«Ned med NGO-tyver», har noen skrevet på en vegg langs strekningen mellom flyplassen i Port-au-Prince og det midlertidige regjeringshovedkvarteret i Haiti.

Haiti er blant landene i verden med høyest tetthet av såkalte ikke-statlige organisasjoner, kjent som non-governmental organizations - eller bare NGO-er. Associated Press, som observerte den nevnte graffitien, melder at rundt 900 utenlandske NGO-er er aktive i landet etter jordskjelvet i januar. Og mens to milliarder dollar har strømmet inn til Haiti siden katastrofen, har regjeringen ifølge president René Préval kun mottatt sju millioner dollar.

- Alle millionene som nå kommer inn til Haiti, havner i hendene på NGO-er, sa Préval til Miami Herald nylig.

Karavane av Land Rovers

Kritikerne mener mange av hjelpeorganisasjonene er utenfor kontroll og at de sjelden koordinerer arbeidet. Og nå driver NGO-ene intens posisjonering, i håp om å sikre seg nye midler, foran giverkonferansen om Haiti den 31. mars i New York.

- Hovedproblemet er at aktører i hjelpebransjen fungerer på samme måte som en vaskemaskin- eller brusprodusent: De er i konkurranse med hverandre, sier Linda Polman. Den nederlandske journalisten har skrevet boka «Krisekaravanen», som nå har kommet ut på norsk. Klassekampen møter henne under lanseringen i Oslo.

Polman arbeidet i nesten to år i Haiti for nederlandsk radio, og mener hjelpearbeidet i landet etter jordskjelvet er symptomatisk for fenomenet hun kritiserer i boka: en kaotisk bistandsbransje der aktørene kniver seg imellom om oppdrag og penger, en konkurranse som i verste fall går ut over de man har til hensikt å hjelpe.

Da FN forsøkte å lage en oversikt over antall NGO-er i verden, stoppet de da de nådde 37.000. Johns Hopkins University i USA har anslått at klodens NGO-er samlet sett ville utgjort verdens femte største økonomi.

Polman viser til at givere, inkludert land som Norge, årlig framskaffer utviklingsstøtte og nødhjelp for 130 milliarder dollar.

- Dette er en internasjonal industri verdt mange milliarder dollar. For å få brukt alle disse milliardene har man nå fått et stadig voksende antall hjelpeorganisasjoner, og ingen vet hvor mange de er, fordi det er et fritt marked - du og jeg kan starte en NGO her og nå, sier Polman.

- Dette er krisekaravanen, som man kan se bevege seg inn i katastrofeområder, krigssoner og flyktningleirer. Og de pleier å kjøre rundt i disse Land Roverne og følge hverandre og samles på de samme stedene, legger hun til, og peker på de hvite bilene på bokomslaget.

Den humanitære konkurransen innebærer at organisasjonene må profilere seg på visse måter og velge arbeidsfelt- og områder som «er interessant for giveren», mener Polman.

- Organisasjonene tar valg ut fra forretningsmessige interesser, og ikke nødvendigvis ut fra moralske interesser. Og jeg mener at hvis bransjen din handler om å redde menneskeliv, bør dine moralske interesser ha en høyere prioritet enn de økonomiske, sier hun.

Slakter hjelpearbeidet

To måneder etter skjelvet som hittil har kostet 230.000 liv, og med regn- og orkansesong i vente, melder FN at bare halvparten av de hjemløse i Haiti har fått utdelt ly. Malaria sprer seg nå i de overfylte leirene.

Polman mener hjelpearbeidet kom galt ut fra starten av, ikke minst på grunn av det hun omtaler som «paranoia» blant utlendinger.

- Den massive amerikanske militære tilstedeværelsen bidro til paranoiaen blant NGO-ene der. Det jeg så var at mange hvite mennesker fløy inn til Haiti, og de fleste av dem var amerikanere. Jeg har merket mange ganger at amerikanere har lett for å koble fattige svarte mennesker med fare. Det var dette som skjedde i Haiti: Folk friket fullstendig ut, for øvrig ikke bare NGO-er men også journalister, mener Polman.

