12. mai 1848 dukker det opp et anonymt leserbrev i Romsdals Budstikke, med den alvorlige tittelen «Frihedens Tale til Moldenserne».

Innlegget er et oppgjør med byens befolkning, som har avlyst årets 17. mai-feiring. Uholdbart, mener den anonyme brevskriveren - som etter alt å dømme er den 15 år gamle Bjørnstjerne Bjørnson, prestesønn, republikaner og nyfrelst radikaler. I bakgrunnen spøker Februarrevolusjonen, som lokalavisa nylig har trykk et lengre artikkel om.

- Leserbrevet markerer innledningen til et voldsomt omfattende journalistisk arbeid, forteller Bjørnson-biograf Edvard Hoem i dag.

- Enorm produksjon

Denne uka lanserte Hoem første del av sin tobindsbiografi om dikterhøvdingen, «Villskapens år. Bjørnstjerne Bjørnson 1832-1875».

I forbindelse med arbeidet har Hoem gått gjennom et enormt kildemateriale, blant annet 6608 personlige brev og en rekke avisartikler - hvorav kun en liten del har vært publisert tidligere.

- Bjørnsons produksjon ligger i store utklippsarkiv og råtner. Det dreier seg om tusenvis av ukjente artikler, forteller Hoem.

Han mener tidligere biografer har oversett nettopp denne sida ved Bjørnson: pressemannen, redaktøren og spaltisten Bjørnstjerne Bjørnson.

- Det er det er ingen tvil om. Biografene har stort sett sett på det første som slår en ved Bjørnson, nemlig dette med forfatterrollen, mener Edvard Hoem.

- Brutal stil

I 1850 flyttet Bjørnson til Christiania for å følge undervisningen ved Heltbergs studentfabrikk. Det ble smått med studiene, men han var desto ivrigere i teateret - noe som igjen førte Bjørnson over i avisenes spalter, der han kastet seg ut i kampen mot dansk som scenespråk ved hovedstadens teater. I den første tiden under pseudonym, men etter hvert trer også Bjørnson selv fram som en tydelig stemme blant Christianias teater- og litteraturkritikere.

I disse årene jobber Bjørnson i en rekke aviser, blant dem Morgenbladet, Samfundsbladet, vittighetsbladet Krydseren, Drammens Blad og Christiania-Posten.

- Bjørnsons journalistiske gjennombrudd kommer i januar 1854, der han slakter hele den forrige forfattergenerasjonen. Bjørnson raljerer og latterliggjør på en så brutal måte at det aldri hadde vært sett noe liknende i Norge før. Det gikk nok et sus gjennom Christiania da han for alvor begynte å skrive i avisene, forteller Edvard Hoem.

- Hva er det som preger stilen til den unge journalisten Bjørnson på denne tiden?

- Han har et veldig direkte og muntlig avisspråk. Jonas Lie sier at det var som nitroglyserin da Bjørnson begynte å skrive i avisene. Den lange setningssyntaksen som var vanlig i norsk-dansk på den tida, med innskutte bisetninger i massevis, ble hos Bjørnson erstattet av en mye mer direkte, polemisk stil. Han leter etter et språklig ideal og finner det i den måten bønder uttrykker seg på, men her vil jeg si at det like mye er et personlig gemytt som utfolder seg hos Bjørnson, der det å komme til saken blir maktpåliggende. Bjørnsons stil blir en forløper for et moderne avisspråk i Norge.

Motvillig journalist

Å bli «bladmann» var aldri noe mål i seg selv for Bjørnson, tvert imot: Han ville bli forfatter, men fikk det ikke til.

- Husk at dette var en mann som hadde mistet all pengestøtte hjemmefra fordi han ikke ville studere teologi, forteller biograf Edvard Hoem.

- Vi kan være glad for at faren slo hånden av ham og ikke ville betale for ham lenger, for det tvang ham ut på den offentlige arena. Han måtte forsørge seg ved det han skrev. Avisjobbingen blir en læretid for ham, mener Hoem, som også peker på Bjørnsons hovedproblem som forfatter: Han var rastløs og hadde ikke tålmodighet til å sitte og file på ting.

