Det er Preus fotomuseum og Nasjonalbiblioteket som nå sammen gir ut boka «80 millioner bilder. Norsk kulturhistorisk fotografi 1855-2005», ført i pennen av kuratorene Jonas Ekeberg og Harald Østgaard Lund.

- Det har vært viktig for oss å vise fotografiet som virksom kraft i historiens utvikling, sier Østgaard Lund, og blar seg fram til et flyfoto i første halvdel av den tykke boka.

- Se her, for eksempel. Når norske myndigheter okkuperer Øst-Grønland på begynnelsen av 30-tallet, er det helt symptomatisk at de flyr over landet og tar flyfoto av de nye besittelsene. Hvordan tar man et uinntakelig land i besittelse? Jo, man fotograferer det.

Enorme mengder

Klassebilder, snølandskap, bondebefolkning i hverdagsklær, en mann som poserer med kabelruller for felttelefon, en sigøynerleir i Østfold, ballongferder, byggingen av Notodden salpeterfabrikk, portretter av leprapasienter, sykkelturister anno 1889, et veveri og dets arbeidere, et pengeskap som har noen har boret opp.

Festet til filmrullene, alt sammen.

- I årene etter 1870 tok det ikke lang tid før det offentlige begynner å ta det nye mediet i bruk, forteller Jonas Ekeberg ved Preus Museum.

- Snart var det en hel rekke ting som skal dokumenteres: byggeprosesser, levekår, bolignød, ID-foto, fangeregistre, etterforskingsbevis - kort sagt, alt mulig. I boka vår viser vi blant annet en serie fotografier som er tatt på bestilling av Havnedirektoratet. De viser de uutholdelige og brannfarlige forholdene ved en norsk uthavn. I dag ville vi kanskje se på bildet og se trebåtidyll, men på tidspunktet de ble tatt var dette et fotografi som skulle brukes i arbeidet med å forbedre forholdene ved norske havner, forteller Ekeberg.

Det er nemlig bruksfotografiet som spiller hovedrollen i boka, altså bilder som var ment for å dokumentere sosiale forhold, byggeprosjekter, vitenskap eller ment for privat bruk.

- Her er det mange bilder av byggearbeider; en molo under oppføring på Utsira, brukonstruksjoner, veiarbeid, Bergensbanen som slynger seg over Hardangervidda, slike ting.

Fra et av fotografiene stirrer Rasmus Olai Olsen og Georg Hjalmar Jensen på oss. De to ble sluppet fri fra arresten kort tid før nyttårsaften 1879.

- Disse bildene er med i en av flere serier bilder av forbrytere, og vi kan anta at det å bli fotografert slik hadde en disiplinerende virkning på fangene; nå visste de kriminelle at de var i arkivet og kunne bli gjenkjent på en annen måte enn før, sier Østgaard Lund og peker på et annet fotografi.

- Her ser vi en fotografiserie med leprapasienter, som i sin tid spilte en avgjørende rolle for at Stortinget bevilget enda mer penger til lepraforskningen.

Sosial posisjonering

En dag i 1869, besøkte fotograf Per Adolf Thorén gården Rogneby på Østre Toten.

Vi må anta at det var en høytidelig stemning som senket seg over gårdstunet i det fotografen rigget opp utstyret sitt denne dagen: I forgrunnen ser vi storbonden og hans familie sitte stivpyntet på tunet, omkranset av møbler, hjemmebrygget øl, duker og fint servise de har båret ut i anledning fotografiet.

Lenger bak står tjenestefolket (43 personer i alt), flankert av to av bondens beste hester.

- Dette bildet er et tidlig eksempel på hvordan bondestanden tar i bruk fotografiet for å forsøke å si noe om sin egen posisjon i samfunnet. Det er det førindustrielle klassesamfunnet vi ser avbildet her. Vi vet ikke hva slags forhold det var på gården, men vi vet i hvert fall at det var slik de stilte seg opp når fotografiet - selve fortellingen om gården - skulle tas. Sånn sett kan du si at dette fotografiet også reproduserer klasseskillene som finnes her, sier Ekeberg.

Blar vi lenger bak i boka, dukker en serie fotografier av den pakistanske arbeidsinnvandreren Ahmad Faiz opp.