- Hjelpen ble mye forsinket fordi hjelpeorganisasjoner ikke forlot flyplassen før de kunne sikre seg med væpnede vakter, sier hun.

- Og dette kostet liv?

- Vel, jeg talte ikke livene. Men faktum er at det ikke var et problem at hjelpen ikke hadde kommet til landet. Problemet var at hjelpen ikke kom ut av flyplassen. Kostet det menneskeliv? Sannsynligvis. Det bidro definitivt til å forverre lidelsene.

Seks dager etter skjelvet påpekte Polman i The Times at det i snitt hadde blitt reddet ut 14 overlevende daglig, på et tidspunkt da 1739 profesjonelle redningsarbeidere befant seg i landet.

Polman påpeker også at flere aktører klagde over at de amerikanske militære nektet deres nødhjelp landing, men mener at flyplassloggen fra de første dagene først og fremst viser noe annet:

- De amerikanske militære bestemte ikke hvem som skulle lande først, de lot hjelpeorganisasjonene bestemme seg imellom hva prioriteringene skulle være. Og organisasjonene satte ikke prioriteringer, de sa «jeg har prioritet», hevder hun.

Alternativ?

På spørsmål om hva hun mener kunne vært gjort annerledes sier Polman at selv om jordskjelvkatastrofen i Haiti var enorm i omfang, var den «i seg selv ikke annerledes enn andre katastrofer». Hun mener NGO-ene burde ha utarbeidet en håndbok på forhånd om hvem som gjør hva i ulike mulige situasjoner.

- En slik håndbok later ikke til å finnes. Her er vi tilbake til markedsmekanismene igjen: Hjelpeorganisasjonene jobber ikke med hverandre, og om nødvendig jobber de mot hverandre. Det som skjer er at de statlige giverne rykker inn med egne organisasjoner, med egne programmer, mens de okkuperer landingsstriper med sine egne varer og folk de trodde var nødvendige, uten å koordinere med hverandre. De sa ikke: «Dette er problemet i Haiti, hva kan vi samlet gjøre for å løse dette problemet?», sier Polman.

- Og dette er ikke noe som gikk galt bare i Haiti, det er noe som er iboende i bistandsindustrien.

Polman minner om at haitianere har «lang erfaring» med hjelpeorganisasjoner, utenlandske og lokale, og at tiltroen til mange av dem er lav. Korrupsjonen er utbredt i landet, noe som imidlertid også oppgis som begrunnelse for å ikke gi større bistandsmidler direkte til myndighetene. Polman understreker samtidig at det finnes en rekke lokale organisasjoner som umiddelbart gikk i gang med humanitært arbeid etter skjelvet.

- Ut fra min erfaring er det ikke så mange offisielle utviklingsorganisasjoner, men mange veldedighetsorganisasjoner der. Det finnes mange kirker som utdanner folk, driver barnehjem, eldrehjem og står bak små prosjekter. Mange av dem har eksistert i tiår og driver bra arbeid.

- Skammelig

I februar ba FN verden samle 1,4 milliarder dollar til hjelpearbeid og gjenoppbygging etter skjelvet som gjorde over en million hjemløse, men sjefen for FNs humanitære arbeid, John Holmes, uttalte i går at FN kun har fått inn 49 prosent av midlene de har bedt om for årets virksomhet i Haiti.

Linda Polman har liten tro på Haiti-giverkonferansen om få uker.

- Det blir en seremoniell handling der man lover penger. Men når det blir tid for å legge pengene på bordet, kommer ikke pengene - eller pengene kommer med mange restriksjoner. Og til slutt blir det hele glemt, sier hun.

- Hvis vi mener alvor med vår medfølelse med Haiti, hvis vi virkelig tror på at vi bør hjelpe Haiti, bør vi følge veldig nøye med på hva giverne og hjelpeorganisasjonene vil gjøre der i de neste månedene, og stille dem til ansvar. Så langt har de opptrådt skammelig.