«Skal vi være helt rasjonelle, ville det riktige for kvinnen å velge å ikke få barn».

Slik definerte Ingunn Yssen og Marie Simonsen ståa i dagens (likestilte?) Norge i anledning årets 8. mars-feiring. Og akkurat i år feirer fenomenet som i det hele tatt gjorde debatten mulig, 50 år.

Da p-pillen først kom på markedet, var det som et reseptbelagt legemiddel mot kraftige menstruasjonsforstyrrelser. På forsiden av pakken var det merket: «NB! Dette medikamentet forhindrer eggløsning». Ikke lang tid etter var plutselig to millioner amerikanske kvinner diagnostisert med nettopp «kraftige menstruasjonsforstyrrelser».

I 1960 kom endelig p-pillen på markedet markedsført som prevensjonsmiddel - i første omgang kun tilgjengelig for gifte kvinner. Med dette var veien mot kvinners kontroll over egen reproduksjon endelig åpnet.

«En revolusjon», sier lege Gro Nylander, som selv var aktiv i kvinnebevegelsen på 1970-tallet. Hun forteller at argumentasjonen mot p-pillen var den samme som noen år seinere skulle bli brukt mot selvbestemt abort:

- Mange mente at det kom til å øke kvinners løsaktighet, fordi de ikke lenger trengte ta konsekvensene av det de gjorde. I tillegg var det en utbredt angst at det skulle være farlig. Jeg ble nok selv litt påvirket av den frykten, for jeg har aldri selv brukt pillen, sier hun.

Bare få år etter at p-pillen ble vanlig, kom den grønne bølgens gjennombrudd og en økt mistenksomhet mot alt «kunstig». Også pillen.

- Alt skulle være naturlig. Man skulle flytte på landet, dyrke sin egen mat, ikke utsette kroppen for noe kjemisk. Det påvirket nok holdningen til mange, tror Nylander.

Økologisk

Nettopp miljøbevegelsen er skyteskive for den franske filosofen og feministen Elisabeth Badinter, som de siste ukene har skapt debatt i hjemlandet med boka «Le conflit - la femme et la mère» («Konflikten - kvinnen og moren»). Her retter hun en krass kritikk mot den «naturalistiske vendingen» i mors- og foreldrebegrepet. Når alle bleier skal være av tøy, barnet skal ammes lengst mulig og deretter kun spise økologisk og hjemmelaget mat laget fra grunnen av, er dét en sikker vei mot å få kvinnene tilbake til kjøkkenbenken, mener hun.

Nylander på sin side påpeker at det fortsatt er smart å spille på lag med biologien i reproduksjonsfasen. Moderne forskning viser at dét nemlig gjør at vi har det bedre, forteller hun.

- Kvinner som har født barn, er friskere, sunnere og lever lenger. Om de ammer, blir fordelene enda større. Men studier som viser dette - blant annet har kvinner som ammer har lavere nivåer av stresshormoner og plages mindre av uro og angst - har merkelig nok fått liten oppmerksomhet.

- Men når vi har så mye kontroll over reproduksjonen som vi har i dag, gjennom tilgang til prevensjon og selvbestemt abort, kan vi vel ikke si at vi bare oppfører oss som biologiske vesener?

- Jo, faktisk, fordi p-pillen etterlikner noe naturen gjør: Forhindrer eggløsning. For 200 år siden var kvinner gravide eller ammende rundt 60 prosent av sin reproduktive tid. Fordi man ammet lengre, hadde kvinner langt sjeldnere menstruasjon og eggløsning, og rakk kanskje ikke mer enn seks barn i løpet av livete. P-pillen gir nok kvinnen et mer naturlig antall barn gjennom dét. Forskjellen er jo at pillen er kunstig.

- Ser du at en «tilbake-til-naturen-ideologi» kan ha negative konsekvenser for kvinners frihet?

- Ja, hvis den fører til at det igjen blir status å ha hjemmeværende hustru, slik vi kan se i noen miljøer. Om all mat skal lages fra grunnen av, er det fort gjort å ende barføtt foran komfyren. Men enn så lenge er det ingen grunn til å tro at dette gjelder en stor gruppe. Det er heller ikke noe som tyder på at utearbeidende mødre er dårligere enn andre, sier hun.

Det naturlige og gode

Med økt frihet og makt, følger et større ansvar, skriver Badinter i «Le conflit»: Mens det å føde barn tidligere var noe som ble avkrevd kvinnene fra naturens side, kan vi i dag selv bestemme når vi vil sette barn til verden - hvis vi vil.

- Badinter ville nok mene at du går i ledtog med dypt konservative krefter når du krever kvinners rett til å være biologiske vesener. Er det ikke reaksjonært å forbinde det naturlige med det gode?

- Jeg synes hun snur det på hodet. Tvert imot mener jeg det er revolusjonært at kvinner kan si «ja takk, begge deler»; at kvinner kan delta både i produksjon og reproduksjon. At kvinner vil og kan jobbe utenfor hjemmet, forhindrer ikke at det skjer mer med henne i tiden rundt fødsel enn med mannen. Vi har brukt tiår på å kjempe fram retten til å være hjemme med våre små brystbarn, og nå skal vi plutselig dele den retten likt med mannen? Det kan jeg ikke forstå. Norske kvinner sover i timen. Det som er reaksjonært, er å ta fra kvinnen denne velferdsordningen, som tross alt gjør at Norge er det landet som får flest barn og med flest utearbeidende kvinner.

Forventninger

- Legger ikke dette kravet om at man skal gjøre det som er riktig «fra naturens side», et unødvendig stort press på kvinnen når hun blir mor?

- Det er ikke min oppfatning. Jeg er jo i kontakt med tusenvis av kvinner gjennom jobben min, og kan fortelle at verken franske filosofer eller kvinner som synes det er fryktelig å bli mor, er spesielt representative.

- Men om man først sier at det beste er å gjøre det som er naturlig i tiden rundt reproduksjonen, er ikke veien ganske kort til å si at det naturlige også er det beste i andre livsfaser?

- Nei. Vi bør kunne velge det beste fra begge verdener. På 1960-tallet var de fleste fødsler langt mer medisinsk kontrollerte enn de er i dag. Vi kom til et punkt hvor vi forsto at det besteer å hjelpe kroppen til selv å gjøre det den er biologisk rustet til, samtidig som vi står klar med moderne medisinsk hjelp når det er nødvendig. På samme måte er amming gunstigst for både morens og barnets helse, men barnet klarer seg helt utmerket med morsmelkerstatning.

- Siden p-pillens inntog har vi selv kunnet velge når vi skal ha barn. Gjør dette at vi også har større forventninger til hvordan foreldreskapet skal være?

- Jo, helt klart. Før var det naturen som tok grep, det var noe man bare måtte gjennom. I dag, når man endelig har bestemt seg for å kaste loddet, skal jo alt være perfekt. Forventningene er enorme, helst skal man få drømmebarnet og selv danse upåvirket videre gjennom livet. Noe av stormen rundt spørsmål om barn og foreldre har kanskje også å gjøre med at det ikke bare fødes et barn, en mor og i beste fall en far - det fødes også en samvittighet, en omsorgsuro. Og selv om jeg registrerer - og forskning tyder på - at det skjer mye med unge menn som omgås barna sine mye, er nok omsorgsuroen fortsatt sterkest hos kvinnen.