnet,» skal Blair ha sagt. Men det ble ingen lederstrid den gangen.
I «A journey» oppfordrer Blair, ikke oppsiktsvekkende, Labour til å vende tilbake til hans politiske linje.
«Partiet vant som New Labour, og tapte da det sluttet å være det,» skriver Blair. «Faren for Labour nå er at vi glir, eller kanskje til og med aktivt beveger oss, mot venstre.»
I et etterord advarer han mot både for sterk statlig rolle i økonomien, og mot fagforeningene, der Ed Miliband har sterk støtte.
«Partiet må motstå enhver tanke på å la de nå sammenslåtte og forminskede fagforeningene få tilbake en avgjørende politisk rolle,» skriver Blair.
Avviser Blair
Da Ed Miliband ble intervjuet om boka på BBC i går, noterte han bare at det nå er på tide Labour «kommer seg videre» fra Blairs regjeringsstil.
Og det er usikkert hvor glad storebror David er for omfavnelsen fra sin gamle mentor. Sterke krefter i Labours parlamentsgruppe har tatt til orde for et brudd med New Labours økonomiske politikk, og særlig at partiet må ta klar og entydig avstand fra Blairs mest kontroversielle arv: invasjonen i Irak i 2003.
Det gjør ikke Blair i boka. Han bruker mye tid på å beskrive sin personlige sorg over alle livene som er gått tapt, men forsvarer fortsatt invasjonen.










