- Det har nok alltid vært sportsfolk blant intellektuelle. Men det er nok sånn at når folk som Ole-Martin Ihle og Kjetil Rolness løper, så handler det om at de vil diskutere med den delen av hegemoniet hvor løping er et krav. Hvis dette er en tendens, kan man tenke seg at kultureliten får mindre makt, og at de bøyer seg for den rådende estetiske politikken. Med andre ord blir rett utseende viktigere enn rett mening, sier Runar Døving, sosialantropolog og professor ved Markedshøyskolen i Oslo.

For en måned siden skrev Dagens Næringslivs fredagsmagasin D2 om den nye forfatteren: den løpende forfatteren. For mens Espen Stueland i sin tid som tidsskriftredaktør midt på 1990-tallet følte han burde skjule løpingen fra kollegene i Vagant, er han nå del av en stadig større gruppe skrivende som finner joggingen meningsfylt. Kulturfolk har blitt like vanlige å se joggende rundt Sognsvann som næringslivsledere og idrettsfolk.

«I sin iver etter folkelighet, lar kultureliten seg absorbere av privatlivet og hverdagen, og tar ikke intellektuelt ansvar», uttalte Cathrine Holst i et intervju med Klassekampen mandag. Og Døving er enig i at fokuset på selvpleie kan gå ut over politisk arbeid.

- Et alternativt syn på kroppspleie er selvdisiplinering. Mette folk gjør ikke revolusjon. Folk blir late med en gang de kommer i posisjon, og de blir spist av institusjonen. Men det er en veldig gammelmannsposisjon å klage over at den yngre generasjonen ikke er systemkritisk nok - og den vil jeg ikke ta. Da får jeg heller gjøre en jobb selv, sier Døving.

Selvopptatt kulturelite

Per Edgar Kokkvold, som er generalsekretær i Norsk Presseforbund, har også registrert at lysten til å verne om privatlivet ikke har blitt noe mindre i pressemiljøet.

- Det å være selvopptatt er en del av kunstens og åndens vesen. Men det ville være like naivt å tro at intellektuelle kulturarbeidere - inkludert journalister - ikke preges av det samfunnet de er del av, og som blir mer og mer privatisert. Det er først meg, og så meg, og så meg. Og så kanskje deg, i fjerde omgang, sier han.

En slik dyrking av seg selv og sitt eget privatliv og helse er vanskelig å forene med fri intellektuell tenkning, påpeker Kokkvold:

- Ethvert samfunn trenger en intellektuell elite. Det er en av forutsetningene for at demokratiet skal fungere. Intellektuelle mennesker skal dyrke tvilen, alltid ha et kritisk utgangspunkt og ikke ville innordne seg. Men det preges de ikke av i dag, uttaler han.

Vekk med fredagspilsen

Ikke at alt nødvendigvis var bedre før: norske intellektuelle viser seg ofte som de mest påregnelige, tror generalsekretæren.

- Det vi trenger, er folk som stiller spørsmål og som viser motvilje mot å godta hver enkel politisk eller ideologisk klisjé. Det gjelder også journalister, uttaler han.

For som en lengre reportasje i fagbladet Journalisten for et par uker siden viste: Også journalister har blitt mer opptatt av å bevare et sunt og balansert privatliv. «Fra å ha vært et yrke stint av usunne myter er det nå blitt et helt vanlig 9-16 yrke, med kontoriserte journalister som sitter ved samlebånd. Det er ikke bare til gagn for journalistikken», uttalte VG-journalist Sven Arne Buggeland til fagbladet.

Kokkvold kobler på sin side denne tendensen til demokratiseringen av journalistikken. For journalister i gamle dager sjelden gikk hjem klokka fire - de levde nært det samfunnet de skrev om.

- I dag er det en tendens til å mene at elitepreg er av det onde, og at det er leserne som er framtidas journalister. Det er en holdning jeg har reagert sterkt på. Journalister har som oppgave å avdekke, informere og ta standpunkt til saker. Men i dag er det lagt mer vekt på underholdning, sier han, og sier seg dermed enig med idéhistoriker Håvard Nilsen, som i Klassekampen onsdag uttalte seg kritisk om offentlighetens underholdningskrav.

- Mediebedrifter prioriterer underholdningen fordi de tror det er det folk vil ha. Men mediebedrifter er ikke som andre: det å utfordre er en av deres viktigste oppgave, og de er nødt til å fornærme sine kunder. Alle intellektuelle bør tviholde på at de har en rolle å spille i et samfunn, sier han.

- Fjernt

Forfatter Vigdis Hjorth, som også ble intervjuet i forbindelse med D2s løpereportasje, kjenner seg ikke igjen i beskrivelsen av kultureliten som spesielt selvopptatt.

- Jeg har verken hytte eller råd til å pusse opp badet mitt - slike beskrivelser er veldig fjernt fra den typen liv jeg lever. I det miljøet jeg omgås, snakker vi politikk hele tida. Men det kan jo hende at vi burde ha skrevet flere artikler, sier hun.