Berlin-baserte Simen Hagerup debuterte med «Absolutt alt» i 2004. Nå er han tilbake, denne gangen med en bok om absolutt ingenting.

Det vil si tomheten. Det som mangler.

- Aristoteles mente at naturen har en iboende frykt for tomrom. Han kalte det «horror vacui», altså grufulle tomrom. I den tradisjonelle, svenske datakunsten har man en helt spesiell trang til å fylle opp ethvert tomrom med rosemaling, forklarer Hagerup.

På samme måte har forfatteren denne gangen fylt sin nye bok med beskrivelser av det overflødige, det som ikke passer inn, det som faller utenfor og vanskelig lar seg beskrive: Tomrommet mellom kategoriene, det vanskelig plasserbare.

I «Grusomme tomrom» deler derfor zombier plass med fritt assosierende leserbrevskribenter fra Østfold og belgiske surrealister.

Tømt skuff

Formmessig er utgivelsen også en hybrid: et essay om anmelderkunstens vesen, fragmenter av et dikt, sitater og foredragsmanuskripter, en scene fra et filmmanus, brokker av andre, løsrevne ting - det meste utstyrt med utførlige fotnoter.

Det kan ved første øyekast virke som om Hagerup har dratt ut skrivebordsskuffen og tømt den over hodet.

- Det er mye ulikt materiale her?

- Jeg satt på mye materiale, ting som har stått på trykk i tidsskrifter og blader, manuskripter til foredrag jeg har holdt og mye annet. Jeg tror man kan dele boka inn i en historisk del, en litteraturkritisk del og en leserbrevteoretisk del, for å si det sånn, supplert med annet materiale. Jeg har holdt på med boka siden 2004. Romanen jeg skrev, degenererte til dette.

Monster

Sentralt i flere av Hagerups tekster står monsteret - enten vi snakker om vampyren, minotauren, zombien, den lokale leserbrevskribenten eller den skremmende mikroorganismen, som avslører sin uhyrlighet for oss langt der nede i mikroskopet.

For Hagerup har den tekstlige oppløsningen og det monstrøse tatt form av et slags politisk prosjekt.

- Hvorfor velger du å skrive om monstre?

- Monsterbegrepet har en ganske interessant historie, det har hele tiden blitt omdefinert. Straks man kommer opp med en gyldig definisjon for det monstrøse, slutter monsteret å være monster. Derfor kan man heller kanskje si at det monstrøse er det som til enhver tid faller utenfor kategoriene.

- Du bruker mye plass på analyser at leserbrev som har stått på trykk i Fredriksstad Blad?

- Ja. Leserbrevsjangeren er lite belemret med kvalitetskrav. Det er et misforhold mellom hva som kommer på trykk, og reglene for hva som ellers regnes som godt norsk. Leserbrevskribenten jeg støtter meg mest på, en lokal pensjonist ved navn Synnøve Edvinsen, faller utenfor alle kategorier. I leserbrevene fraskriver hun seg ansvaret for hva som regnes som formålsfullt og nyttig, språklig sett. Hun blåser i konvensjoner.

- I ditt forsvar for det dårlig skrevne leserbrevet blir du en talsmann for det uflinke, uskolerte, umiddelbare - men er i virkeligheten det motsatte; en litteraturviter med rett smak og riktig avstand til stoffet. Er ikke det et problem?

- Jo. Og sånn sett er det en mislykket bok. På den andre siden kan du si at nettopp den dobbeltheten du påpeker, kan betraktes som min egen deformitet, sier Hagerup - som også innrømmer umuligheten i sitt eget prosjekt: Det tomme vil ikke lenger være tomt etter at vi har fylt det med mening. Med en gang man katalogiserer monsteret, opphører det å eksistere som monster.

Zombier

Mens «Grufulle tomrom» er en samling tekster av svært ulik art, handler det likevel aller mest om zombier.

- De døde kan ikke snakke om de døde. Det er òg sentralt for det jeg tenker. De døde er en befolkningsgruppe som på mange måter er underdogs. Derfor faller de ut av kategoriene og inn i et mørkt felt, der vi mangler språk. Jeg vil nærmere det som ikke kan uttrykkes.

- Hvorfor vil du dit?

- Fordi det kanskje kan være et korreks til det tankemønsteret som driver samfunnet. Det er en masse ting som bestemmer vilkårene for livet som befinner seg i mørket. Døden, for eksempel.

- Er dette en politisk bok?

- Jeg vil det, i hvert fall. Jeg reagerer mot den fantasiløsheten og grusomheten som preger samfunnet. Jeg tror vi står overfor problemstillinger som roper på subtilere svar enn dem vi vanligvis blir servert. Jeg vil prøve å finne et språk som ikke bekrefter vante tankemønstre, men som yter en slags åndelig motstand mot rasjonalismen.

- Alternativet du tyr til da, er altså det uforståelige?

Man kan ikke møte rasjonalistisk kapitalisme med en annen form for rasjonalisme. Dette er et forsvar for det uforklarlige og formålsløse. Nettopp det formålsløse opplever jeg som en av kunstens viktigste oppgaver. For meg er det et politisk prosjekt å bryte ned kategoriene. Det er et prosjekt uten større retning og innhold, og kanskje kan nettopp mangelen på retning som er retningen jeg søker.