Det har gått et år siden styret i Det Norske Videnskaps-Akademi vedtok å undersøke situasjonen for norsk forskning.

Et utvalg ble nedsatt, og nå i dag presenteres rapporten «Evne til forskning. Norsk forskning sett innenfra».

Redaksjonen har bestått av åtte professorer fra forskningsmiljøer i Oslo, Bergen, Tromsø og Trondheim, ledet av professor Lars Walløe ved Fysiologisk institutt i ved Universitetet i Oslo.

Misnøye

Norsk forskning er et felt fullt av paradokser. Mens norske forskere både finansieres, publiseres og siteres mer enn noen gang tidligere, er det flere forskere som beskriver tilstanden ved sine egne institutter og forskningsinstitusjoner som preget av «undergangsstemning og oppløsningstendenser». Dette misforholdet er noe av bakgrunnen for at Walløeutvalgets nå forsøker å foreta en uavhengig undersøkelse av tilstanden i norsk forskning.

- Det går jo nesten ikke en dag uten at man åpner avisen og blir møtt av en frustrert forsker, sier utvalgets leder Lars Walløe.

- Frustrasjonen har kommet mer og mer til uttrykk de siste årene. Å finne ut av hvor denne misnøyen kom fra, var noe vi definerte som hovedoppgaven vår da vi startet.

Svaret de fant, var at den økningen i overføringer som hadde funnet sted, kun kom et mindretall til gode.

- Vi har fått et nytt klasseskille i norsk forskning, mellom dem som tilhører en del prestisjeinstitusjoner og de nye SFF-ene (sentre for fremragende forskning, en slags prestisjeprosjekter tilknyttet enkelte forskningsinstitusjoner, journ.anm.). De som faller utenfor disse ordningene, er dårligere stilt enn de var tidligere. I tillegg har kvalitetsreformen bundet opp stadig mer av forskernes tid i undervisningsoppgaver. Mange forskere rapporterer også at stadig mer tid går med til å skrive søknader om prosjektstøtte, også internt i organisasjonene der de jobber, forteller Walløe.

- Men kan det ikke være at de får mindre midler rett og slett fordi de ikke er gode nok?

- I noen tilfeller stemmer det også, selvfølgelig. Men i det store og det hele er det ikke slik. Dette er meget gode forskere, vurdert etter objektive internasjonale standarder. Når så store deler av midlene styres ut fra søknader og prosjekter, får vi også en større fare knyttet til at de som deler ut midlene sitter med habilitetsproblemer, advarer Walløe.

Publikasjoner og pølser

Fra 1. januar blir det innført et nytt system for statlig basisfinansiering av forskningsinstitutter, der deler av grunnbevilgningene bli fordelt etter resultater.

Enkelte forskere mener at det allerede er altfor mye prat om resultater. Walløe er ikke nødvendigvis enig.

- Resultatkrav er en bra ting, dersom vi snakker om publisering av fagfellevurderte artikler i internasjonale tidsskrifter, for eksempel.

- Men hva handler da mange forskeres motstand mot «tellekant-tankegangen» i forskningspolitikken om?

- Det betyr at man forsøker å bevilge penger basert på publikasjoner i tidsskrifter, noe som var tenkt å være en finansieringsmetode for forskningsinstitusjoner. Men det er ikke helt uproblematisk. For det første er det ikke lett å sammenlikne fag som marinbiologi og matematikk, for eksempel. Antallet fagtidsskrifter kan variere. Et annet problem er at forskerne tilpasser seg, og følger det såkalte «Salamiprinsippet», der de publiserer en rekke tynne pølseskiver, istedenfor å presentere det som egentlig burde vært én hel pølse.

Pølsesnabber eller ei, norske forskere publiseres som aldri før, ifølge Walløe-utvalgets rapport. I forhold til folketallet, ligger vi faktisk foran land som både USA, Storbritannia, Tyskland og Frankrike. Norske forskningsartikler siteres nå 20 prosent mer enn verdensgjennomsnittet, i motsetning til på 1980-tallet, da vi lå ti prosent under.

Antall avlagte doktorgrader per million innbygger, har i tillegg nesten doblet seg siden 1990.

Kvalitet

Men hvor god er norsk forskning? To indikatorer kan gi oss svaret på det, nemlig hvor mye penger vi bruker på forskning og hvor stor oppmerksomhet forskningen får internasjonalt.

Når det gjelder finansiering, lanserte Bondevik-regjeringen i 2005 sitt ambisiøse mål om at finansieringen av forskning i Norge skal nå 3 prosent av BNP innen 2010. Ifølge treprosentmålet skal det offentlige skal stå for en tredjedel av disse pengene. .

Urealistisk, mener Walløe-utvalget i sin rapport.

- Dere skriver at dette ikke framstår som «reelle politiske målsettinger, noe som nok har skapt en del skuffelse mot politikere i deler av forsknings-Norge». Det er en ganske hard dom?

- Ja, men samtidig tror jeg dette er noe de fleste er enige i. Målet kommer ikke til å bli nådd, i hvert fall ikke med den tidshorisonten som er skissert, sier Walløe.

Det er flere ubesvarte spørsmål i norsk forskningspolitikk.

Forskningsminister Tora Aasland har foreløpig utsatt problemet, og varsler en stortingsmelding om forskning i løpet av våren. Nå håper utvalgsleder Lars Walløe at statsråden tar til seg noe av konklusjonene i rapporten.

- Mange er bekymret for den store avgangen som kommer når etterkrigskullet snart går av med pensjon, men det mener vi er overdrevet. Problemet er ikke at det ikke finnes folk til å ta over, men at det ikke finnes penger til å ansette dem når stillingene blir ledige. Om Tora Aasland vil ha to konkrete forslag til hva hun bør gjøre, mener vi hun bør se på organiseringen av finansieringsordningene og på den planlagte avviklingen eller videreføringen av SFF-ene. Jeg håper hun lytter. Det er ikke de dyreste forslagene, dette.