- Ibsen satt i to år og mekket på stykkene sine, der hver minste detalj skulle stemme og gripe inn i hverandre. Bjørnson greide ikke det der, han hadde en uro i seg og følte nok i perioder at journalistikken ble en takknemlig utvei, selv om han til tider følte at det tok tid og krefter fra det han egentlig skulle drive med, diktningen hans, forteller Hoem.

Bjørnsons karriere som journalist er nokså uryddig, men ikke desto mindre produktiv: Gjennom hele 1850 og -60-tallet hopper han inn og ut av redaktørstoler, anmelder teaterstykker, og peprer redaksjoner i inn- og utland med kronikker, leserbrev og artikler.

Resultatet er en strøm av meninger, argumenter, fornærmelser og stadige konfrontasjoner - blant annet en livslang konflikt med Morgenbladets redaktør Chr. Friele, som til slutt kulminerer i at Bjørnson skriver det presseetiske dramaet «Redaktøren» i 1874 - for øvrig regnet som gjennombruddet for realismen i skandinavisk litteratur, etter Hoems egen vurdering.

Folkeopplysning

I 1866 påbegynner Bjørnson sitt kanskje største medieprosjekt - gjenreisningen av Norsk Folkeblad, som han nå vil bruke i kampen for å spre sine radikale og demokratiske idealer til alle lag av folket: Bladet blir en eventyrlig suksess, og når et opplag på 10.000 eksemplarer - som en av landets største aviser.

- Norsk Folkeblad var et storslagent avisprosjekt. I utgangspunktet var det et lite lærerblad, et filleblad, men da Bjørnstjerne Bjørnson tok over, tok han det til et helt nytt nivå: Store avissider, rikt illustrert med treskårne klisjeer, preget av bilder fra verdensutstillinger og Pariserkommunen, med portrett av stortingsmenn og generaler, og opplysende artikler om dyr og planter og fremmede verdensdeler. Bjørnson var et barn av den franske revolusjonen og opplysningstidas idealer, og ville oppdra bøndene.

Vår mann i utlandet

Også som utenrikskorrespondent hadde Bjørnson mye å fare med, forteller Edvard Hoem:

- På et tidspunkt har Bjørnson reist til Italia for å skrive. Bjørnson er vitne til at den nye kongen Viktor Emmanuel ankommer Napoli mens han selv er der. Bjørnson deltar i selskapslivet, og skriver så vi kan se det for oss. Det er veldig flott avisprosa, full av skjønnlitterære virkemidler - der han beskriver prosesjoner og store menn, og går helt inn på nærbilder i sine skildringer i avisspaltene: en engelsk soldat som danser på en keitete måte under den store festen, slike ting. Teknikken hans er helt forbilledlig som avisprosa den dag i dag, etter min mening, sier Hoem og peker på en annen av Bjørnsons samtidige - også han forfatter og avismann - amerikaneren Mark Twain.

- Dette var er en tid da den moderne avisstilen ble skapt, i et språk som tok hensyn til den nye tid, til rastløsheten og tempoet i samfunnet. Det var ingen vits i å henge igjen i den omstendeligheten den gamle avisstilen hadde ved seg, den var skapt for ei tid da folk kjørte med hest og vogn. Nå var det damplokomotivets tidsalder, og journalistikken tok opp tonen og tempoet i tida, og feide av gårde sammen med den, forteller Edvard Hoem.

- Hvilket kapittel synes du Bjørnson fortjener i norsk pressehistorie?

- Bjørnson har nok tatt en del fra sin læremester Aasmund Olavsson Vinje, som etablerte «Dølen» i 1857. Selv om Bjørnson hadde et meget uryddig liv i avisene, var nok rollen som redaktør og bladmann langt større enn vi vanligvis tenker over. Det er dikteren som har blitt framhevet i alle år, ikke avismannen. Måten han satte standarden for norsk journalistikk på, kunne absolutt ha vært verdt et studium.