Her er han fotografert av venner og andre, først i Botanisk hage i 1976, deretter i Maridalen og hjemme i sin egen stue.

Vi stopper opp ved et bilde av Faiz og hans kompanjong Qaiser Ali, tatt i nærbutikken de driver - av en kunde.

- Både bildet av storbonden på Rogneby og Faiz i butikken sin handler egentlig om det samme, sier Jonas Ekeberg.

- Dette er fotografier som er ment å beskrive objektets plass i samfunnet. På disse bildene ser vi at Faiz har et nøkternt ansiktsuttrykk, det gjør det lett å avlese bildet. Hva slags funksjon har bildet, hvilken historie er det som skal fortelles? Jo, dette bildet skal sendes til slektninger hjemme i Pakistan, og skal si noe om at Faiz rolle i det norske samfunnet. På et bilde ser vi ham sitte på en stol hjemme, i ført uniformen fra Oslo Sporveier, med tv og videospiller synlig i bakgrunnen. Andre bilder, som for eksempel det hvor han lager mat sammen med en venn på kjøkkenet på Urtegata pensjonat, er tatt for å si noe om hans endrede mannsrolle: i Norge må han til og med oppholde seg på kjøkkenet! Slike bilder utgjør på mange måter et kildemateriale som er både mer interessant og viktigere enn de albumene borgerskapet testamenterte til arkivene tidligere.

Fotografiets kanon

I begynnelsen, da teknologien begrenset seg til bruk av våtplater, kunne en profesjonell fotograf regne med å ta seks bilder per dag. Utstyret var i tillegg tungt å bære, og hvis oppdraget innebar mye reisetid, klarte fotografen kanskje bare å ta to bilder i løpet av en arbeidsdag. Etter at tørrplatene kom ble antallet økt til 60 bilder per dag. Med rullfilmen kunne fotografene plutselig ta opptil 600 bilder per dag. Mens i vår digitale tidsalder er det ikke noe problem å ta 6000 bilder i løpet av en dag.

- Fotorådet anslår at nordmenn tar en milliard bilder i året, forteller Ekeberg.

- I vår bok setter vi strek ved året 2005. Med overgangen til digitalfotografiet, kan man regne med at historien om det analoge fotografiet i Norge er avsluttet. Det er først nå vi kan begynne å se på den analoge epoken med et historisk blikk.

- Hvordan har dere gått fram for å skrive den historien?

- Man regner med at 80 millioner bilder er arkivert, innsamlet og levert inn av privatpersoner til norske arkiver og samlinger så langt. Selvfølgelig har vi ikke kunnet gå gjennom alle dem. Men vi begynte med å spørre 800-900 bildeforvaltere om å komme med forslag til bilder vi kunne ta med. Mens norsk litteratur ble kanonisert en gang rundt forrige århundreskifte, har det ikke vært noe tilsvarende på fotosiden. Det er først nå at en norsk fotografikanon blir etablert.

- Hva er grunnen til fotografiets lave status?

- Dårlige vaner, sier Harald Østgaard Lund.

- Og antakeligvis har det noe med protestantiske holdninger å gjøre, tanken om at tekster - med sin bakenforliggende mening - anses å være mer høyverdige enn fotografiet. Derfor har visuell kultur vært undervurdert i Norge.

Kildekritikk

Jonas Ekeberg etterlyser en mer kritisk praksis når det gjelder å avlese fotografier her i landet.

- Fotografiet er en kilde på lik linje med andre historiske kilder. Men fotografiet er paradoksalt, på den måten at vi ser det vi ser - samtidig som at vi må foreta den arkeologiske utgravningen av alle de betydningslagene som fotografiet har. Vi må bli flinkere på fotografisk kildekritikk, sier Ekeberg.

Han avviser den «banale, positivistiske holdningen til foto» han mener finnes blant norske journalister, lærere, forfattere og forskere.

- Se på fagbøkene, for eksempel. To uker før deadline begynner bilderedaktører å bla gjennom bunkene for å finne illustrasjonsbilder. Forlaget har kanskje brukt flere år på å få på plass en kritisk tekst, men bildene er det ikke så farlig med, sier Ekeberg.