Onsdag 3. juli 1889 seiler keiser Wilhelms private skip «Hohenzollern» inn Sognefjorden.

På dekk står en pliktoppfyllende 18 år gammel tysk gutt. Foran seg har han åtti år med dramatikk, krig og eksil.

Det er det europeiske 1900-tallet som står og venter, og den unge gutten har skaffet seg billetter på første rad - uten å vite det selv, vel å merke.

Langt lerret

- Jeg hadde lyst til å la et liv spenne over et langt tidsrom. Den tyske hovedpersonen i «Adjutanten» ser dagens lys i 1871, og fødes samtidig med Bismarcks samlede, nye tyske rike, sier forfatter Jørgen Norheim.

Boka «Adjutanten» ligger foran oss på bordet. Den kommer rett fra trykkeriet, og har allerede skaffet den Berlin-baserte forfatteren Bragepris-nominasjon i kategorien beste roman.

Det er historien om 1900-tallet Norheim forteller her, gjennom livshistorien til en prøyssisk offiser med uvanlig stor pliktfølelse.

Han blir nemlig stående ved sin Keiser, side gjennom mer enn femti år. Fra sin framskutte posisjon ser han århundret folde seg ut - med alle sine blodbad og branner, med all sin oppløsning, utslettelse og skamløse effektivitet.

- Jeg har hatt en langvarig interesse for tysk historie, helt fra jeg var på min første haiketur gjennom landet i 1970, forteller Jørgen Norheim.

- Men når jeg har valgt å la hovedpersonen i boka min være tysker, er det også fordi man ikke kan snakke om tysk 1900-tallshistorie som et indre, tysk anliggende. Den er også historien om Europa. Samtidig var Tyskland under keiser Wilhelm selve lokomotivet i vår del av verden, sier han.

Til Sogn

En adjutant er en offiser som er medhjelper for en høyere offiser eller fyrstelig person, forklarer ordboka.

Og det er fra sin trygge posisjon på sidelinjen han treffer dem alle sammen; statsledere og generaler. Lenin, Trotskij, Wittgenstein, Arne Garborg.

De er her alle sammen.

I 1918 sier keiser Wilhelm fra seg tronen, og går i eksil på et avsidesliggende gods i Nederland. I 22 år tjener adjutanten sin herre i denne stillestående, drømmeaktige boblen, en tom verden fylt hyppige uniformsskift og ivrig vedhogst. I 1941 er det slutt; Keiseren dør og adjutanten er omsider fri.

Etter to krigsutbrudd, det tyske keiserrikets fall, Weimarrepublikkens død og Nazi-Tysklands fødsel, flykter adjutanten tilbake til det landskapet som hadde forhekset ham i ungdommen, slik han år etter år kunne se det fra dekket på keiser Wilhelms skip; norskekysten.

- I 25 somre på rad seilte Wilhelm på kryss og tvers langs kysten vår, ofte med en flåte av skip. Hvert år hadde han med seg et stort følge av kunstnere, akademikere, politikere og militærfolk. Det var nok ingen udelt ære å bli invitert med, og det forteller seg at mange kjedet seg om bord på disse nordlandsreisene, som de ble kalt, forteller Jørgen Norheim.

Han forundret seg over at ingen hadde behandlet disse sommerseilasene i norsk litteratur tidligere. Når en aldrende, tysk adjutant velger å vende tilbake til dette fjordlandskapet tre tiår seinere, får han samtidig anledning til å forklare sin historie for norske bygdefolk.

- Adjutanten blir tvunget til å ta stilling til sin tidligere rolle som funksjonær i Keiser Wilhelms innerste maktkrets. Han har vært i en posisjon som gjør at han slapp å ta ansvar, men samtidig plages han av spørsmål om han, som sto så nær makten, ikke burde han ha gjort mer?

Keiseren kastet Europa inn i en håpløs krig, og ryddet veien for monsteret Hitler få år seinere.

Adjutanten svarer på spørsmålene med en halvsannhet: «Eg verka i det stille. Den daglege avistimen var min sjanse til å gi han eit nyansert bilete av verda».

Skyldspørsmålet

Hva kan man kreve av mennesker som befinner seg i en bestemt historisk situasjon? Skal vi vente av alle at de går rakrygget gjennom det ubehaget samtiden måtte ha å by på, eller kan unnvikelser og unnlatelser i de fleste tilfeller både forstås og forsvares?

Eller, som adjutanten selv spør et sted i boka; «Kvifor kjenner eg skuld for noko eg ikkje ha gjort?»

- Visse regimer kan vanskelig forandres innenfra, men er avhengige av å bli påført en skade som leder til sammenbrudd, sier Jørgen Norheim, som framfor noe er opptatt av spillerommet hver enkelt er gitt i sin egen samtid.

Vi har nemlig ikke ubegrensede muligheter for handling.

- Adjutanten er både deltaker og tilskuer. Han når maktens innerste korridorer, og sliter med skyldspørsmålet etterpå. Han blir utfordret på dette punktet av fruktbonden han leier huset av, en alenefar og sosialist i slutten av tredveårene. Han er selvfølgelig utstyrt med ettertidens fasit, og sitter på alle de riktige svarene for hva adjutanten burde ha valgt og når han burde ha gjort det. Men hva er det å gjøre det rette? Å forutse utilsiktede resultater av egne valg? Adjutanten treffer alle sine valg ut fra en rasjonell vurdering av sin situasjon, men opererer likevel bare innenfor de rammene historien eller samtiden til enhver tid gir ham. I dag snakker vi om whistleblowers og varslere, men hvor lett var det for noen i den keiser Wilhelms generalstab å vite hva som var rett å gjøre sommeren 1914? spør Norheim.

Likevel er han ikke villig til å la ordene «plikt» og «ordre» få lov til å komme den etter hvert angrende, prøyssiske offiseren til unnsetning.

- Å ha absolutt plikt som høyeste norm, fritar enhver for ansvar. Men det er lett å snakke om prinsipper når valget du tar har små eller ingen konsekvenser, slik det stort sett er i Norge i dag, sier Norheim.